Panta rhei

Ute er det vinterklart postkortvær, men det er ikke lett å få med seg her jeg sitter, ned en trapp, inn ei dør, men ei smal stripe av lys som kikker inn gjennom kjellervinduet. Her inne rår et kreativt kaos. Klær og nips og kjøkkenutstyr har bykset entusiastisk ut av flytteeskene, men ikke riktig funnet ut hvor de skal gjøre av seg ennå. Noe er på plass, da. Se, i bokhylla står bøker og papiresker høysommelig organisert. Rundt dem er strømmen stri. De tomme flytteeskene trenger seg sammen på toppen av kommoden, skipbrudne på et skjær. Jeg driver med sofaen uten seil, med beina brukket opp under meg og den siste whiskeyslanten i handa. Bølgene rundt meg skal ingen steder.

Send meg dine forlatte kreative prosjekter

Undergrunnsfanzinet UFLINK ble nylig sluppet i digitalisert utgave, hvori er samlet et eklektisk knippe tekster og bilder. Fellesnevneren var at de var mislykket, uferdige, forlatt, upublisert, eller på annen måte aldri har sett offentlighetens lys. Hensikten var å lage en hyllest til imperfeksjonen..

Prosjektet ble dessverre mislykket. Problemet var at de innsendte bidragene holdt en såpass høy kvalitet at de vanskelig kan kalles mislykkede eller imperfekte. Bladet ble rett og slett for bra.

Samtidig er det jo helt i UFLINKs ånd at bladet skulle mislykkes med ambisjonene, så kanskje det hele var en suksess likevel. Mens dere grubler over disse paradoksene kan vi herved annonsere:

UFLINK NUMMER TO

Sitter du på uferdige noveller, førstekapittelet til den store romanen du begynte på for fem år siden, svulstige dikt, mislykkede tegninger, snurrige fotografier, kjærlighetsbrev du aldri våget å sende, sangtekster uten melodi eller andre uslepne diamanter? Send dem til meg! Så blir det blad.

UFLINK har ingen dødlinje, men går i trykken når jeg føler jeg har fått inn nok stoff. Kanskje blir det i morgen. Kanskje om et år. Det er fullstendig opp til dere.

 

Karriereråd

- Vær deg selv!

Det måtte komme. Det er i og for seg godt gjort å snakke om jobbsøking og karrierebygging i over en time uten å komme med denne banale formaningen – men han sprakk til slutt, karriererådgiveren. Vi skal være oss selv. Det blir det visst karriere av.

Personlig har jeg aldri helt forstått hvordan det er mulig å være noen annen enn seg selv, enda jeg har sett Being John Malkovich opptil flere ganger. Der finner hovedpersonen en hemmelig dør bak et arkivskap på jobben som leder inn i hodet til skuespilleren John Malkovich. Likevel driver han det aldri lenger enn til å utgi seg for å være ham, for den virkelige Malkovich er jo også i farvannet og ønsker å kontrollere sin egen kropp. Han gjør et ærlig forsøk. Men han ender ikke opp med å være noe annen enn seg selv i forkledning. Å være meg selv skal jeg saktens klare. Problemer er alt det andre man også skal være.

Vi skal selge oss selv, formaner karriererådgiveren. Altså må vi vel være en slags varer. Vi skal være positive, for arbeidsgivere liker ikke surpomper og misantroper. Og på toppen av det hele skal vi forsyne meg være ærlige. Jeg gjorde et forsøk.

Det er min ærlige mening at jeg ikke er spesielt fornøyd med å betrakte meg selv som en vare, fortalte jeg, derfor anser jeg det som en logisk umulighet å være både ærlig, positiv og en vare på en gang. Skal jeg få til noe slikt må jeg nok først gjennomgå en grundig mental reprogrammering. Om så skulle skje, la jeg til som en småfilosofisk digresjon, vil jeg nok fremdeles være meg selv, ettersom jeg umulig kan være en annen, men mitt selv vil nok ha lite til felles med mitt selv per i dag.

- Nå synes jeg du er veldig snever og negativ, sa karriererådgiveren.

Et skritt opp fra undergrunnen

Fanzinet UFLINK, undergrunnens største parentes, er nå tilgjengelig på selveste internettet.

UFLINK har vært planlagt i seks år før det endelig, mot alle odds, faktisk ble noe av. Det er kanskje passende, for UFLINK er en hyllest til imperfeksjonen. Premisset er dette: Alle er så jævla flinke og polerte, leverer i tide og uten kommafeil og har flotte CV-er og sunne interesser. Men ikke her.

UFLINK er stedet for de uforløste artiklene, novellen som aldri riktig fikk noen slutt, portrettegningen som du glemte å tegne nese på, fotografiet som ble overeksponert, diktet med nødrim, ting som av en eller annen grunn ble hengende litt i lufta. Eller kanskje noe du gjorde ferdig, er veldig fornøyd med, men deretter gjemte i en skuff. Og noe av det er kanskje GENIALT. Og mye er dritt.

Første og antakeligvis siste nummer av UFLINK ble gitt ut i høst. Nå er bladet også tilgjengelig som PDF: Her!

Klikk her for å laste det ned.

Arbeidsløs jul

Kryssposting fra Fyllesjuk.no, siden dette er en tekst som helt og holdent handler om meg, i Bukowski/Arne And-stil:

Det var to dager før Kristi fødselsdag, og det hvite dekket fra dagen før var i ferd med å smelte til sildrende slaps. Tilstanden minnet om den i kjøleskapet, som hadde brutt sammen tidligere på dagen slik at julematen var godt i gang med å bederve seg, og trompetistens hjerne, som etter et utstrakt sykeleie kombinert med gårsdagens tilførsel av whisky var i ferd med å oppløse seg til en tyktflytende grøt…

[Les mer på Fyllesjuk.no]

Kontorliv

KRACKA-BOOM! Rett etter at jeg hadde logget meg inn på Facebook begynte edderkoppsansen å kime. Et øyeblikk trodde jeg det var bildene fra julebordet som hadde utløst det og skyndte meg å avtagge dem idet veggen plutselig ble revet i stykker av en voldsom eksplosjon. Kontormøbler og kaffekopper for gjennom luften, og en vill latter skar gjennom smellet og skrikene. Jeg forsto at det var det GRØNNE TROLLET som var på ferde igjen. “Osborn, din rabagast”, ropte jeg mens jeg spratt i retning toalettet. “Kunne du ikke ventet med strekene dine? Jeg har en deadline i morgen.” Inne i båsen flerret jeg av meg skjorta, trakk hetta over hodet og hoppet ut igjen. Situasjonen der ute var et salig rot; halve etasjen var sprengt i filler, trollet kaklet manisk og kastet gresskarbomber fra glidebrettet sitt, og den hotte unge studenpraktikanten hang etter én hånd fra en bjelke, femti meter over bakken.

Jeg trakk pusten, knakk fingrene og kastet meg ut i det. Troll eller ikke, sjefen ville bli sur hvis dødlinja ble forsinket.

Og enda var det bare mandag.

Dungeon crawl

Pappaen og Jenta er oppdagelsesreisende. Hulegangene er trange, men strekker seg ti-femten meter til værs. Steinene antar rare formasjoner, en drueklase, en blomkål, en dryppende stalakitt, en ru, langstrakt tingest som har fått navnet «svigermors tunge». Vi går i et galleri. Men når det kunstige lyset blir slått av, ser man ingenting.

Her kunne vi lagd laiv, drømmer Pappaen. Morias miner-laiven.

Også reisen til Szemlö-hegyi-grotten var en oppdagelsesreise, en snirklete odyssé gjennom Budapests kollektivtransportsystem; en buss, en trikk, enda en trikk, et tog og en buss, der en liten feiloppfatning av det uforståelige magyar-språket var alt som skulle til for å sende Pappaen og Jenta ut på en lang heisatur i periferien.

I 40 graders varme blir selv en spasertur på et par kvartaler til en ørkenvandring. Men nede i grotten er det kaldt. Luften er så ren at lokale sykehus gjerne frakter astmapasienter ned hit for å bli bedre.

Jenta stopper. Nede langs veggen ligger noen løse steiner. En av dem er nesten oransje. Om hun bare kunne ta den med! Men hulen og alt som er i den er fredet mot grafsende turistfingre.

Når jenta ser opp, er hulegangen tom. Gaiden og alle turistene er borte. Men Pappaen er der. Han kikker på steiner gjennom kameraet sitt.

Vi får skynde oss etter dem, sier Pappaen. Men gangen deler seg, først én gang, så en gang til. Alle er tomme. Hulen virker enda vakrere og mer majestetisk uten mennesker. Jenta og Pappaen ser seg rundt. De suger til seg skjønnheten og lurer litt på hvordan de skal komme seg ut.

Tror du vi ikke vil finne veien tilbake, spør Jenta.

Kanskje denne hulen blir vår grav, svarer Pappaen med dramatisk pappastemme. Jenta ser litt bekymret ut.

Neida, legger han til. Vi kommer ut. Det verste som kan skje er at vi må vente på neste gruppe, en halvtimes tid eller noe.

Grotteveggene er rå og upolerte. Steinen ligger lag på lag i underlige former. Men stien er flat og menneskebygget; jordens indre er tilgjengelig selv i rullestol.

Mariagrotten likner et kapell; et lite, sakralt kammer med et korsformet hull over inngangen. Pappaen er likevel usikker på om navnet er ment å ha bevisst religiøse konnotasjoner. Szemlö-hegyi-grotten ble utforsket i syttiårene, da marxismen-leninismen fremdeles var den dominerende trosretningen, om enn i en mer avslappet fortolkning enn i nabolandene i øst. Da speleologene fant veien ned hit, var handikaptilgjengeligheten ikke på plass. Korset var den eneste åpningen. Den gangen var det ikke noe kors, men et knappenålshull, slik at bare en av utforskerne, ei tynn flis ved navn Maria Szekula, klarte å klemme seg gjennom. Senere har vi fått brede stier som gjør grotten tilgjengelig også for litt mer tykkfalne turister.

Pappaen og Jenta følger stien tilbake, prøver ut de forskjellige veiene man kan ta. Den siste av dem leder ut, opp i varmen.

Now they’ve got freedom

Tyrannen er død.

Der, klemt inn mellom reklamer for Nutrilett og bærbare datamaskinger på postordre, er et kornet bilde av den nå avdøde diktatoren med renneløkke om halsen, ved siden av en play-knapp. Et museklikk, og galgen forsvinner; først en melding fra sponsoren, en animert vignett fra mobiltelefonselskapet Chess, folkets mobiloperatør.

Så er det tid for action. De norske nettavisene viser ikke full pakke, men det vi ikke ser, kan vi jo alltids lese om. Det har vi saktens gjort i ukevis allerede, under titler som «Skal henrettes innen 30 dager», «Henrettes til helgen?», «Henges i dag eller i morgen»og «Henrettes før klokka fire?». Man kan mene hva man vil om tyrannen, men medietekke har han. Så god forhåndsomtale kan bare Nintendo Wii måle seg med.

Tyrannen fikk ingen sigarett, og fikk ikke gå med slips. Han uttalte at Palestina er arabisk og man kunne høre nakken hans knekke. Vi har også kunnet lese artikler som «Slik var Saddams liv i fengselet», selv om det dessverre ikke ble anledning til noen hjemme hos-reportasje fra cella. Tyrannen takket nei til hette over hodet. Bødlene trekker på skuldrene, samme for oss, tenker de kanskje, men det er ikke godt å si bak de svarte hettene De fikler med renneløkka. Nå skal det skje. Så er filmklippet over, og skjermen fylles av tekst: «SE DET IGJEN!»

De som gjerne skulle hørt nakken knekke med egne ører, eller kanskje hatt det som ringelyd på mobiltelefonen, kan jo betrakte den Chess-sponsede filmen som en trailer for den usensurerte Youtube-varianten (selvfølgelig behørig omtalt i alle medier med respekt for seg selv), og heller glede seg over at noen bryter med Hollywoods tendens til å avsløre alt for mye av handlingen i trailerne sine.

Nå gleder vi oss til «Director’s cut»-utgaven kommer på DVD.

Penis

Jeg har ikke målt nøyaktig, men jeg er temmelig sikker på at min penis vokste minst to-tre centimenter da jeg fikk mitt eget kontor. Det var da jeg merket at begynte å presse på i underbuksene, enda lemmet visselig lå der i slapp tilstand. Du verden, tenkte jeg, her er man virkelig blitt hung like a horse, og i det samme fikk jeg ereksjon av tanken på min egen manndom, som med ett, stiv som en stortingsmelding, spratt ut av favntaket til det ynkelige tøystykket som forsøkte å holde den på plass, hvilket igjen avstedkom et umiskjennelig hevelse i mine dressbukser. Dette skjedde mens jeg satt i en såkalt medarbeidersamtale med min sjef. Heldigvis satt jeg ved skrivebordet, slik at den plutselige forandringen i min fysikk ble skjult av tastaturskuffen.

Til lunsj gikk jeg i klesbutikker og kjøpte nytt undertøy. For første gang tok jeg steget fra large til extra large. Tanken på dette ga meg ereksjon igjen, og ekspeditøren, en kvinne som sikkert ikke var over tyve, ble først sprut rød og begynte deretter å fnise. Beruset av tanken på min veldige fallos lekte jeg med tanken på å forføre henne, hvilket jeg var overbevist om at jeg kunne gjøre på et øyeblikk, og knulle henne inne på lageret, men lunsjpausen var straks over og jeg måtte løpe i et møte.

Den uventede veksten av mitt kjønnsorgan var selvsagt ikke så uventet. Mens jeg har hørt at veksten normalt skal stoppe ved utgangen av puberteten, har min fortsatt å vokse i rykk og napp i takt med at jeg stormer stadig flere av livets barrikader. Da jeg kjøpte meg villa med boblebad for et halvt års tid siden, vokste den anslagsvis nesten fire centimeter. Likevel er dette første gang veksten har nådd slike proporsjoner at jeg har møttet bytte ut undertøyssortimentet. En milepæl, får man vel nesten kalle det.

Nå lurer jeg på om jeg skal kjøpe meg bil.

Sørpe

Ute laver snøen ned. Våte tjafser legger seg tungt på bakken, men allerede nå blir den gradvis forvandlet til brunsvart sørpe av bilene som durer forbi.

Det har blitt kaldere i løpet av natta, men det vil ikke holde seg. Snart vil temperaturen stige igjen, og sørpa vil bli enda mer sørpete og forme store dammer på fortauet, vann og is og grus og eksos og gjørme som surkler rundt føttene på en. Opp fra vinterens glemsel dukker hundedritt og gammelt spy, som ble dekket over med snø en gang da vinteren fremdeles ville vare lenge, men nå er det altså slutt, og dritten og spyet og snusrestene og hva det nå er rører seg sammen med sørpa og danner en seig og tyktflytende suppe.

En eller annen sa en eller annen gang at etter oss kom syndfloden. Men allerede i dag? Ingen sko vil kunne holde det våte på avstand. Spruten vil stå meterhøy fra bilene, særlig de jævlene som finner glede i å tråkke ekstra hardt på gasspedalen når de ser en forgjenger stavre seg fram mellom søledammene. Støvler, kalosjer og paraplyer er fånyttes. Av sørpe er du kommet, til sørpe vil du bli.

Fremdeles er stolen myk og kaffen varm, og vindusruta en trygg mur mot det kalde og våte og skitne der ute. Men nå er det slutt. Kaffen tømmes i et drag. T-banen går om ti minutter.

Jeg tar på jakke og sko og åpner døra.