Fra den sekulærprogressive venstresidas parnass

Jeg har anmeldt Hanne Nabintu Herlands satiriske roman «Respekt» i Samora. Anmeldelsen ble plukket opp av Dagbladet, hvilket utløste et svar fra tidligere stortingsrepresentant Hallgrim Berg. Her er svaret på svaret. Om all denne oppramsingen er forvirrende, kan jeg trøste deg med at det ikke var like forvirrende som å lese boka.

Indignasjon i boligmarkedet

Det er merkelig hvor indignerte folk kan bli av at noen gjør andre valg enn dem selv, og attpåtil er så freidige at de trives med det. Slik oppfatter jeg mange av reaksjonene som er kommet på Tone Wasbak Melbyes kronikk i Aftenposten denne uken om tilværelsen som frivillig husløs. I et intervju på podcastshowet Levevei snakker hun mer om dette.

«Retten til å slippe å bo er det sjelden man hører om. Det blir tatt for gitt at alle har rett til og ønske om et sted å bo. (…) Det har så vidt blitt lov å være frivillig barnløs, men frivillig husløs er ikke et konsept de fleste klarer å ta inn over seg.

(…)

Noen klarer likevel å vokse og blomstre bare om de får slå rot. Andre råtner. Det er bare en selv som vet hva slags type en tilhører og i hvilken grad. Men det kan være vanskelig å oppdage i all støyen og maset om husene», skriver hun blant annet. Jeg har blitt overrasket over en del av reaksjonene på dette.

Hva med de som bor på gata?

Gudi Idsø Viken er i sitt innlegg opptatt av at å være husløs sjelden kan reduseres til et frivillig valg. «Bare i Oslo er det over 1500 bostedsløse (…) For dem er det et spørsmål om å overleve. Om å ikke fryse ihjel i løpet av natta. Om å skaffe nok mat til seg selv og sine barn. Om å ikke bli jaget når de endelig har funnet et varmt sted å sove. Det fins ganske mange bostedsløse som bare drømmer om at noen skal plassere dem i et hus et sted», skriver hun. Det er sant. I disse tider, der gjeldskrise, nedskjæringer og arbeidsløshet kjennes hardt på kroppen i mange land, er dette problemer man i høyeste grad skal ta på alvor.

Likevel virker det malplassert å kritisere Melbyes kronikk med utgangspunkt i at det finnes andre uten bolig som ikke liker det. Ja, det gjør det. Skal man av den grunn la være å fortelle om hvordan det er å være frivillig hjemløs?

Samtidig finnes det problemer bostedsløse opplever uavhengig av grunnen til at de er bostedsløse. Det de har til felles er jo nettopp hvilken romslighet som vises for dem som havner utenfor normalen. Jeg har for eksempel vært vitne til at folk har vært nær blitt nektet hjelp hos legevakten fordi de ikke kunne oppgi bostedsadresse. «Alle har en adresse», insisterte damen bak skranken, som om pasienten på den andre siden, som var syk og trengte hjelp, ville finne på å lyve om det for moro skyld. Et hakk mer forståelse ville ha hjulpet alle uten fast bopel, uansett grunnen til at de har det slik.

«[Melbye] framhever en livsstil som bra, hennes rett til å ha den som avgjørende for egen selvutvikling og det at samfunnet tilpasser seg hennes valg som nødvendig», skriver Viken. Vi kan la det ligge at det bare skulle mangle at ikke samfunnet tilpasset seg menneskene som utgjorde det, for det er i grunnen ingen krav om tilpasning å finne i Melbyes kronikk. I høyden kan jeg finne et forsøk hos Melbye på å skape forståelse for at ulike folk gjør ulike valg. Det burde da virkelig ikke være så mye å be om.

De privilegertes problem?

Noen har kalt dette «white girl problems», altså luksusproblemer som privilegerte mennesker i vår del av verden kan ta seg råd til å ha. Det mener jeg er en misforståelse. Jeg skulle tro de privilegerte først og fremst er de som eier bolig, ikke de som mangler fast adresse. Hardkjøret i boligmarkedet rammer først og fremst de som ikke har mye penger, eller en rik slektning til å stille som garantist for huslånet sitt. Boligprisindeksen har ifølge SSB firedoblet seg mellom 1993 og 2010. Dagbladet Magasinet fortalte forrige uke om «boligfesten», der en leilighet på Adamstuen i Oslo har steget 643 prosent i verdi de siste 20 årene – en «eventyrlig prisstigning», som avisen kalte det.

Samtidig har gjennomsnittlig boareal per person økt fra 36 kvadratmeter i 1980 til 56 kvadratmeter i 2008, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. På samme tid har andelen personer som bor «trangt» falt fra 16 til 8 prosent, mens andelen som bor «svært romslig» har økt fra 18 til 31 prosent.

Man bor mer enn før, rett og slett.

Dette er en utvikling som vanskelig kan forklares ut fra enkle fysiologiske behov for å beskytte seg mot vær og vind. Det er ingenting i den menneskelige fysikk som tilsier at man man trenger 56 kvadratmeter, mens 36 kvadratmeter er for lite. I internasjonal sammenheng lever nordmenn svært romslig. Ifølge EUs statistikkbyrå Eurostat befinner Norge seg helt i toppen over antall rom per person (2,0), bare overgått av Belgia.

Overforbruket i vår del av verden, som boligmarkedet er en del av, angår langt flere enn et privilegert mindretall. Husene, som altså vokser, skal varmes opp og fylles med gjenstander. Det legger beslag på energi (som er et globalt knapphetsgode) og bidrar til klimaendringer (riktignok mindre enn transport og industri, men langt høyere enn hva som er forenlig med å være opptatt av rettferdighet).

Prisutviklingen i boligmarkedet, og utstøtingen av de som ikke har råd til å henge med i karusellen, kan neppe ses isolert fra det faktum at de som bor legger beslag på stadig mer boligmasse. På den annen side: dersom noen velger å stille seg utenfor boligmarkedet, bidrar det om noe til redusert etterspørsel og lavere prisvekst. Og kanskje viktigere: at det stilles spørsmål ved om alt dette virkelig er nødvendig.

Likevel er det altså Melbye som blir beskyldt for å ignorere de husløses situasjon, enda hun verken bidrar navneverdig til prispress i markedet eller eier en fritidsbolig som står tom mesteparten av året, slik hundretusenvis av nordmenn gjør. Jeg skjønner heller ikke hva konsekvensen i så fall er – bør hun kjøpe seg leilighet i solidaritet med de som bor på gata? Får de det bedre da?

(Disclaimer: jada, jeg kjenner Tone personlig og er så inhabil at. Og så kjenner jeg Guri litt og.)

LO i uheldig klimaallianse

… er tittelen på et innlegg jeg har skrevet på Fri Fagbevegelse, der jeg kritiserer LOs klimapolitikk. Jeg er glad i fagbevegelsen, men ikke i klimapolitikken deres. Eller, som Gandhi sa da han ble spurt om hva han syntes om vestlig sivilisasjon: det synes jeg hadde vært en god idé.

22 år på asylmottak

NRK forteller i dag om Yemane Teferi, som har tilbrakt 22 år på ulike asylmottak i Norge og Sverige. Det var vondt å lese.

Jeg intervjuet Yemane for Fagbladet i 2008. Da satt han på mottaket i Lier og ventet på å bli sendt ut av landet, men som «ureturnerbar» har han ikke kunnet reise tilbake til Eritrea, der han opprinnelig kommer fra. Etter brannen på ventemottaket i Lier ble han flyttet til Jølster, og sitter der fortsatt. Det er, om noen skulle lure, ikke greit.

Etter å ha besøkt mottaket på Lier, sett de fengselsliknende forholdene og nedbruttheten til de som bodde der, ble jeg ikke det minste overrasket over at noen brente det ned. Politikerne som blåste seg opp og ble indignerte i avisen (som Heikki Holmås, som nå vil bli leder i SV), burde forsøke å bo på mottak selv.

Her er artikkelen jeg skrev for Fagbladet den gangen: De ulovlige.

På sporet av den tapte tid

For de av oss som både har jobbet noen år i fagbevegelsen og sovet dårlig en del netter etter å ha satt oss inn i hvilke konsekvenser klimaendringer får og kan få, gjørde det kanskje ekstra vondt å lese Roar Flåthens bredside mot klimaforliket i flere medier, et utspill som har fått de mest klimafiendtlige kreftene i norsk politikk til å juble.

Joda, Flåthens jobb er å forsvare sine  medlemmers interesser, og mange av dem (om enn stadig færre) jobber i industrien. Men en omlegging til en mindre karbonintensiv økonomi vil komme uansett. Hvis ikke, kan vi like gjerne grave ned solidaritetsfanene med det samme, sammen med et stort antall av innbyggerne i verden. Spørsmålet er hvor smertefull overgangen skal være, og for Flåthens del om fagbevelsen vil være en del av løsningen eller problemet, om den vil bevare noe av sin innflytelse i samfunnet eller gå til bunns sammen med karbonindustrien.

Dette har store deler av fagbevegelsen skjønt. Faglige aktivister har nemlig sagt og tenkt mye fornuftig om klimapolitikk.

LO selv har en klimastrategisk plan, som ikke er noe stort, visjonært dokument, men som inneholder en anerkjennelse av at «Klimatrusselen er så alvorlig for alt liv på jorda, at det ikke finnes noe alternativ til å ta den på alvor» – et sitat tilskrevet Flåthen selv, som pryder forsida på trykksaken. Fagbevegelsen har både internasjonalt og i Norge vært opptatt av «rettferdig omstilling» – som betyr at nødvendige omlegginger av økonomien skal skje på en måte som tar hensyn til arbeiderne som blir rammet av omleggingene. Vilje til endring, altså, basert på en grunnleggende forståelse av at business as usual verken er ønskelig eller mulig å fortsette med.

Den Internationale Faglige Samorganisasjon, ITUC - «verdens-LO», om man vil – vetok i forbindelse med klimatoppmøtet på Bali i 2007 en resolusjon (gjengitt hos GMCA) som blant annet sier: «argumentet om beskyttelse av arbeidsplasser har ofte blitt brukt, av regjeringer i visse industriland, for å unngå å gjennomføre utslippsreduksjoner. Samtidig kommer det frem flere bevis på at en politikk som streber etter å begrense klimaendringene har ført til positive effekter for sysselsettingen. Fagforeningene mener at klimaendringene representerer en potensiell positiv mulighet til å skape arbeidsplasser, basert på et bærekraftig og rettferdig samfunn.»

(Flåthen i 2011: «Vi trenger nå en mer realistisk tilnærming til hvor stor andel av klimakuttene som skal tas i Norge.»)

ITUCs resolusjon slår også fast at «Fagforeninger er klar over at visse sektorer vil lide under planer som har som mål å begrense klimaendringene» og «aksepterer at endringer i visse sektorer er nødvendige». Flåthen vil derimot kutte mindre i Norske utslipp blant annet fordi amerikanske Alcoa som har fått nei til å etablere et aluminiumsverk i Finnmark, basert på norsk gass, uten rensing av CO_2.

Det finnes et poeng her, nemlig at strenge klimakrav i ett land kan føre til karbonlekkasje, altså at utslippene ikke blir borte, men flytter seg over grensen. Eksempelvis vil Aloca bygge i et annet land i stedet. LO er imidlertid ikke redd for å insistere på særnorske krav til lønns- og arbeidsforhold, selv om det sikkert har bidratt til at enkelte bedrifter har valgt å flytte butikken til lavkostland. Erkjennelsen av at internasjonalt samarbeid er nødvendig for å redusere klimagassutslipp effektivt kan med fordel kombineres med erkjennelsen av at den internasjonale utviklingen er ujevn. Dersom de som utgir seg for å ha den mest framskredne klimapolitikken skal bruke sin egen fortreffelighet som argument for å velte utslippsforpliktelser over på andre, kommer man ingen vei.

Flåthen har tidligere uttalt at «Solidaritet og rettferdighet er grunnleggende for fagbevegelsen, også i klimasaken». LO slår fast at «kampen mot klimaendringer» også er «en kamp mot fattigdom og for solidaritet med alle mennesker på jorda». Verden slipper ut mer klimagasser enn noen gang. Norske utslipp er langt høyere enn vi har forpliktet oss til og økende. Dersom vi skal be fattigere land med lavere utslipp gjøre jobben for oss, skylder LO-lederen å forklare oss på hvilken måte dette er solidarisk og rettferdig. Alternativt kan vi jo sette vår lit til de som er rikere og slipper ut mer, altså, men da er vi virkelig i trøbbel.

I mellomtiden bør man forvente at  LO-lederen blir satt på plass av mindre industriblinde krefter i organisasjonen han leder, og at oppegående LO-medlemmer får vedtatt protestresolusjoner mot denne utskeielsen. Hvis ikke vil det bli veldig vanskelig å fortsette å oppfordre folk til å være fagorganisert i LO. Hvorfor skal fornuftige mennesker støtte en organisasjon som arbeider aktivt mot utslippskutt i Norge?

Edit: Se her, ja.Dette var tydeligvis ikke et utspill som var klarert med resten av organisasjonen, selv om Arbeiderpartiet blunker flørtende tilbake.

Now they’ve got freedom

 

Karada Street, Bagdad: Conflict Desert Storm for Xbox til salgs (september 2010).

Et utdatert sivilisasjonsbilde

Orangutang i Sentral-Kalimantan, Indonesia. Bygger vi et sagbruk her, kan vi øke produksjonen med to enheter tømmer i runden.

(Advarsel: Lang, nerdete rant.)

For to uker siden sendte jeg avgårde en ekspedisjon til Alpha Centauri. Dette markerte høydepunktet for en sivilisasjon som hadde bygget seg møysommelig opp gjennom flere tusen år, fra en gjeng barbarer rundt et leirbål til et høyteknologisk, verdensomspennende imperium. Jeg hadde dessuten skapt historiens eneste vellykkede kommunistiske samfunn.

Jeg sikter som dere skjønner til det meget vanedannende Civilization V. Denne lille perlen av et dataspill er engasjerende, detaljrikt og byr på en ny opplevelse hver gang det spilles. Men spillet har også viktige mangler som gjør det mer utdatert og mindre interessant enn det hadde trengt å være.

Denne posten er skrevet under en jobbreise til Sentral-Kalimantan, Indonesia, der et norskstøttet initiativ for regnskogsbevaring er i ferd med å settes i gang. Sentral-Kalimantan har blant de største urørte skogsområdene i Indonesia, men det vil ikke vare så veldig lenge dersom utviklingen fortsetter som i dag. Derfor vil den indonesiske regjeringen utstede et moratorium på utdeling av nye lisenser til skogsdrift. Ingen flere arbeidere til skogen, altså. Villmark for milliarder av kroner skal bli stående urørt.

Også andre steder tenkes slike tanker. I Equador forsøker regjeringen å få kompensasjon for å la oljeforekomster under nasjonalparkområder stå uført. I Canada møter utvinningen av tjæresand (som blant annet Statoil er involvert i) sterk motstand. Og i Norge er det stadige kontroverser rundt oljeleting i Lofoten og Barentshavet.

Slike spørsmål har forlengt sluttet å være forbeholdt sentimentale treehuggers. De har flyttet seg til toppen av den internasjonale politiske agendaen. Det har ikke skjedd på grunn av sentimental konservatisme. Flere begynner derimot å mene at det er fornuftig ressursforvaltning ikke å hogge ned, kverne opp og raffinere alt som er av trær, jord og sjø.

- Da vi hugget ned trærne på 60- og 70-tallet ble vi heiet fram av IMF, Verdensbanken og det internasjonale samfunnet, fortalte Bungaran Saragih meg i løpet av indonesiaturen. Som tidligere landbruksminister i Indonesia var han ansvarlig for en dobling av landets palmeoljeproduksjon. Nå regnes palmeoljeindustrien som en av de største truslene mot skogen, og Saragih jobber med å redde orangutanger fra bransjen han selv satte fart i.

- Å hugge ned trær var synonymt med utvikling, sa Saragih.

- Men på 90-tallet snudde det. Da begynte alle å snakke om bærekraft. Nå er det utvikling ikke å hugge ned trærne.

Civilization V later derimot til å være fanget i utdaterte utviklingspolitiske paradigmer fra 1950-tallet. Veien til en vellykket sivilisasjon ligger i å konvertere hele verden til kulturlandskap. Oljebrønnene og gruvene går aldri tomme. Overfiske og rovhugst finnes ikke. Fabrikkene øker produktiviteten uten negative bivirkninger. Heller ikke klima eller naturkatastrofer finnes. Naturen eksisterer utelukkende som en innsatsfaktor i produktiv virksomhet. Spillet kan vinnes på flere måter, men alle er variasjoner over å produsere mest mulig.

Egentlig er ikke dette så ulikt tankesettet som styrer de fleste avgjørelsene i den internasjonale politikken i dag. Eksemplene på det motsatte jeg nevner over er motstrøms. Økonomisk vekst er i seg selv blitt en målestokk på vellykkethet, ikke et middel for å oppnå et bedre liv. Denne tanken brytes imidlertid mot en erkjennelse av at verden har finitte ressurser, og at en levedyktig økonomisk utvikling må finne sted innenfor rammene av disse. Noe er i ferd med å bevege seg.

Civilisation V gjør ingenting for å bidra til denne forståelsen. Dermed tjener ikke spillet bare en ideologisk propagandafunksjon – det blir også mindre interessant som spill, fordi det ikke forholder seg til de virkelige utfordringene sivilisasjonen står overfor i dag.

Dette slo også inn på min opplevelse av spillet. Mens min sivilisasjon måtte kjempe en hobbesiansk kamp mot barbarer og fiendtlige sivilisasjoner de første par tusen årene, var spillet allerede så godt som avgjort da jeg nærmet meg industrialiseringen. Jeg var sterkest, og resten var plankekjøring. Kampen mot meg selv uteble. De siste århundrene var forutsigbare og kjedelige. Edit: Litt radioaktiv fallout finnes riktignok fremdeles, men smog fra fabrikker og smelting av polene mangler.

Det var ikke alltid slik. I forgjengeren Civilization II spilte jeg et regime som kunne vært hentet ut av en våt drøm hos Kim Jong Il. Jeg skaffet meg verdensherredømme ved å utvikle atomvåpen og bombe alle andre sivilisasjoner tilbake til steinalderen. Først etterpå merket jeg at spillet hadde en temmelig sofistikert mekanisme for forurensing. Jeg hadde ødelagt jorden. Byggingen av en ekspedisjon til Alpha Centauri føltes dermed som et desperat forsøk på unnslippe en ødelagt planet, før økosystemet knakk til de grader sammen at det ikke lenger ville være mulig.

Hvorfor Civ sluttet med denne mekanismen vet jeg ikke, men resultatet er et kjedeligere og mindre relevant spill.

På vei mot verdensherredømme.

Å lese denne posten fører til utslipp av 17 gram CO2-ekvivalenter

På toget fra Oslo til Lillehammer leste jeg en fascinerende liten bok: How Bad are bananas? av Mike Berners-Lee. Forfatteren har satt seg fore å regne ut karbonutslippene knyttet til en rekke mer eller mindre hverdagslige aktiviteter; alt fra å sende en tekstmelding (0,014 gram CO2-ekvivalenter) og se på TV (76 gram for en time med en gammeldags 28-tommer, 220 gram for en 42-tommers plasmaskjerm) til a starte en krig (Irak-krigen slapp ut mellom 250 og 600 millioner tonn) eller feire jul (mellom 4 og 1500 kilo per voksen, avhengig av hvordan du gjør det). Resultatet er bade tankevekkende og lærerikt. Samtidig kan boken med fordel leses med bruksanvisning.

Flere har blitt provosert nar jeg har fortalt om boken. Skal det ikke vare noen grenser, nå, skal vi telle karbon for hvert googlesøk vi gjør, liksom (0,2 gram fra Googles servere pluss 0,7 til 4,5 gram avhengig av datamaskinen)? Det er en relevant innvending. Dette er en temmelig analretentiv bok, som gir plenty med ammunisjon til å gi noen hver tvangsnevroser. Dersom man tenker for lenge på disse tingene, ender man lett som tegneseriepingvinen Opus, som, overveldet av miljøbelastningen han representerte, la seg ned for å dø, før han fikk eksistensiell angst ved tanken på alle klimagassene liket hans ville slippe ut når det råtnet. Å dø er imidlertid noe av det mest klimavennlige du kan gjøre: ikke bare slutter du å forurense i framtida, men en vanlig kremasjon tilforer ikke atmosfæren mer enn 80 kilo CO2-ekvivalenter,  mindre enn en titusendedel av de totale utslippene gjennom et helt liv. Det kan du unne deg med god samvittighet, skriver Berners-Lee. Poenget til forfatteren er uansett verken å oppfordre til øko-selvmord eller dårlig samvittighet over å gå inn døra til huset ditt (3 gram på en kald vinterdag).

Hva er så vitsen?

En slik oversikt kan, mener forfatteren, hjelpe deg å velge dine kamper med omhu. Vit hva som teller, og hva som ikke gjør det. Bevar perspektivet. Det hjelper lite å bekymre seg over den mest miljøvennlige måten å tørke hendene på, slik en bekjent av forfatteren gjorde (3 gram med en Dyson Airblade, 10 gram per papirhåndkle, 20 gram med en vanlig elektrisk tørker), hvis du samtidig reiser et dusin ganger med fly over atlanteren i løpet av året.

Du kan avsløre bullshit. Dere har sluttet å skrive ut kvitteringer hvis ikke kunden spør om det, sier du? Så fint. Men det gjør dere ikke til en grønn virksomhet. Koser du deg med dine gode miljøsamvittighet for lesebrettet dit? Vit i så fall at du må pløye gjennom 50-100 paperbacks for å dekke inn utslippene for produksjonen av brettet. Og da har vi ennå ikke begynt å se på strømforbruket.

Ved å kjenne karbonkostnaden til ulike aktivieter kan du tenke som en økonom, og ta alternativkostnader med i betraktningen. Det handler ikke bare om hva du gjør, men hva du ikke gjør fordi du i stedet gjør noe annet. På siste site av boken har Berners-Lee en sort prikk. Hvis du ser på den i noen sekunder, resonnerer han, og dermed bruker noen sekunder mindre på å shoppe, kjøre bil eller spise peruviansk asparges, vil den lett ha spart inn sin femtiendedels milligram CO2-ekvivalenter med rente og rentesrente.

Det er moro. Berners-Lee gjor en del interessante observasjoner. Sykling er sunt, men hvor miljøvennlig det er avhenger av hvor kaloriene du forbrenner kommer fra. Stammer de fra cheeseburgere, kunne du like gjerne kjørt bil. (Argumentet forutsetter riktignok at det er addisjonelle kalorier man forbrenner, hvilket neppe er tilfelle i virkeligheten.) Papirposene butikkene vil ha deg til å betale ekstra for fører i virkeligheten til større utslipp enn plastposer. Noen symboltunge livsstilsvalg framstår som mer symbolske enn virkningsfulle: tøybleier kan nok være mest klimavennlig, men bare hvis du tørker dem på snor og lar dem gå i arv mellom flere søsken.

Dette er langt fra noen eksakt vitenskap. Berners-Lee er karbonkonsulent, hvilket jeg antar betyr at han jobber med å regne ut det klimamessige fotavtrykket til ulike virksomheter og gi dem råd om hvordan det kan begrenses. Han innrømmer likevel gladelig at regnestykkene hans langt på vei er spekulasjoner, eller guesstimates. Med dette forbeholdet i mente hadde det vært fint med mer utfyllende fotnoter, så man kunne kikke forfatteren i kortene. Den viktigste innvendingen jeg har mot boka er likevel beslektet med skepsisen jeg nevnte innledningsvis.

Berners-Lee produserer en tankevekkende smørbrødliste over klimaeffekten av en rekke menneskelige handlinger. Dette er nyttig, men styrker samtidig en perspektiv om at klimakrisen kan løses gjennom at vi gjør klokere valg i kjøpesenteret. Det et forståelig at man griper til dette perspektivet. Klimaet er mer innviklet enn noen av oss forstår. De politisk-økonomiske systemene for å regulere klimagassutslipp likeså. Klimapolitikk har blitt gjenstand for kompliserte forhandlinger på verdenspolitikkens toppnivå, langt utenfor rekkevidde for oss vanlige dødelige. Vi kan derimot forholde oss til våre egne livsstilsvalg. Ved å ta kontroll over dem kan vi gi oss selv en følelse av også å endre på verden omkring oss. Det har jeg sansen for. Privat forbruk er i seg selv en stor belastning pa jordas økosystemer, og klimaet lar seg neppe reparere uten at livsstilen til de fleste i vår del av verden blir merkbart forandret. Samtidig krever slike forandringer at det blir tatt valg om politikk, om økonomi, om rammeverk for handel, transport og produksjon, om hvordan maten vår skal produseres, hvor drivstoffet vårt skal komme fra, hvordan husene våre skal se ut, når, hvor og hvordan vi skal reise – valg som er større enn hver enkelt av oss kan gjøre på sitt eget husholdningsbudsjett. Dette er perspektiver som ligger utenfor de vi får servert i How bad are bananas? Pa den annen side kan ikke verden reddes med en bok alene, og det skal godt gjøres å lese denne uten å tenke i det minste en ny tanke underveis. Kanskje det er verdt kiloen med CO2-ekvivalenter det i gjennomsnitt koster å trykke et eksemplar av boken.

Hvor ille er bananer? Svaret står i boken, men nå har jeg vel spoilet nok allerede.

Det er alarm

DnB NOR, Nordea og Sparebank 1 vurderer å innføre rentefrie lån for å omgå forbudet mot renter i Islam. Heldigvis rykker ridderne i Fremskrittspartiet ut mot denne snikislamifiseringen av banklån, som i partiets finanspolitiske talsmann Ulf Leirsteins ord er “dypt diskriminerende”. Man kan ikke lage “et opplegg som kun tilbys til folk av en bestemt religion”, remjer han, som om noen skulle ha foreslått det.

Noen trenger å puste dypt her. Et par punkter:

• Dersom det er problematisk for (en del) muslimer å ta opp lån med renter, er alminnelige lån selvfølgelig lite egnet for dem.
• Dette ser bankene. Som de gode kapitalister de er, ser de en rekke potensielle og eksisterende kunder som i dag ikke har produkter tilpasset sine behov. Dermed forsøker de å utvikle produkter for å møte dette behovet, skaffe seg flere kunder og bedre sin inntjening. Markedssegmentering, altså, akkurat som Coca-Cola utviklet Cola Zero fordi mange menn ikke ville kjøpe Cola Light. Sådan er kapitalismen.
• Denne typen finanstjenester har blitt populært i mange land. Ifølge Wikipedia vokser islamsk finans med 10-15 prosent i året, og inkluderer nå over 300 institusjoner i 51 land og 250 fond, til en verdi av 822 milliarder dollar.
• Bankene regner selvfølgelig med å tjene penger på dette. Selv om rentefrie lån ikke har renter, sørger bankene for å ta seg betalt på andre måter. En vanlig måte er at banken kjøper opp det kunden ønsker å låne penger til, og at kunden deretter kjøper det tilbake fra banken til høyere pris.
• At dette produktet utelukkende skal selges til muslimer er må være noe Leirstein har drømt. Om så var, ville det være en sak for Likestillings- og diskrimineringsombudet. Men så dumme er ikke DnB NOR, Nordea og Sparebank 1.

Det er ingen norske banker som vil innføre særretigheter for muslimer. De driver med produktutvikling og markedsføring. Pust ut. Slapp av.

Det verste med alt dette er at Leirstein selvfølgelig vet disse tingene, Men velger å gå ut med sitt sludder likevel. Om DnB NOR vil tilby produkter utelukkende til muslimer eller ikke er en uviktig detalj. Hovedbudskapet fra Frp er det viktigste: de som ikke liker muslimer vet hvor de har oss.

Innslaget på Dagsnytt Atten er mer informativt, tross en litt underlig programleder.

I petroparadiset

Her om dagen kom jeg over følgende snutt i Donald Duck & Co., i en historie der Donald, guttene og en tidsreisende slektning fra 1600-tallet besøker Norge. Så skarp samfunnskritikk hører man ikke på Stortinget.