De ulovlige

I anledning den siste ukens opptøyer på Lier statlige mottak og påfølgende avvisning av eventuell diskusjon om de ureturnerbares situasjon, poster jeg en artikkel jeg skrev for Fagforbundets medlemsblad Fagbladet for to år siden. Den inneholder blant annet et intervju med en beboer på Lier der han snakker om livet på mottaket. Etter å ha snakket med folk som bor der, er jeg mest overrasket over at det ikke har skjedd noe slikt tidligere.

Foto: Marianne Gunderson

Uten tillatelse lever de som ikke-mennesker mellom sprekkene i det offisielle samfunnet. Her er tre historier om Norge.

Mannen ved bordet overfor meg ler vennlig og skjenker i te. Han har jobbet som hjemmehjelper i kommunen i mange år, gitt eldre mennesker pleie, omsorg og sosialt samvær, betalt over en halv million kroner i skatt. Lønna rekker til ham selv og barna i hjemlandet, og til betaling av  medlemskontingenten i Fagforbundet.

Han smiler med øynene. Han har vært i landet i snart ti år uten ansikt og stemme. Han er livredd.

– Mister jeg jobben, er det ute med meg, sier han.

Vi skriver ikke navn eller arbeidskommune. Fotografen senker kameraet.

Er det en kollega av deg, kjære leser, som beskriver livet de siste ti årene som «mental tortur»? Er det han du hilste på ved vaktskiftet i ettermiddag som ikke tør å fortelle verken kolleger eller fagforeningen om sine problemer, enda han selv tenker på dem hver eneste dag?

Mannen vi snakker med har, etter snart ti åri landet, fått innvilget midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse, og har senket skuldrene litt. Men han er fremdeles redd. Han kjenner folk som har blitt kastet ut av landet etter å ha henvendt seg til journalister.

Hvis han snakker for mye, kan fortiden innhente ham.

– Jeg har fortalt dette til én kvinne på jobben, men hun sluttet. Nå snakker jeg ikke med noen.

Vår verts forbrytelse er at han har jobbet i kommunen uten å ha arbeidstillatelsen i orden. Da han først kom hit, var det ikke noe problem. Så mistet han arbeidstillatelsen. Men arbeidsgiveren spurte ikke om noen tillatelse, så han fortsatte å jobbe.

Mens vi skriver, sliter kommunale pleie- og omsorgstjenester med å skaffe nok ansatte i sommermånedene. I én kommune må pleietrengende eldre gå tre uker uten å dusje i den verste sommervarmen på grunn av personalmangel, skriver Aftenposten.

Problemet kommer neppe til å bli mindre med årene; Statistisk sentralbyrå anslår at landet vil trenge 150.000 flere årsverk fram mot 2060 for å holde kvaliteten på tjenestene på samme nivå som i dag. Heldigvis for de eldre bryter noen loven og jobber uten tillatelse, slik at de kan få pleien de har krav på.

– Arbeidet har vært bra for meg. Når jeg fokuserer på jobben, kan jeg glemme en stund. Og jeg tjener penger til familien min, forteller vår vert.

En midlertidig oppholdstillatelse er ikke noe grunnlag for familiegjenforening. Men kanskje aner han en mulighet for å reise ut og treffe barna, et sted utenfor Norge (ikke i hjemlandet, der kommer han ikke inn). Om enn bare for en kort stund, og likevel reise trygt tilbake igjen.

Han har ikke sett sin yngste datter siden hun var ett år.

«Jeg er alltid redd»
Vi har kommet på besøk for å skrive om de «ureturnerbare». Mennesker som har blitt nektet opphold i Norge, men som likevel ikke kan reise tilbake til sitt opprinnelsesland.

Kanskje på grunn av krig, eller fordi de blir nektet å vende tilbake av hjemlandets myndigheter. Dermed oppholder de seg ulovlig i Norge. Uten rettigheter til arbeid eller sosialhjelp lever de mellom sprekkene i systemet. Norske myndigheter kaster dem ikke ut, men oppfordrer dem til selv å reise. Det fins ikke presise tall for hvor mange mennesker det dreier seg om, men det er anslått at hundrevis på denne måten lever som ikke-mennesker i det norske samfunnet.

18.200 personer bodde ulovlig i Norge per 1. januar 2006, ifølge anslag fra Fafo og Statistisk sentralbyrå.  Men tallene er usikre og vanskelige å få bekreftet. Organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger har kritisert anslaget og mener et riktigere tall er 5–10.000.

Dersom forskerne har rett, gjelder det i underkant av 0,4 prosent av den samlede befolkningen i Norge. Det er lavt i internasjonal sammenheng. I EU er det samlede anslaget én prosent, i USA 3,8.

De «ureturnerbare» er altså bare en liten del av denne gruppen. Flertallet av de 18.200 er asylsøkere med avslag.

Vår mann har lenge vært en av de «ureturnerbare». Norske myndigheter ville sende ham ut til det de mener er hans hjemland. Men hjemlandet har ikke villet ta ham imot.

Rundt bordet glir vertens personlige beretning over i diskusjoner om asylsøkere, velferd og internasjonal politikk. Vi skjenker mer te. Mannen uten land lar seg engasjere. Han smiler. Men nervøst.

– Jeg er alltid redd.

«Det tar livet av meg å sitte stille»
Pizzarestauranten ligger ved siden av veien, i gangavstand fra Lier statlige ventemottak. Yemane går forbi nesten hver dag, men har aldri vært innenfor dørene før nå. Hundre kroner i uka gir ikke rom for den slags utskeielser.

Han ser gammel ut, sliten. Resignert. Vi skal ikke gå inn i saken til Yemane, har ingen mening om han tilfredsstiller kravene for å innvilges opphold i Norge. Vi nøyer oss med å registrere den trette minen, det oppgitte blikket, hvordan han rett fram og nærmest likegyldig svarer på våre spørsmål. Som om ingenting lenger er av betydning.

Yemane har bodd i Italia, Sverige og Norge, har jobbet som sjømann og snakker italiensk. I ti år har han bodd i Norge, de siste to på ventemottaket på Lier. Han er 52 år gammel. Hjemlandet, Eritrea, har han ikke sett siden 1974.

– Man glemmer mye når hjernen ikke arbeider, forteller han.

– Jeg er redd for at jeg mister for mye av hodet.

For fire år siden jobbet Yemane som renholder på et sykehjem i Oslo. Det tok slutt da han fikk avslag  på søknaden om opphold. Siden den gang har han glemt mesteparten av norsken han hadde lært seg. Det går i mange språk på mottaket, men norsk er sjelden et av dem. Samtidig har han gitt opp å holde kontakt med familien. Orker ikke lenger.

– Det tar livet av meg å sitte stille, sier han.

I lommeboka ligger fremdeles LOfavør-kortet med logoen til gamle Norsk Kommuneforbund, men det har gått flere år siden Yemane sluttet å betale medlemskontingenten. Han var fagorganisert av prinsipp, men nå ser han ingen forskjell på LO og resten av systemet som holder ham utenfor.

– Jeg har betalt dem hundrevis av kroner i måneden i flere år, og det eneste jeg fikk høre da jeg kontaktet dem, var at de ikke kunne hjelpe meg.

Han rister på hodet.

– En fagforening kan ikke være «a union» bare i navnet. Den må være til for å hjelpe medlemmene sine.

Asylmottaket på Lier er et ventemottak. Her bor de som har fått avslag på søknaden om opphold i Norge, og som etter planen skal reise tilbake til sine hjemland. Men selv om Lier statlige ventemottak skulle være et midlertidig oppholdssted på veien hjem, har noen bodd her helt siden mottaket ble opprettet i 2006.

Yemane har vært her halvannet år. Han beskriver mottaket som et fengsel.

– Jeg liker å gå tur. Noen ganger helt til Drammen, forteller han. Heldigvis, får man si, for det er ikke mye annet å ta seg til i området omkring mottaket. Pengene strekker sjelden til å ta bussen til Oslo. Yemane våkner gjerne fem om morgenen og er ute og går før klokka har blitt halv seks. Da får hjernen være alene.

Tidligere i år deltok Yemane på «Ureturnerbar», en fotoutstilling organisert av blant andre Norsk Organisasjon for Asylsøkere.

Hva hindrer ham i å reise tilbake? Jeg vet at Eritrea er et autoritært land, i praksis en ettpartistat, og at Yemane har en fortid som politisk aktivist. Ut over det gir han ikke noe ordentlig svar på spørsmålet. Yemane rister på hodet.

– Too much.

Ikke mer, bare too much, too much. Så spør han:

– Men hvorfor skulle jeg utsette meg for dette hvis jeg kunne reise hjem?

– Hva tenker du om fremtiden?

– Her tar de livet av meg. De kunne like godt bare ha skutt meg.

«Hele mennesket er vårt medlem»
På et trangt kontor i Folkets Hus i Sandefjord snakker to menn oppglødd mellom kaffekanner og papirhauger. Skal man skrive om flyktningpolitikk i fagbevegelsen, er det vanskelig å komme utenom dette stedet. To år er gått siden politiet troppet opp hos Sandefjord kommune med beskjed om at kurdiske Sabah Magid ikke hadde lov å jobbe for dem. Han hadde ikke arbeidstillatelsen i orden. Siden den gangen har kommunen blitt en fanebærer for opposisjon mot den rådende asyl- og flyktningpolitikken.

– Bevisstheten i fagbevegelsen har økt betydelig det siste året, mener Eddie Whyte, nestleder i Fagforbundet Vestfold.

Whyte og Petter Brynhildsen, leder i Fagforbundet Sandefjord, har arbeidet i flere år med Sabahs sak. I løpet av den tiden har de kommet i kontakt med mange i liknende situasjoner. Troms, Horten og Narvik er noen av stedene Fagforbundet har engasjert seg for medlemmer som skulle sendes ut av landet. Nå gir de utfordringen videre til LO: Fagbevegelsen må ta fastere grep.

Over grensen har det svenske Fastighetsanstäldas Förbund, som blant annet organiserer renholdere, foreslått at LO skal begynne å organisere de papirløse arbeidstakerne. Dette skjer allerede i land som Italia, Frankrike og Spania. Samtidig har forbundet tatt initiativ til en omfattende kartlegging av forholdene for papirløse i Sverige.

I Norge har Fagforbundet Vestfold, som Whyte og Brynhildsen tilhører, foreslått at LO-kongressen til neste år skal vedta:

«LO vil være pådriver for å utarbeide en strategiplan som kjemper mot ulovlige ansettelsesforhold, og som samtidig sikrer rettighetene til våre papirløse arbeidstakere».

Organisasjonen har vært gjennom flere diskusjoner om Fagforbundet bør engasjere seg i denne typen saker, både lokalt og helt opp til forbundsstyret. Konklusjonen har vært: Det bør man. Fagforbundet Sandefjord har gått inn i saken med følelsen av støtte fra alle ledd i forbundet. I april vedtok Fagforbundets arbeidsutvalg å arbeide for en ny og mer human flyktningpolitikk.

– Vi er forpliktet til å følge opp de utfordringene våre medlemmer har. Vi skal ikke sitte og si at det og det problemet vil vi ikke ha, sier Brynhildsen.

– Hele mennesket er vårt medlem. Man er ikke medlem av Fagforbundet bare i arbeidstida, mener Whyte.

«De ser at det ikke fungerer»
I fjor ble Sandefjord kommune bøtelagt for å ha hatt Sabah Magid som ansatt uten arbeidstillatelse. Et samlet formannskap har gått imot myndighetenes behandling av Sabahs sak. I november møtes de i retten igjen.

Arbeidet med Sabahs sak begynte som en hvilken som helst vanlig medlemssak i Fagforbundet da han ble sagt opp for to år siden. For fagforeningen var det naturlig å stille opp når et av deres medlemmer hadde problemer på jobben. Den gangen trodde de at saken raskt skulle la seg løse. Det tror de ikke lenger.

– Vi har lært at utlendingsloven er overordnet arbeidsmiljøloven i slike saker. Det er et lovverk de fleste tillitsvalgte ikke er godt kjent med, sier Brynhildsen.

Tidligere forsørget Sabah Magid seg selv og skapte verdier for kommunen. De siste to årene har han levd på almisser fra venner og kjente. Denne sommeren ble det klart at han heller ikke har lov til å drive med frivillig, ubetalt arbeid da politiet nektet Magid å delta i LOs sommerpatrulje.

I sommer har formannskapet i kommunen vedtatt å betale for Magids livsopphold av kommunekassa. Han har et stående tilbud om jobb i kommunen som han ikke har lov å benytte seg av. For han skal ut. Men blir likevel værende. Å reise «hjem» er for farlig.

– Minoritetsungdommene i byen ser denne saken, sier Whyte.

Han tror Sabahs eksempel kan føre til at flere ikke tør å være åpne, men heller velger å gå under jorden.

– Sabah har alltid spilt med åpne kort. Når de ser hvordan han blir behandlet, gjør det noe med deres tillit til systemet. De ser at det ikke fungerer.

I parken utenfor Folkets hus er det idyllisk julisommer. Mens vi snakker, rapporterer internasjonal presse at 29 mennesker er drept og minst 174 skadd i Sabah Magids hjemby Kirkuk, i den irakiske delen av Kurdistan. Selvmordsbomber, opptøyer og maskingeværild mot folkemengder.

Nå utfordres fagbevegelsen til å gjøre mer.

About these ads

En tanke om “De ulovlige

  1. 22 år på asylmottak « Even T

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s