Et skritt opp fra undergrunnen

Fanzinet UFLINK, undergrunnens største parentes, er nå tilgjengelig på selveste internettet.

UFLINK har vært planlagt i seks år før det endelig, mot alle odds, faktisk ble noe av. Det er kanskje passende, for UFLINK er en hyllest til imperfeksjonen. Premisset er dette: Alle er så jævla flinke og polerte, leverer i tide og uten kommafeil og har flotte CV-er og sunne interesser. Men ikke her.

UFLINK er stedet for de uforløste artiklene, novellen som aldri riktig fikk noen slutt, portrettegningen som du glemte å tegne nese på, fotografiet som ble overeksponert, diktet med nødrim, ting som av en eller annen grunn ble hengende litt i lufta. Eller kanskje noe du gjorde ferdig, er veldig fornøyd med, men deretter gjemte i en skuff. Og noe av det er kanskje GENIALT. Og mye er dritt.

Første og antakeligvis siste nummer av UFLINK ble gitt ut i høst. Nå er bladet også tilgjengelig som PDF: Her!

Klikk her for å laste det ned.

Årets bøker

Siden både Fanden og hans oldemor er på kavalkadekjøret, har jeg like godt bestemt meg for å børste støvet av en gammel tradisjon og oppsummere bøkene jeg har lest i løpet av året som har gått.

Jeg klarte å finne mye godt lesestoff i år også, men denne gangen var det én som stakk seg ut over alle de andre: Moby-Dick av Herman Melville, et overflødighetshorn av skumsprøyt og ramsalte røverhistorier. Ga meg lyst til å dra til sjøs.

Ellers har jeg lest:

Life av Keith Richards. Rolling Stones har aldri vært mine favorittmusikere, mer «et helt ok rockeband», men det er ikke å kimse av det heller, og Keith Richards har nok av både røverhistorier og interessante observasjoner å komme med til å fylle en bok. Men den kunne nok vært litt strammere redigert.

The Taqwacores av Michael Muhammad Knight er kjent som boka som ga opphav til muslimsk pønk. Jeg kan ikke nok om denne subkulturen til å vite om det stemmer, men Taqwacores er uansett en interessant roman om et kollektiv av muslimske pønkere, med ulike tolkninger både av pønk og islam. Tenk at pønken fortsatt skulle ha et budskap å komme med.

Aeneiden av Vergil. Iliaden av Homer er en av mine favorittbøker. Hvis Odyseen på en måte er toeren, er Aeneiden treeren (med ny regissør). Storsnutet episk.

Geriljaliv av Rune Berglund Steen. Handler om å være venstreradikal aktivist i Oslo på nittitallet. Det kunne jo være en traurig affære, og det kan denne boka også være.

The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch er en fantasyroman som jeg ikke ble ferdig med. Jeg er ikke egentlig så glad i fantasy.

Få meg på, for faen av Olaug Nilssen var søt.

Skitten snø av Mahomna Khan. Ganske ålreit ungdomskriminalbok.

The People of the Abyss av Jack London. Oppsøkende journalistikk om arbeiderklassens levekår i London, walraffing før Walraff. Ting har forandret seg siden da, men boka føles ikke utdatert. Man kunne gjerne sett mer journalistikk av denne typen i dag.

Twenty Thousand Leagues Under the Sea av Jules Verne. Engelsk oversettelse av den franske originalen. Gjensyn med en gammel favoritt.

Five Weeks in a Balloon av Jules Verne. Ditto.

Travels With My Aunt av Graham Greene. Søt reiseroman.

Our Man In Havana av Graham Greene. Herlig spionsatire fra den kalde krigen som jeg mistenker er nærmere virkeligheten enn man kanskje liker å tenke på.

Naked Lunch av William S. Borroughs. Wooow.

Women av Charles Bukowski. Jeg liker Bukowski. Women synes jeg etter hvert begynte å gjenta seg selv. Men det var kanskje noe av poenget også, hva vet jeg.

Rat Girl av Kristin Hersh. Selvbiografi av vokalisten i Throwing Muses (som jeg fremdeles ikke har hørt), like deler en skildring av å vokse opp fortere enn man hadde tenkt, leve med bipolar lidelse og etablere seg som musiker. Mange fine skildringer.

Skyggeulven av Tone Wasbak Melbye. En slags underlig skrekkroman, som dessuten er inspirert av en rollespillkampanje.

Min Katt, eller Tehusets Den Blå Katts fremgang og forfall, eller Hvordan jeg Sluttet å Bekymre meg og begynte å elske te av Tone Wasbak Melbye. En slags underlig selvbiografisk historie om et tehus utenom det vanlige.

Coltan av Michael Nest. Lettlest bok full av fakta om mineralet som ofte settes i sammenheng med konfliktene i Øst-Kongo. Hovedbudskapet, som Nest argumenterer godt for, er at dets betydning for konflikten er overdrevet.

Zero History av William Gibson. Jeg liker Gibson, men i det siste synes jeg han har begynt å minne mer og mer om et Apple-produkt. Det er ikke et kompliment.

To av mine favorittegneserier, DMZ av Brian Wood og Unknown Soldier av Joshua Dysart, ble avsluttet i løpet av dette året. DMZ er en skildring av en ny amerikansk borgerkrig med tydelige paralleller til Irak. Unknown Soldier tar for seg konflikten i Nord-Uganda og kombinerer cheezy pulp med grundig research og realistiske skildringer av det ugandiske samfunnet.

The Road av Cormac McCarthy. Jeg forstår all kritikken, men likte den likevel.

The Wizard of the Nile: The Hunt for Africa’s Most Wanted av Matthew Green. Grundig og godt skrevet om konflikten i Nord-Uganda, med utgangspunkt i journalistens egne erfaringer, som kulminerer i et møte med Joseph Kony selv. Jeg har vært interessert i denne konflikten en god stund, men lærte mye nytt her, ikke minst synes jeg beskrivelsen av acholifolkets ambivalente forhold til Kony og LRA var interessant.

Indonesian Destinies av Theodore Friend. Grundig gjennomgang av Indonesias nyere historie. Jeg likte måten Friend kombinerte politisk analyse og personlige erfaringer.

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad, lest på nytt mens jeg jobbet med det levende rollespillet Rød oktober. Fremdeles den eneste Solstad-boka jeg virkelig liker.

Mao, min Mao. Historien om AKPs vekst og fall av Hans Petter Sjøli. Den første boka om AKP skrevet av en representant for generasjonen som fulgte etter.

Den store ml-boka av Jon Rognlien og Nik Brandal. Mer AKP-historie, med mange interessante intervjuer med tidligere menige partikadre.

På den himmelske freds plass. Om ml-bevegelsen i Norge av Pål Steigan. Enda mer AKP-historie, denne av en av nøkkelpersonene i bevegelsen.

I år har jeg lest litt færre bøker og mye mindre sakprosa enn jeg pleier. Tradisjonen tro leser jeg en overvekt av hvite, mannlige forfattere, om enn i noe mindre grad enn før. Jeg vet fremdeles ikke hvorfor, det bare blir sånn.

Og så er det mye jeg har glemt. Ikke minst mange fine tegneserier, som jeg ikke helt klarer å finne referansene til her jeg sitter.

Edit:

Terje Vigen av Henrik Ibsen. Tåler å leses på nytt.

Den lille boka om rollespill av Ole Peder Giæver. Råd og inspirasjon til spilledere og spillere, skrevet av noen som både kan skrive og spille. Ligger gratis på nettet.

Play the piano drunk like a percussion instrument until the fingers begin to bleed a bit av Charles Bukowski. Jeg har lest mange av Bukowskis bøker, men har ikke vært borti diktene hans før nå. Det ga mersmak.

Olav H. Hauges samlede dikt. Mye snacks.

 

Å lese denne posten fører til utslipp av 17 gram CO2-ekvivalenter

På toget fra Oslo til Lillehammer leste jeg en fascinerende liten bok: How Bad are bananas? av Mike Berners-Lee. Forfatteren har satt seg fore å regne ut karbonutslippene knyttet til en rekke mer eller mindre hverdagslige aktiviteter; alt fra å sende en tekstmelding (0,014 gram CO2-ekvivalenter) og se på TV (76 gram for en time med en gammeldags 28-tommer, 220 gram for en 42-tommers plasmaskjerm) til a starte en krig (Irak-krigen slapp ut mellom 250 og 600 millioner tonn) eller feire jul (mellom 4 og 1500 kilo per voksen, avhengig av hvordan du gjør det). Resultatet er bade tankevekkende og lærerikt. Samtidig kan boken med fordel leses med bruksanvisning.

Flere har blitt provosert nar jeg har fortalt om boken. Skal det ikke vare noen grenser, nå, skal vi telle karbon for hvert googlesøk vi gjør, liksom (0,2 gram fra Googles servere pluss 0,7 til 4,5 gram avhengig av datamaskinen)? Det er en relevant innvending. Dette er en temmelig analretentiv bok, som gir plenty med ammunisjon til å gi noen hver tvangsnevroser. Dersom man tenker for lenge på disse tingene, ender man lett som tegneseriepingvinen Opus, som, overveldet av miljøbelastningen han representerte, la seg ned for å dø, før han fikk eksistensiell angst ved tanken på alle klimagassene liket hans ville slippe ut når det råtnet. Å dø er imidlertid noe av det mest klimavennlige du kan gjøre: ikke bare slutter du å forurense i framtida, men en vanlig kremasjon tilforer ikke atmosfæren mer enn 80 kilo CO2-ekvivalenter,  mindre enn en titusendedel av de totale utslippene gjennom et helt liv. Det kan du unne deg med god samvittighet, skriver Berners-Lee. Poenget til forfatteren er uansett verken å oppfordre til øko-selvmord eller dårlig samvittighet over å gå inn døra til huset ditt (3 gram på en kald vinterdag).

Hva er så vitsen?

En slik oversikt kan, mener forfatteren, hjelpe deg å velge dine kamper med omhu. Vit hva som teller, og hva som ikke gjør det. Bevar perspektivet. Det hjelper lite å bekymre seg over den mest miljøvennlige måten å tørke hendene på, slik en bekjent av forfatteren gjorde (3 gram med en Dyson Airblade, 10 gram per papirhåndkle, 20 gram med en vanlig elektrisk tørker), hvis du samtidig reiser et dusin ganger med fly over atlanteren i løpet av året.

Du kan avsløre bullshit. Dere har sluttet å skrive ut kvitteringer hvis ikke kunden spør om det, sier du? Så fint. Men det gjør dere ikke til en grønn virksomhet. Koser du deg med dine gode miljøsamvittighet for lesebrettet dit? Vit i så fall at du må pløye gjennom 50-100 paperbacks for å dekke inn utslippene for produksjonen av brettet. Og da har vi ennå ikke begynt å se på strømforbruket.

Ved å kjenne karbonkostnaden til ulike aktivieter kan du tenke som en økonom, og ta alternativkostnader med i betraktningen. Det handler ikke bare om hva du gjør, men hva du ikke gjør fordi du i stedet gjør noe annet. På siste site av boken har Berners-Lee en sort prikk. Hvis du ser på den i noen sekunder, resonnerer han, og dermed bruker noen sekunder mindre på å shoppe, kjøre bil eller spise peruviansk asparges, vil den lett ha spart inn sin femtiendedels milligram CO2-ekvivalenter med rente og rentesrente.

Det er moro. Berners-Lee gjor en del interessante observasjoner. Sykling er sunt, men hvor miljøvennlig det er avhenger av hvor kaloriene du forbrenner kommer fra. Stammer de fra cheeseburgere, kunne du like gjerne kjørt bil. (Argumentet forutsetter riktignok at det er addisjonelle kalorier man forbrenner, hvilket neppe er tilfelle i virkeligheten.) Papirposene butikkene vil ha deg til å betale ekstra for fører i virkeligheten til større utslipp enn plastposer. Noen symboltunge livsstilsvalg framstår som mer symbolske enn virkningsfulle: tøybleier kan nok være mest klimavennlig, men bare hvis du tørker dem på snor og lar dem gå i arv mellom flere søsken.

Dette er langt fra noen eksakt vitenskap. Berners-Lee er karbonkonsulent, hvilket jeg antar betyr at han jobber med å regne ut det klimamessige fotavtrykket til ulike virksomheter og gi dem råd om hvordan det kan begrenses. Han innrømmer likevel gladelig at regnestykkene hans langt på vei er spekulasjoner, eller guesstimates. Med dette forbeholdet i mente hadde det vært fint med mer utfyllende fotnoter, så man kunne kikke forfatteren i kortene. Den viktigste innvendingen jeg har mot boka er likevel beslektet med skepsisen jeg nevnte innledningsvis.

Berners-Lee produserer en tankevekkende smørbrødliste over klimaeffekten av en rekke menneskelige handlinger. Dette er nyttig, men styrker samtidig en perspektiv om at klimakrisen kan løses gjennom at vi gjør klokere valg i kjøpesenteret. Det et forståelig at man griper til dette perspektivet. Klimaet er mer innviklet enn noen av oss forstår. De politisk-økonomiske systemene for å regulere klimagassutslipp likeså. Klimapolitikk har blitt gjenstand for kompliserte forhandlinger på verdenspolitikkens toppnivå, langt utenfor rekkevidde for oss vanlige dødelige. Vi kan derimot forholde oss til våre egne livsstilsvalg. Ved å ta kontroll over dem kan vi gi oss selv en følelse av også å endre på verden omkring oss. Det har jeg sansen for. Privat forbruk er i seg selv en stor belastning pa jordas økosystemer, og klimaet lar seg neppe reparere uten at livsstilen til de fleste i vår del av verden blir merkbart forandret. Samtidig krever slike forandringer at det blir tatt valg om politikk, om økonomi, om rammeverk for handel, transport og produksjon, om hvordan maten vår skal produseres, hvor drivstoffet vårt skal komme fra, hvordan husene våre skal se ut, når, hvor og hvordan vi skal reise – valg som er større enn hver enkelt av oss kan gjøre på sitt eget husholdningsbudsjett. Dette er perspektiver som ligger utenfor de vi får servert i How bad are bananas? Pa den annen side kan ikke verden reddes med en bok alene, og det skal godt gjøres å lese denne uten å tenke i det minste en ny tanke underveis. Kanskje det er verdt kiloen med CO2-ekvivalenter det i gjennomsnitt koster å trykke et eksemplar av boken.

Hvor ille er bananer? Svaret står i boken, men nå har jeg vel spoilet nok allerede.