Min medstudent Kristian Landsgård har startet en diskusjon om bistand på bloggen sin. hvordan bør bistandsorganisasjoner og samfunnsengasjerte mennesker forholde seg til kritisk bistandsforskning? spør han. Her er noen tanker.
Egentlig pågår det minst to bistandsdebatter: en teknokratisk og en politisk.
Virker bistanden? Dette er den teknokratiske debatten. Oppnår pengene vi gir det vi ønsker? Det er lite resultatevaluering i bistanden, sammenliknet med andre deler av samfunnet. Måling av vellykkethet kan være metodologisk vanskelig, og fordi bistanden gis til land langt borte som journalister verken har kunnskap eller ressurser til å overvåke, er kontrollen fra det sivile samfunnet liten. Kanskje derfor blir kriteriene for vellykkethet, og målet på vår godhet, ofte hvor mye penger vi bruker, ikke hvilke resultater de fører til (jfr. 1%-målet). Dette er et resultatmål som gjør oss dummere.
Det finnes alternativer. Et er mer resultatstyring (og new public management?) slik Asle Toje og hans likesinnede foreskriver. Det stiller det vanskelige spørsmålet om hva man skal måle. Økonomisk vekst? Kanskje det. Men økonomisk vekst kan bli generert på de mest destruktive måter, både for mennesker og miljø. Økonomen Amartya Sen vil heller snakke om menneskelig frihet. Økonomisk vekst er positivt hvis og bare hvis det bidrar til å øke menneskers opplevelse av frihet i sine liv. Sens tenkning har inspirert UNDPs Human Development Index, som forsøker å gi et mer sammensatt bilde av menneskelig utvikling (det er denne journalister leser når de hvert år skriver at Norge er verdens beste land å bo i). Men begge målene kan være uegnet for å måle effekten av bistand, som jo nettopp gis til land der det er dårlig stelt med både økonomisk og menneskelig utvikling. En enkel måte å få mer vekst pr. krone ville være å gi bistanden til land som kan utnytte den mer effektivt – men det er tilfeldigvis også land som har mindre behov for den. Særlig tydelig er dette for nødhjelp: Haiti vil i år kunne melde om en betydelig opptrapping av bistanden, kombinert med en drastisk forverring av BNP og HDI. Sier det noe om bistandens effektivitet?
Et annet alternativ er å faktisk høre på de journalistene og det sivile samfunnets organisasjoner som finnes i landene vi gir bistand til. La dem stå for resultatmålingen norsk presse ikke klarer. Det innebærer en krevende mental øvelse: Anerkjenne dem som handlende subjekter, ikke utelukkende passive mottakere av vår godhet. Det innebærer også at donorer bør vise den samme åpenheten om sin bistand som kreves av mottakerland, slik de jo har forpliktet seg til. Samtidig kan man spørre hvor uavhengig kontroll og kritikk som egentlig kan bedrives av et sivilt samfunn som i stor grad er kjøpt og betalt av bistandsmidler (både ‘ute’ og ‘hjemme’). Men det bringer oss over i den andre bistandsdebatten, den politiske.
Hvordan virker bistanden? Dette er den politiske debatten. Hva skjer med maktrelasjoner mellom givere og mottakere av bistanden? Hvordan påvirkes våre verdensbilder og selvbilder? Her er noen momenter:
Bistanden skal få oss til å bry oss om verden. Dette er TV-aksjonens verdensbilde, det Terje Tvedt har kalt ‘godhetsregimet’. Bistanden er dypt integrert i det norske samfunnet gjennom menigheter, idrettslag og Operasjon Dagsverk. Gjennom å gi skal vi lære å bry oss om de som er mindre heldige enn oss selv. Kanskje det. Men på denne måten formes også et verdensbilde med uheldige bivirkninger.
Bistanden sementerer bildet av oss som de privilegerte, men godhjertede giverne, og dem som de passive trengende som er ute av stand til å ta vare på seg selv. Bistandsorganisasjonene har stor innflytelse over vårt bilde av verden. De er, forståelig og legitimt nok, interessert i å fremme sine interesser og skaffe finansiering til sine prosjekter. De er ikke nøytrale. Bistandsblikket (Maren Sæbøs formulering, tror jeg) fortrenger andre oppfatninger av verden. Oppfatninger som spør om ‘vi’ kan ha noe å gjøre med årsakene til verdens fattigdom, ikke bare en etisk forpliktelse til å gjøre noe med den. Eller oppfatninger som er mer opptatt av fattige menneskers mulighet til å gjøre noe med sin egen fattigdom (overføringene til Afrika fra utvandrere er større enn overføringene fra bistand). For eksempler, se debatten om Utviklingshuset i fjor høst.
(Bistandsorganisasjonene får tilgi meg for å tegne et noe karikert bilde. Jeg prøver å spissformulere et poeng her.)
Bistanden forsterker maktstrukturer mellom fattige og rike. Gavens makt, som Knut Nustad kaller det, er stor. Politikere i fattige land vet at de må gjøre som giverne vil, ellers risikerer de å miste bistanden. Dermed ender de lett opp med å svare mer til giverne enn til sine egne velgere. Det er et grunnleggende demokratisk problem som ligner på det man finner i land med store naturressurser, der utenlandske oljeselskaper lettere finner presidentens øre enn landets egen befolkning. Yash Tandon er en sterk talsmann for denne typen bistandskritikk, som er fundamentalt annerledes og langt mer interessant enn den teknokratiske kritikken.
04/02/2010 kl. 11:46
God gjennomgang, Even! Jeg synes Development as freedom-perspektivet er veldig relevant her, og mye mer omsettelig til empirisk vurdering enn det kan se ut til ved første øyekast. HDI-indeksen er kanskje for smal til å fange opp de viktigste aspektene ved begrepet til Sen, men uansett langt bedre enn bare å se på BNP.
Når det gjelder maktrelasjonene i bistanden: én ting er å påpeke disse maktstrukturene, å gjøre noe med dem er en helt annen sak. hvordan kan man gjøre noe positivt for folk i utviklingsland uten denne patroniseringen?
04/02/2010 kl. 14:07
He-he. Det er vel en grunn til at jeg stoppet der jeg gjorde. Jeg tror ikke det går an. Bistand er i sitt vesen et uttrykk for ujevne maktrelasjoner. Og det virker ganske utenkelig å gi bistand uten noen form for betingelser knyttet til den – Vesten har støttet litt for mange diktatorer opp gjennom årene for min smak.
Bistand er ikke årsaken til at noen land er rike og mektige mens andre er fattige og avmektige. Man kan derimot spørre om bistanden forskerker eller reduserer dette forholdet. Jeg tror ikke det er selvsagt at det sistenevnte er tilfellet. Bistand kan like gjerne fungere som et verktøy for å opprettholde en nykolonialistisk dominans over fattige land. Samtidig har jo bistand åpenbart positive effekter for en del mennesker. Jeg tenker at det må være et politisk valg om et land ønsker å motta bistand eller ikke – men det er jo vanskelig å si nei til gratis penger, selv om de kommer med strings attached. Særlig hvis man som statsleder har mulighet til å sile unna noen av pengene til seg selv.
Tandons svar er at fattige land kan klare seg fint uten bistand. Jeg tror dette kan bli mer aktuelt etter hvert som Vestens politiske og økonomiske hegemoni glipper. Kanskje flere land finner at det er greiere å forholde seg til kinesiske investorer som ikke maser like mye om politiske betingelser.
Et problem jeg ikke nevnte ved å måle effekten av bistand er at man ikke kan vite hvordan utviklingen ville ha vært uten bistanden. Det virker rimelig å anta at bistand har en viss ‘crowding out’-effekt i forhold til andre aktiviteter, så presis resultatmåling kan være vanskeligere enn man skulle tro. Egentlig krever det noe kontrafaktisk historieskriving, som alltid er en spekulativ øvelse.
04/02/2010 kl. 15:16
det er nettopp derfor jeg synes dette er så fryktelig vanskelig – dette med maktforholdet. er det ikke catch 22 man kaller det? kanskje man bare må akseptere selvmotsigelsene og forsøke å gjøre det beste ut av det.
06/02/2010 kl. 23:36
Virker bistand? – Svaret er opplagt “Ja”. Bistand virker på svært mange måter. Positive og negative. Skal en få noe fornuftig svar på spørsmålet må en bestemme seg for hvilke effekter av bistanden en ønsker, eller hvilke en ønsker å måle.
- Det blir litt som å spørre “virker sykehussektoren?”
Veldig få vil svare på dette spørsmålet med “ja”, elle “nei” uten å komme med presiseringer. “Ja, de behandler mange pasienter.” eller “Nei, de har ikke kontroll på ventelistene.” Begge deler er riktige betraktninger, men svarer ikke dekkende på spørsmålet; fordi det er så bredt at det er banalt.
Det er for eksempel mulig å si noe om hvorvidt bistand har bidratt til økonomisk vekst i Afrika sør for Sahara. Men da kommer problemstillingen inn at det er gitt mye bistand som ikke har hatt som målsettning å skape økonomisk vekst. Hvordan skal en forholde seg til det? I tillegg er det selvfølgelig svært mange eksterne faktorer som har påvirket økonomisk vekst i regionen. Mye sannsynlig også i større grad enn bistanden.
- Dette bare for å illustrere kompleksiteten i spørsmålet “virker bistanden”. Den politiske diskusjonen om hvilken bistand vi ønsker, eller hvordan vi ønsker at bistanden skal virke er viktig, men det er minst like viktig at vi får trukket bistandsdebatten ned på bakken slik at vi kan diskutere hva den faktisk gjør med samfunnene som gir den og som får den.
08/02/2010 kl. 10:20
Enig med forrige taler. Men det du sier er ingen selvfølge; sentrale politiske aktører (referansen jeg har i hodet er et debattinnlegg fra Frp i Bistandsaktuelt) avskriver for eksempel bistand som feilslått fordi den ikke har skapt (nok) dokumenterbar økonomisk vekst, uten å spørre om det egentlig var hensikten.
@Kristian: bistand er som annen veldedighet kanskje mer et uttrykk for et ulikt maktforhold enn et forsøk på virkelig å gjøre noe med det. Jamfør ulike modeller for velferdsstaten. Man regner det generelt som et framskritt at velferdsgoder har gått fra å være velmenende gaver fra overklassen til å bli lovfestede rettigheter. Men i bistanden sitter jo giverne fremdeles med bukta og begge endene, som det heter.