Hva om Avengers var et band?

Å spille musikk er tross alt langt morsommere enn å redde verden.

Å spille musikk er tross alt helt nødvendig om verden skal reddes.

Nick Fury: Manager. Forsøker å etablere The Avengers som et «all stars»-band. Sliter med å utvikle samspill mellom det som egentlig er en samling soloartister.

Captain America: Vokalist, låtskriver og frontfigur. En slags Bruce Springsteen for høyresida, med tekster om truth, justice & the American way og om de væpnede styrkene. Krangler en del med resten av bandet, som ikke deler hans gammelmodige musikksmak.

Iron Man: Bassist, men dårlig til å holde takten og henfallen til spontane soloer. Kjent playboy og den med skarpest forretningssans i bandet, driver labelet Stark Records. Er stadig i konflikt med Captain America om å gi musikken et tyngre og mer markedsvennlig preg.

Thor: Bandets skandinaviske gitarist, kjent for kraftige, om enn enkle og usofistikerte riff. Bruker en spesialmoddet gitar ingen andre egentlig er i stand til å spille ordentlig på.

Black Widow: Keyboardist med bakgrunn fra russisk trash-pop.

Hulken: Trommis. Har en tendens til å overdøve de andre i bandet.

Hawkeye: Fløytist. Spiller med sylskarp presisjon, men når ikke alltid gjennom Hulken/Iron Man/Thors massive lydbilde.

X-Men: Spiler tung metall, i motsetning til Avengers’ mer tradde rock ‘n roll. Støtte fra den eksentriske milliardæren Charles Xavier gjør dem i stand til å opererere uavhengig av de store plateselskapene og har et image som «slemme». Skaper overskrifter på grunn av bandets mange intriger, som bassist Cyclops og gitarist Wolverines rivalisering om vokalisten Phoenix, og er stadig i klammeri med politiet.

Brotherhood of evil mutants: Sliter med et uønsket image som tungmetallband etter at J. Jonah Jameson en gang beskrev bandets frontfigur Magneto som «master of metal». Quicksilver er kjent som kanskje verdens ypperste gitarist, og det går mange rykter om hva slags forhold han egentlig har til sin søster, vokalist Scarlet Witch. Gir ut sin egen musikk. Kritiseres for tekster som er sjåvinistiske og flørter med terrorisme.

Matt Murdock/Daredevil: Kjent advokat som representeter musikkindustrien og blant annet har hatt flere sammenstøt med Kingpin i rettssalen. Har også solokarriere som saksofonist, og er kjent for bare å spille på jazzklubber i Hell’s Kitchen.

Doctor Doom: Tidligere vinner av Eurovision for Latveria, herjer nå hitlistene med trashy dance-tekno.

Loke & The Chitauri: Likner til forveksling på Max Raabe & Pallast Orchestra.

Kingpin: Gangsta-rapper med høy pimp-faktor.

Luke Cage/Power Man: Gangsta-rapper som ofte battler med Kingpin. Der Kingpin har en litt posh stil, er Cage mer «street».

Fantastic Four: Popband, en slags krysning mellom Pet Shop Boys og Jackson Five. Gitarist Johnny Storm pryder veggene på mangt et pikeværelse. Vennlig, men intenst rivaliserende med…

Peter Parker/Spider-Man: Justin Beiber-aktig ungpikeidol, med horder av litt enkle ungpikefans.

Jessica Drew/Spider-Woman: Forsøker å slå seg opp på å spille coverlåter av Spider-Man, men har bare vært middels vellykket så langt.

Norman Osborn: Forsøker å etablere Osborn Records i musikkens elitedivisjon. Har store ressurser og et massivt markedsføringsapparat, men ettersom han insisterer på stor kreativ kontroll har han bare lykkes i å tiltrekke seg et B-lag av artister som Doctor Octopus, Vulture, Sandman og Kraven the Hunter. Kjent som «det grønne trollet» av andre i musikkbransjen.

J. Jonah Jameson: Den fryktede redaktøren for musikkavisa Daily Bugle. Har en personlig vendetta mot Spider-Man, som han mener er «en trussel mot den gode musikken».

Ben Urich: Musikkjournalist. Forsøker å fylle spaltene til Daily Bugle med kritikk av høy kvalitet, men kommer til kort mot Jamesons sans for tabloid sensasjonsmakeri.

S.H.I.E.L.D.: Litt som Tono, men med flyvende hangarskip.

Fra den sekulærprogressive venstresidas parnass

Jeg har anmeldt Hanne Nabintu Herlands satiriske roman «Respekt» i Samora. Anmeldelsen ble plukket opp av Dagbladet, hvilket utløste et svar fra tidligere stortingsrepresentant Hallgrim Berg. Her er svaret på svaret. Om all denne oppramsingen er forvirrende, kan jeg trøste deg med at det ikke var like forvirrende som å lese boka.

Å spille gitar kan være moro (hvis du har en Iphone).

This old guitar has caught some breaks
But it never searched for gold
It can’t be blamed for my mistakes
It only does what it’s told
(Neil Young, This Old Guitar) 

«This is the gtar, the first guitar anyone can have fun playing», sier reklamefilmen for gTar (sic), det snasne, nye «instrumentet» som drives av en Iphone-app. Å spille gitar kan nenlig være en traurig affære. Ved hjelp av jerndisiplin har noen heltemodige sjeler klart å holde gitarspillingen i hevd opp gjennom historien likevel, men nå – endelig – kan det være litt moro også.

Aftenposten skriver om herligheten. Denne bloggen skrives iblant i en munter tone, men nå skal vi være alvorlige her. Vi ser det som vår borgerplikt å gå denne artikkelen kritisk i sømmene. Av kommunikasjonsmessige grunner ser oss nødt til iblant å henfalle til bruk av halvfet skrift, store bokstaver og teskje. Her står det nemlig mye rart:

«I motsetning til en vanlig gitar, som bare har én vanskelighetsgrad, har denne tre.»

Min første kontakt med en gitar kom da jeg var svært liten, kanskje to-tre år. Jeg slo på strengene, og så kom det lyd. Gøy! (Vanskelighetsgrad én.)

Etter hvert fant jeg ut at det kom forskjellige lyder av de forskjellige strengene. Jeg plukket på strengene og nøt lyden av de ulike tonene, og resonnansen når jeg plukket to eller flere strenger samtidig. (Vanskelighetsgrad to.)

En god stund senere lærte jeg å spille min første låt, i musikktimen på skolen, «Tom Dooley», med to grep. (Vanskelighetsgrad tre.) Etter hvert lærte jeg flere grep, og flere låter. (Vanskelighetsgrad fire? Fem? Nå kommer jeg ut av tellinga her.) Høydepunktet i min gitarkarriere kom da jeg lærte meg fingerspillet på «Here Comes the Sun» (nå aner jeg ikke hvilken vanskelighetsgrad vi er på, men flere enn på Iphonen i hvert fall), før jeg dessverre la bort gitaren.

«Det mest avanserte nivået gir deg muligheten til å spille helt fritt.»

Det ligger en gitar ved siden av meg. Og gjett hva! Jeg kan spille på den! Helt fritt! Avanserte greier.

«Gitaren er trådløs og går på oppladbare batterier, slik at du kan ta den med deg ut og spille.»

En betydelig forbedring fra vanlige gitarer, altså.

«Strengene på gitaren gir ikke særlig mye lyd i fra seg selv, den kommer fra iPhonen når du spiller på dem. Det betyr at du ikke trenger å stemme gitaren.»

Jamensåfintda. Noe av poenget med å stemme instrumenter er vel blant annet å sørge for at de stemmer med hverandre, men det er sikkert ikke så farlig. For:

«Blant de mange funksjonene i gTar-app-en finnes også noe som kalles SmartPlay, som filtrerer bort feiltrykk og dermed uønskede toner.»

Lurer på hva som høres verst ut, en akkord som ikke står i akkordskjemaet (for de som holder seg med sånt) eller et STORT, GAPENDE HULL midt i låta. Eller kanskje SmartPlay er så smart at den erstatter den «uønskede» tonen din med en «ønsket» en, men da er det vel uansett billigere å spille luftgitar til en vanlig mp3-spiller.

Uansett ønsker vi ikke å være fordomsfulle. Derfor har jeg kjørt Fredsbevegelsens «Fem sekunders frihet» gjennom et Iphone-filter som tar bort «uønskede toner». Resultatet kan du høre her.

«The great thing about gtar is that it lets people have an immersive, hands on experience in music, even if they’ve never picked up anything like this before», forklarer gründeren i videoen sin. Jeg husker en Donald-historie jeg leste en gang, der en bitter mann som aldri fikk spise iskrem som barn okkuperer iskremfabrikken i Andeby og bare lager is med selleri- og brokkolismak. Denne typen er visst tidligere gitarist. Min teori har er at han ble tvunget av sine voldelige foreldre til å spille gitar og slått med linjal over fingrene når han spilte feil, og nå er ute etter å hevne seg på skapelsen for sin ulykkelige skjebne. Men det er digresjon. Det jeg hadde tenkt å si, var: her om dagen fikk jeg en Xaphoon i posten. Jeg hadde aldri plukket opp noe slikt før, men satte straks i gang å produsere ulyder av hjertens lyst. Min tre år gamle datter hørte at jeg spilte, spurte om å låne fløyten min, og satte i gang med å jamme sammen med meg. Det hørtes sikkert helt jævlig ut. Og det var KJEMPEGØY. Hvis ikke det var en immersive, hands on experience in music, vet ikke jeg hva som er det. Helt uten noen Iphone-app.

Det finnes mye rart leketøy i verden, og det finnes mange verre ting man kan gjøre enn å leke at man spiller gitar. Men når noen påstår i fullt alvor at gitarer har én vanskelighetsgrad, og at der er nødvendig å ha en smarttelefon-app for å ha glede av å spille musikk, og får disse påstandene på trykk i presumptivt seriøse aviser, er det grunn til bekymring. Noen kan jo risikere å ta dem på alvor.

Kunstnerens kår

Herværende penneknekt ble nylig oppsøkt av en representant for hovedstadens sultende kunstnere, en ikke tallmessig ikke ubetydelig gruppe i samfunnet.

- Der må jeg få arrestere Dem, utbrøt hun i det samme jeg hadde skriblet ovenstående ord ned på blokka.

Kunstneren var, som kunstnere ofte er, animert.

- Kunstnere finnes knapt. Derimot er det nok av folk som forsøker å leve som om de var det.

- Sultne? Har det noe med lavkarbodiett å gjøre?

Jeg klødde meg bak øret med kulepennen.

- Fordi det er for mange om beinet, for mange dilettanter uten talent. Og folkene som kjøper kunst og deler ut stipender er jo like talentløse, og da går det som det går. At det skal være vanskelig for kunstnere å spise, det er jo så sin sak, men nå går det jo knappest an å drikke. I, hva er det de sier, «verdens rikeste land»?

- Det turde i så fall være en fordel å være sulten, så blir man billigere i drift, kommenterte jeg mens jeg fisket fram notisblokken.

Kunstneren viftet teatralsk med armene.

- «Billig i drift?» Vet De kanskje hva en god Sauternes koster nå om dagen? Nei, selvsagt gjør De ikke det, det er vel en grunn til at jeg er kunstner og De en simpel bladfyk. Drikk De Deres Pilsner, man pass på å få klort ned noen ord om de som ikke blir like tilgodesett av mediekapitalen som Dem selv.

Jeg mumlet noen ord om verdiskaping mens jeg avleiret mine kråketær i notisblokken. Det for en rykning over Kunstnerens ansikt.

- Vet De, vi lever kanskje av døde dyr som pumpes opp av havbunnen, men tenk på oljearbeideren, isolert i mørket der ute på havet, omgitt av blåst og uvær. Kanskje er det bare det lille musikkstykket han setter på om morgenen som motiverer ham til å trekke på seg kjeledressen og forsere storm og vannrett regn nok en dag, slik at han kan fortsette å ekstrahere fossil velverd til sånne som deg. Ved å lese smøreriet Deres vil han jo bare få enda mer lyst til å kaste seg i bølgene.

Jeg følte at gemyttene burde roes. Tiden var inne for å foreta min egen ekstraksjon, i mitt tilfelle av en liten flaske Bruichladdich Port Charlotte Single Malt fra jakkelommen, som jeg avkorket med en forsonende mine (flasken, altså, ikke jakkelommen) og skjøv over bordet i retning Kunstneren.

- La oss skåle på det.

- Skål. Og skriv, Penneknekt. Mye avhenger av Dem.

Egenreklame: jazzkirkemusikk

Her kommer litt egenreklame. Storbandet mitt (ikke Fredsbevegelsen) spiller konsert på mandag, serru, sammen med de vaskeekte amerikanerne i Ike Sturm Ensemble. Det blir stas. Ike Sturm «er leder av jazzavdelingen ved Saint Peter’s Church, Manhattan. Saint Peter’s Church er av mange regnet som selve jazzkirka på Manhattan, og har i flere tiår hatt jazzmusikken som en integrert del av sitt gudstjeneste- og konsertliv».

Vi spiller sånne storbandgreier.

Mer info her.

Holmcon 8D6

Erlend Bruer skriver om den avantgardistiske undergrunns-rollespillkongressen Holmcon 8D6 i det kommende nummeret av Pegasus. Jeg fikk lov å sitere de delene som handler om meg selv:

«På vei opp fra praten min med Matthijs møter jeg undergrunnsjournalist Even Tømte. Even er sliten og spiller ikke så mye rollespill denne gangen, men er strålende fornøyd likevel. Han har brukt Holmcon til å prate business, planlegge prosjekter og møte forretningspartnere. For en smooth operator han er, tenker jeg. Mellom hippiebørsen og diverse ordlek har han planlagt produksjon av EPen til undergrunnsbandet Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt, boka til undergrunnsforlaget Elasmotherium og hatt en kreativ hjernestrøm med tegneren av undergrunnstegneserien sin. Nå drikker han øl og leser opp et dikt han og tegneren, Xin Li, har skrevet som del av et improvisert spill.

The moon elephant is rising
from a fighter plane carrying friendship
sending Santa Claus into oblivion
Experience points are
disturbing the immersion
in the multiverse
The alpha is dancing kalinka
at the 20th level
The monkey is driving the last train into the abyss
gorging herself on vodka and caviar
Food is a muse to the gamers
but live and death to the hobo
If life gives you lemons, make lemonade»

Holmcon, altså. For de som ikke kjenner til dette fenometet er det en rollespillfestival hjemme hos Matthijs Holter i Holmestrand, som vanligvis trekker et eklektisk utvalg av avantgardister og utskudd fra rollespillmiljøet. Her er det snurrige og kreative mennesker, eksperimentelle spill og gode forhold for spontan tilblivelse av vakre ting. Jeg ser for meg at det er litt som Woodstock, hvis de som var på Woodstock hadde vært kulere og en del færre og Woodstock hadde blitt arrangert i randsonen omkring Itras by. Og så er det kanskje mindre nakenhet på Holmcon. Men likevel, da. Det var bra i år også, selv om helsa var skral og jeg ikke fikk vært med på alt. Sitatet over gir i grunnen en ganske god oppsummering av hvordan jeg hadde det.

Du kan lese mer om Holmcon på Twitter-feeden deres, eller takke- og evalueringstråden på Rollespill.net, eller Ole Peders entusiastiske post på Snarglebarf om scifi-verdenen han og noen kumpaner skal lage etter å ha blitt inspirert av Holmcon.

Indignasjon i boligmarkedet

Det er merkelig hvor indignerte folk kan bli av at noen gjør andre valg enn dem selv, og attpåtil er så freidige at de trives med det. Slik oppfatter jeg mange av reaksjonene som er kommet på Tone Wasbak Melbyes kronikk i Aftenposten denne uken om tilværelsen som frivillig husløs. I et intervju på podcastshowet Levevei snakker hun mer om dette.

«Retten til å slippe å bo er det sjelden man hører om. Det blir tatt for gitt at alle har rett til og ønske om et sted å bo. (…) Det har så vidt blitt lov å være frivillig barnløs, men frivillig husløs er ikke et konsept de fleste klarer å ta inn over seg.

(…)

Noen klarer likevel å vokse og blomstre bare om de får slå rot. Andre råtner. Det er bare en selv som vet hva slags type en tilhører og i hvilken grad. Men det kan være vanskelig å oppdage i all støyen og maset om husene», skriver hun blant annet. Jeg har blitt overrasket over en del av reaksjonene på dette.

Hva med de som bor på gata?

Gudi Idsø Viken er i sitt innlegg opptatt av at å være husløs sjelden kan reduseres til et frivillig valg. «Bare i Oslo er det over 1500 bostedsløse (…) For dem er det et spørsmål om å overleve. Om å ikke fryse ihjel i løpet av natta. Om å skaffe nok mat til seg selv og sine barn. Om å ikke bli jaget når de endelig har funnet et varmt sted å sove. Det fins ganske mange bostedsløse som bare drømmer om at noen skal plassere dem i et hus et sted», skriver hun. Det er sant. I disse tider, der gjeldskrise, nedskjæringer og arbeidsløshet kjennes hardt på kroppen i mange land, er dette problemer man i høyeste grad skal ta på alvor.

Likevel virker det malplassert å kritisere Melbyes kronikk med utgangspunkt i at det finnes andre uten bolig som ikke liker det. Ja, det gjør det. Skal man av den grunn la være å fortelle om hvordan det er å være frivillig hjemløs?

Samtidig finnes det problemer bostedsløse opplever uavhengig av grunnen til at de er bostedsløse. Det de har til felles er jo nettopp hvilken romslighet som vises for dem som havner utenfor normalen. Jeg har for eksempel vært vitne til at folk har vært nær blitt nektet hjelp hos legevakten fordi de ikke kunne oppgi bostedsadresse. «Alle har en adresse», insisterte damen bak skranken, som om pasienten på den andre siden, som var syk og trengte hjelp, ville finne på å lyve om det for moro skyld. Et hakk mer forståelse ville ha hjulpet alle uten fast bopel, uansett grunnen til at de har det slik.

«[Melbye] framhever en livsstil som bra, hennes rett til å ha den som avgjørende for egen selvutvikling og det at samfunnet tilpasser seg hennes valg som nødvendig», skriver Viken. Vi kan la det ligge at det bare skulle mangle at ikke samfunnet tilpasset seg menneskene som utgjorde det, for det er i grunnen ingen krav om tilpasning å finne i Melbyes kronikk. I høyden kan jeg finne et forsøk hos Melbye på å skape forståelse for at ulike folk gjør ulike valg. Det burde da virkelig ikke være så mye å be om.

De privilegertes problem?

Noen har kalt dette «white girl problems», altså luksusproblemer som privilegerte mennesker i vår del av verden kan ta seg råd til å ha. Det mener jeg er en misforståelse. Jeg skulle tro de privilegerte først og fremst er de som eier bolig, ikke de som mangler fast adresse. Hardkjøret i boligmarkedet rammer først og fremst de som ikke har mye penger, eller en rik slektning til å stille som garantist for huslånet sitt. Boligprisindeksen har ifølge SSB firedoblet seg mellom 1993 og 2010. Dagbladet Magasinet fortalte forrige uke om «boligfesten», der en leilighet på Adamstuen i Oslo har steget 643 prosent i verdi de siste 20 årene – en «eventyrlig prisstigning», som avisen kalte det.

Samtidig har gjennomsnittlig boareal per person økt fra 36 kvadratmeter i 1980 til 56 kvadratmeter i 2008, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. På samme tid har andelen personer som bor «trangt» falt fra 16 til 8 prosent, mens andelen som bor «svært romslig» har økt fra 18 til 31 prosent.

Man bor mer enn før, rett og slett.

Dette er en utvikling som vanskelig kan forklares ut fra enkle fysiologiske behov for å beskytte seg mot vær og vind. Det er ingenting i den menneskelige fysikk som tilsier at man man trenger 56 kvadratmeter, mens 36 kvadratmeter er for lite. I internasjonal sammenheng lever nordmenn svært romslig. Ifølge EUs statistikkbyrå Eurostat befinner Norge seg helt i toppen over antall rom per person (2,0), bare overgått av Belgia.

Overforbruket i vår del av verden, som boligmarkedet er en del av, angår langt flere enn et privilegert mindretall. Husene, som altså vokser, skal varmes opp og fylles med gjenstander. Det legger beslag på energi (som er et globalt knapphetsgode) og bidrar til klimaendringer (riktignok mindre enn transport og industri, men langt høyere enn hva som er forenlig med å være opptatt av rettferdighet).

Prisutviklingen i boligmarkedet, og utstøtingen av de som ikke har råd til å henge med i karusellen, kan neppe ses isolert fra det faktum at de som bor legger beslag på stadig mer boligmasse. På den annen side: dersom noen velger å stille seg utenfor boligmarkedet, bidrar det om noe til redusert etterspørsel og lavere prisvekst. Og kanskje viktigere: at det stilles spørsmål ved om alt dette virkelig er nødvendig.

Likevel er det altså Melbye som blir beskyldt for å ignorere de husløses situasjon, enda hun verken bidrar navneverdig til prispress i markedet eller eier en fritidsbolig som står tom mesteparten av året, slik hundretusenvis av nordmenn gjør. Jeg skjønner heller ikke hva konsekvensen i så fall er – bør hun kjøpe seg leilighet i solidaritet med de som bor på gata? Får de det bedre da?

(Disclaimer: jada, jeg kjenner Tone personlig og er så inhabil at. Og så kjenner jeg Guri litt og.)

LO i uheldig klimaallianse

… er tittelen på et innlegg jeg har skrevet på Fri Fagbevegelse, der jeg kritiserer LOs klimapolitikk. Jeg er glad i fagbevegelsen, men ikke i klimapolitikken deres. Eller, som Gandhi sa da han ble spurt om hva han syntes om vestlig sivilisasjon: det synes jeg hadde vært en god idé.

Panta rhei

Ute er det vinterklart postkortvær, men det er ikke lett å få med seg her jeg sitter, ned en trapp, inn ei dør, men ei smal stripe av lys som kikker inn gjennom kjellervinduet. Her inne rår et kreativt kaos. Klær og nips og kjøkkenutstyr har bykset entusiastisk ut av flytteeskene, men ikke riktig funnet ut hvor de skal gjøre av seg ennå. Noe er på plass, da. Se, i bokhylla står bøker og papiresker høysommelig organisert. Rundt dem er strømmen stri. De tomme flytteeskene trenger seg sammen på toppen av kommoden, skipbrudne på et skjær. Jeg driver med sofaen uten seil, med beina brukket opp under meg og den siste whiskeyslanten i handa. Bølgene rundt meg skal ingen steder.

Send meg dine forlatte kreative prosjekter

Undergrunnsfanzinet UFLINK ble nylig sluppet i digitalisert utgave, hvori er samlet et eklektisk knippe tekster og bilder. Fellesnevneren var at de var mislykket, uferdige, forlatt, upublisert, eller på annen måte aldri har sett offentlighetens lys. Hensikten var å lage en hyllest til imperfeksjonen..

Prosjektet ble dessverre mislykket. Problemet var at de innsendte bidragene holdt en såpass høy kvalitet at de vanskelig kan kalles mislykkede eller imperfekte. Bladet ble rett og slett for bra.

Samtidig er det jo helt i UFLINKs ånd at bladet skulle mislykkes med ambisjonene, så kanskje det hele var en suksess likevel. Mens dere grubler over disse paradoksene kan vi herved annonsere:

UFLINK NUMMER TO

Sitter du på uferdige noveller, førstekapittelet til den store romanen du begynte på for fem år siden, svulstige dikt, mislykkede tegninger, snurrige fotografier, kjærlighetsbrev du aldri våget å sende, sangtekster uten melodi eller andre uslepne diamanter? Send dem til meg! Så blir det blad.

UFLINK har ingen dødlinje, men går i trykken når jeg føler jeg har fått inn nok stoff. Kanskje blir det i morgen. Kanskje om et år. Det er fullstendig opp til dere.