«Sometimes I think that life is becoming no more than staring at a screen. We stare at a screen all day at work. We stare at screens at the gym…Then we go home and stare at our computer screen before staring at the TV screen. For entertainment, we stare at cinema screens…Screens make us into passive receivers.»
(Tom Hodgkinson, How to be Free)
Det er merkelig hvor indignerte folk kan bli av at noen gjør andre valg enn dem selv, og attpåtil er så freidige at de trives med det. Slik oppfatter jeg mange av reaksjonene som er kommet på Tone Wasbak Melbyes kronikk i Aftenposten denne uken om tilværelsen som frivillig husløs. I et intervju på podcastshowet Levevei snakker hun mer om dette.
«Retten til å slippe å bo er det sjelden man hører om. Det blir tatt for gitt at alle har rett til og ønske om et sted å bo. (…) Det har så vidt blitt lov å være frivillig barnløs, men frivillig husløs er ikke et konsept de fleste klarer å ta inn over seg.
(…)
Noen klarer likevel å vokse og blomstre bare om de får slå rot. Andre råtner. Det er bare en selv som vet hva slags type en tilhører og i hvilken grad. Men det kan være vanskelig å oppdage i all støyen og maset om husene», skriver hun blant annet. Jeg har blitt overrasket over en del av reaksjonene på dette.
Gudi Idsø Viken er i sitt innlegg opptatt av at å være husløs sjelden kan reduseres til et frivillig valg. «Bare i Oslo er det over 1500 bostedsløse (…) For dem er det et spørsmål om å overleve. Om å ikke fryse ihjel i løpet av natta. Om å skaffe nok mat til seg selv og sine barn. Om å ikke bli jaget når de endelig har funnet et varmt sted å sove. Det fins ganske mange bostedsløse som bare drømmer om at noen skal plassere dem i et hus et sted», skriver hun. Det er sant. I disse tider, der gjeldskrise, nedskjæringer og arbeidsløshet kjennes hardt på kroppen i mange land, er dette problemer man i høyeste grad skal ta på alvor.
Likevel virker det malplassert å kritisere Melbyes kronikk med utgangspunkt i at det finnes andre uten bolig som ikke liker det. Ja, det gjør det. Skal man av den grunn la være å fortelle om hvordan det er å være frivillig hjemløs?
Samtidig finnes det problemer bostedsløse opplever uavhengig av grunnen til at de er bostedsløse. Det de har til felles er jo nettopp hvilken romslighet som vises for dem som havner utenfor normalen. Jeg har for eksempel vært vitne til at folk har vært nær blitt nektet hjelp hos legevakten fordi de ikke kunne oppgi bostedsadresse. «Alle har en adresse», insisterte damen bak skranken, som om pasienten på den andre siden, som var syk og trengte hjelp, ville finne på å lyve om det for moro skyld. Et hakk mer forståelse ville ha hjulpet alle uten fast bopel, uansett grunnen til at de har det slik.
«[Melbye] framhever en livsstil som bra, hennes rett til å ha den som avgjørende for egen selvutvikling og det at samfunnet tilpasser seg hennes valg som nødvendig», skriver Viken. Vi kan la det ligge at det bare skulle mangle at ikke samfunnet tilpasset seg menneskene som utgjorde det, for det er i grunnen ingen krav om tilpasning å finne i Melbyes kronikk. I høyden kan jeg finne et forsøk hos Melbye på å skape forståelse for at ulike folk gjør ulike valg. Det burde da virkelig ikke være så mye å be om.
Noen har kalt dette «white girl problems», altså luksusproblemer som privilegerte mennesker i vår del av verden kan ta seg råd til å ha. Det mener jeg er en misforståelse. Jeg skulle tro de privilegerte først og fremst er de som eier bolig, ikke de som mangler fast adresse. Hardkjøret i boligmarkedet rammer først og fremst de som ikke har mye penger, eller en rik slektning til å stille som garantist for huslånet sitt. Boligprisindeksen har ifølge SSB firedoblet seg mellom 1993 og 2010. Dagbladet Magasinet fortalte forrige uke om «boligfesten», der en leilighet på Adamstuen i Oslo har steget 643 prosent i verdi de siste 20 årene – en «eventyrlig prisstigning», som avisen kalte det.
Samtidig har gjennomsnittlig boareal per person økt fra 36 kvadratmeter i 1980 til 56 kvadratmeter i 2008, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. På samme tid har andelen personer som bor «trangt» falt fra 16 til 8 prosent, mens andelen som bor «svært romslig» har økt fra 18 til 31 prosent.
Man bor mer enn før, rett og slett.
Dette er en utvikling som vanskelig kan forklares ut fra enkle fysiologiske behov for å beskytte seg mot vær og vind. Det er ingenting i den menneskelige fysikk som tilsier at man man trenger 56 kvadratmeter, mens 36 kvadratmeter er for lite. I internasjonal sammenheng lever nordmenn svært romslig. Ifølge EUs statistikkbyrå Eurostat befinner Norge seg helt i toppen over antall rom per person (2,0), bare overgått av Belgia.
Overforbruket i vår del av verden, som boligmarkedet er en del av, angår langt flere enn et privilegert mindretall. Husene, som altså vokser, skal varmes opp og fylles med gjenstander. Det legger beslag på energi (som er et globalt knapphetsgode) og bidrar til klimaendringer (riktignok mindre enn transport og industri, men langt høyere enn hva som er forenlig med å være opptatt av rettferdighet).
Prisutviklingen i boligmarkedet, og utstøtingen av de som ikke har råd til å henge med i karusellen, kan neppe ses isolert fra det faktum at de som bor legger beslag på stadig mer boligmasse. På den annen side: dersom noen velger å stille seg utenfor boligmarkedet, bidrar det om noe til redusert etterspørsel og lavere prisvekst. Og kanskje viktigere: at det stilles spørsmål ved om alt dette virkelig er nødvendig.
Likevel er det altså Melbye som blir beskyldt for å ignorere de husløses situasjon, enda hun verken bidrar navneverdig til prispress i markedet eller eier en fritidsbolig som står tom mesteparten av året, slik hundretusenvis av nordmenn gjør. Jeg skjønner heller ikke hva konsekvensen i så fall er – bør hun kjøpe seg leilighet i solidaritet med de som bor på gata? Får de det bedre da?
(Disclaimer: jada, jeg kjenner Tone personlig og er så inhabil at. Og så kjenner jeg Guri litt og.)
… er tittelen på et innlegg jeg har skrevet på Fri Fagbevegelse, der jeg kritiserer LOs klimapolitikk. Jeg er glad i fagbevegelsen, men ikke i klimapolitikken deres. Eller, som Gandhi sa da han ble spurt om hva han syntes om vestlig sivilisasjon: det synes jeg hadde vært en god idé.
Ute er det vinterklart postkortvær, men det er ikke lett å få med seg her jeg sitter, ned en trapp, inn ei dør, men ei smal stripe av lys som kikker inn gjennom kjellervinduet. Her inne rår et kreativt kaos. Klær og nips og kjøkkenutstyr har bykset entusiastisk ut av flytteeskene, men ikke riktig funnet ut hvor de skal gjøre av seg ennå. Noe er på plass, da. Se, i bokhylla står bøker og papiresker høysommelig organisert. Rundt dem er strømmen stri. De tomme flytteeskene trenger seg sammen på toppen av kommoden, skipbrudne på et skjær. Jeg driver med sofaen uten seil, med beina brukket opp under meg og den siste whiskeyslanten i handa. Bølgene rundt meg skal ingen steder.
NRK forteller i dag om Yemane Teferi, som har tilbrakt 22 år på ulike asylmottak i Norge og Sverige. Det var vondt å lese.
Jeg intervjuet Yemane for Fagbladet i 2008. Da satt han på mottaket i Lier og ventet på å bli sendt ut av landet, men som «ureturnerbar» har han ikke kunnet reise tilbake til Eritrea, der han opprinnelig kommer fra. Etter brannen på ventemottaket i Lier ble han flyttet til Jølster, og sitter der fortsatt. Det er, om noen skulle lure, ikke greit.
Etter å ha besøkt mottaket på Lier, sett de fengselsliknende forholdene og nedbruttheten til de som bodde der, ble jeg ikke det minste overrasket over at noen brente det ned. Politikerne som blåste seg opp og ble indignerte i avisen (som Heikki Holmås, som nå vil bli leder i SV), burde forsøke å bo på mottak selv.
Her er artikkelen jeg skrev for Fagbladet den gangen: De ulovlige.
Undergrunnsfanzinet UFLINK ble nylig sluppet i digitalisert utgave, hvori er samlet et eklektisk knippe tekster og bilder. Fellesnevneren var at de var mislykket, uferdige, forlatt, upublisert, eller på annen måte aldri har sett offentlighetens lys. Hensikten var å lage en hyllest til imperfeksjonen..
Prosjektet ble dessverre mislykket. Problemet var at de innsendte bidragene holdt en såpass høy kvalitet at de vanskelig kan kalles mislykkede eller imperfekte. Bladet ble rett og slett for bra.
Samtidig er det jo helt i UFLINKs ånd at bladet skulle mislykkes med ambisjonene, så kanskje det hele var en suksess likevel. Mens dere grubler over disse paradoksene kan vi herved annonsere:
Sitter du på uferdige noveller, førstekapittelet til den store romanen du begynte på for fem år siden, svulstige dikt, mislykkede tegninger, snurrige fotografier, kjærlighetsbrev du aldri våget å sende, sangtekster uten melodi eller andre uslepne diamanter? Send dem til meg! Så blir det blad.
UFLINK har ingen dødlinje, men går i trykken når jeg føler jeg har fått inn nok stoff. Kanskje blir det i morgen. Kanskje om et år. Det er fullstendig opp til dere.
- Vær deg selv!
Det måtte komme. Det er i og for seg godt gjort å snakke om jobbsøking og karrierebygging i over en time uten å komme med denne banale formaningen – men han sprakk til slutt, karriererådgiveren. Vi skal være oss selv. Det blir det visst karriere av.
Personlig har jeg aldri helt forstått hvordan det er mulig å være noen annen enn seg selv, enda jeg har sett Being John Malkovich opptil flere ganger. Der finner hovedpersonen en hemmelig dør bak et arkivskap på jobben som leder inn i hodet til skuespilleren John Malkovich. Likevel driver han det aldri lenger enn til å utgi seg for å være ham, for den virkelige Malkovich er jo også i farvannet og ønsker å kontrollere sin egen kropp. Han gjør et ærlig forsøk. Men han ender ikke opp med å være noe annen enn seg selv i forkledning. Å være meg selv skal jeg saktens klare. Problemer er alt det andre man også skal være.
Vi skal selge oss selv, formaner karriererådgiveren. Altså må vi vel være en slags varer. Vi skal være positive, for arbeidsgivere liker ikke surpomper og misantroper. Og på toppen av det hele skal vi forsyne meg være ærlige. Jeg gjorde et forsøk.
Det er min ærlige mening at jeg ikke er spesielt fornøyd med å betrakte meg selv som en vare, fortalte jeg, derfor anser jeg det som en logisk umulighet å være både ærlig, positiv og en vare på en gang. Skal jeg få til noe slikt må jeg nok først gjennomgå en grundig mental reprogrammering. Om så skulle skje, la jeg til som en småfilosofisk digresjon, vil jeg nok fremdeles være meg selv, ettersom jeg umulig kan være en annen, men mitt selv vil nok ha lite til felles med mitt selv per i dag.
- Nå synes jeg du er veldig snever og negativ, sa karriererådgiveren.
Fanzinet UFLINK, undergrunnens største parentes, er nå tilgjengelig på selveste internettet.
UFLINK har vært planlagt i seks år før det endelig, mot alle odds, faktisk ble noe av. Det er kanskje passende, for UFLINK er en hyllest til imperfeksjonen. Premisset er dette: Alle er så jævla flinke og polerte, leverer i tide og uten kommafeil og har flotte CV-er og sunne interesser. Men ikke her.
UFLINK er stedet for de uforløste artiklene, novellen som aldri riktig fikk noen slutt, portrettegningen som du glemte å tegne nese på, fotografiet som ble overeksponert, diktet med nødrim, ting som av en eller annen grunn ble hengende litt i lufta. Eller kanskje noe du gjorde ferdig, er veldig fornøyd med, men deretter gjemte i en skuff. Og noe av det er kanskje GENIALT. Og mye er dritt.
Første og antakeligvis siste nummer av UFLINK ble gitt ut i høst. Nå er bladet også tilgjengelig som PDF: Her!
Siden både Fanden og hans oldemor er på kavalkadekjøret, har jeg like godt bestemt meg for å børste støvet av en gammel tradisjon og oppsummere bøkene jeg har lest i løpet av året som har gått.
Jeg klarte å finne mye godt lesestoff i år også, men denne gangen var det én som stakk seg ut over alle de andre: Moby-Dick av Herman Melville, et overflødighetshorn av skumsprøyt og ramsalte røverhistorier. Ga meg lyst til å dra til sjøs.
Ellers har jeg lest:
Life av Keith Richards. Rolling Stones har aldri vært mine favorittmusikere, mer «et helt ok rockeband», men det er ikke å kimse av det heller, og Keith Richards har nok av både røverhistorier og interessante observasjoner å komme med til å fylle en bok. Men den kunne nok vært litt strammere redigert.
The Taqwacores av Michael Muhammad Knight er kjent som boka som ga opphav til muslimsk pønk. Jeg kan ikke nok om denne subkulturen til å vite om det stemmer, men Taqwacores er uansett en interessant roman om et kollektiv av muslimske pønkere, med ulike tolkninger både av pønk og islam. Tenk at pønken fortsatt skulle ha et budskap å komme med.
Aeneiden av Vergil. Iliaden av Homer er en av mine favorittbøker. Hvis Odyseen på en måte er toeren, er Aeneiden treeren (med ny regissør). Storsnutet episk.
Geriljaliv av Rune Berglund Steen. Handler om å være venstreradikal aktivist i Oslo på nittitallet. Det kunne jo være en traurig affære, og det kan denne boka også være.
The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch er en fantasyroman som jeg ikke ble ferdig med. Jeg er ikke egentlig så glad i fantasy.
Få meg på, for faen av Olaug Nilssen var søt.
Skitten snø av Mahomna Khan. Ganske ålreit ungdomskriminalbok.
The People of the Abyss av Jack London. Oppsøkende journalistikk om arbeiderklassens levekår i London, walraffing før Walraff. Ting har forandret seg siden da, men boka føles ikke utdatert. Man kunne gjerne sett mer journalistikk av denne typen i dag.
Twenty Thousand Leagues Under the Sea av Jules Verne. Engelsk oversettelse av den franske originalen. Gjensyn med en gammel favoritt.
Five Weeks in a Balloon av Jules Verne. Ditto.
Travels With My Aunt av Graham Greene. Søt reiseroman.
Our Man In Havana av Graham Greene. Herlig spionsatire fra den kalde krigen som jeg mistenker er nærmere virkeligheten enn man kanskje liker å tenke på.
Naked Lunch av William S. Borroughs. Wooow.
Women av Charles Bukowski. Jeg liker Bukowski. Women synes jeg etter hvert begynte å gjenta seg selv. Men det var kanskje noe av poenget også, hva vet jeg.
Rat Girl av Kristin Hersh. Selvbiografi av vokalisten i Throwing Muses (som jeg fremdeles ikke har hørt), like deler en skildring av å vokse opp fortere enn man hadde tenkt, leve med bipolar lidelse og etablere seg som musiker. Mange fine skildringer.
Skyggeulven av Tone Wasbak Melbye. En slags underlig skrekkroman, som dessuten er inspirert av en rollespillkampanje.
Min Katt, eller Tehusets Den Blå Katts fremgang og forfall, eller Hvordan jeg Sluttet å Bekymre meg og begynte å elske te av Tone Wasbak Melbye. En slags underlig selvbiografisk historie om et tehus utenom det vanlige.
Coltan av Michael Nest. Lettlest bok full av fakta om mineralet som ofte settes i sammenheng med konfliktene i Øst-Kongo. Hovedbudskapet, som Nest argumenterer godt for, er at dets betydning for konflikten er overdrevet.
Zero History av William Gibson. Jeg liker Gibson, men i det siste synes jeg han har begynt å minne mer og mer om et Apple-produkt. Det er ikke et kompliment.
To av mine favorittegneserier, DMZ av Brian Wood og Unknown Soldier av Joshua Dysart, ble avsluttet i løpet av dette året. DMZ er en skildring av en ny amerikansk borgerkrig med tydelige paralleller til Irak. Unknown Soldier tar for seg konflikten i Nord-Uganda og kombinerer cheezy pulp med grundig research og realistiske skildringer av det ugandiske samfunnet.
The Road av Cormac McCarthy. Jeg forstår all kritikken, men likte den likevel.
The Wizard of the Nile: The Hunt for Africa’s Most Wanted av Matthew Green. Grundig og godt skrevet om konflikten i Nord-Uganda, med utgangspunkt i journalistens egne erfaringer, som kulminerer i et møte med Joseph Kony selv. Jeg har vært interessert i denne konflikten en god stund, men lærte mye nytt her, ikke minst synes jeg beskrivelsen av acholifolkets ambivalente forhold til Kony og LRA var interessant.
Indonesian Destinies av Theodore Friend. Grundig gjennomgang av Indonesias nyere historie. Jeg likte måten Friend kombinerte politisk analyse og personlige erfaringer.
Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad, lest på nytt mens jeg jobbet med det levende rollespillet Rød oktober. Fremdeles den eneste Solstad-boka jeg virkelig liker.
Mao, min Mao. Historien om AKPs vekst og fall av Hans Petter Sjøli. Den første boka om AKP skrevet av en representant for generasjonen som fulgte etter.
Den store ml-boka av Jon Rognlien og Nik Brandal. Mer AKP-historie, med mange interessante intervjuer med tidligere menige partikadre.
På den himmelske freds plass. Om ml-bevegelsen i Norge av Pål Steigan. Enda mer AKP-historie, denne av en av nøkkelpersonene i bevegelsen.
I år har jeg lest litt færre bøker og mye mindre sakprosa enn jeg pleier. Tradisjonen tro leser jeg en overvekt av hvite, mannlige forfattere, om enn i noe mindre grad enn før. Jeg vet fremdeles ikke hvorfor, det bare blir sånn.
Og så er det mye jeg har glemt. Ikke minst mange fine tegneserier, som jeg ikke helt klarer å finne referansene til her jeg sitter.
Edit:
Terje Vigen av Henrik Ibsen. Tåler å leses på nytt.
Den lille boka om rollespill av Ole Peder Giæver. Råd og inspirasjon til spilledere og spillere, skrevet av noen som både kan skrive og spille. Ligger gratis på nettet.
Play the piano drunk like a percussion instrument until the fingers begin to bleed a bit av Charles Bukowski. Jeg har lest mange av Bukowskis bøker, men har ikke vært borti diktene hans før nå. Det ga mersmak.
Olav H. Hauges samlede dikt. Mye snacks.
Kryssposting fra Fyllesjuk.no, siden dette er en tekst som helt og holdent handler om meg, i Bukowski/Arne And-stil:
Det var to dager før Kristi fødselsdag, og det hvite dekket fra dagen før var i ferd med å smelte til sildrende slaps. Tilstanden minnet om den i kjøleskapet, som hadde brutt sammen tidligere på dagen slik at julematen var godt i gang med å bederve seg, og trompetistens hjerne, som etter et utstrakt sykeleie kombinert med gårsdagens tilførsel av whisky var i ferd med å oppløse seg til en tyktflytende grøt…
Fyllesjuk.no
