Jeg intervjuet Yemane for Fagbladet i 2008. Da satt han på mottaket i Lier og ventet på å bli sendt ut av landet, men som «ureturnerbar» har han ikke kunnet reise tilbake til Eritrea, der han opprinnelig kommer fra. Etter brannen på ventemottaket i Lier ble han flyttet til Jølster, og sitter der fortsatt. Det er, om noen skulle lure, ikke greit.

Etter å ha besøkt mottaket på Lier, sett de fengselsliknende forholdene og nedbruttheten til de som bodde der, ble jeg ikke det minste overrasket over at noen brente det ned. Politikerne som blåste seg opp og ble indignerte i avisen (som Heikki Holmås, som nå vil bli leder i SV), burde forsøke å bo på mottak selv.

Her er artikkelen jeg skrev for Fagbladet den gangen: De ulovlige.

Undergrunnsfanzinet UFLINK ble nylig sluppet i digitalisert utgave, hvori er samlet et eklektisk knippe tekster og bilder. Fellesnevneren var at de var mislykket, uferdige, forlatt, upublisert, eller på annen måte aldri har sett offentlighetens lys. Hensikten var å lage en hyllest til imperfeksjonen..

Prosjektet ble dessverre mislykket. Problemet var at de innsendte bidragene holdt en såpass høy kvalitet at de vanskelig kan kalles mislykkede eller imperfekte. Bladet ble rett og slett for bra.

Samtidig er det jo helt i UFLINKs ånd at bladet skulle mislykkes med ambisjonene, så kanskje det hele var en suksess likevel. Mens dere grubler over disse paradoksene kan vi herved annonsere:

UFLINK NUMMER TO

Sitter du på uferdige noveller, førstekapittelet til den store romanen du begynte på for fem år siden, svulstige dikt, mislykkede tegninger, snurrige fotografier, kjærlighetsbrev du aldri våget å sende, sangtekster uten melodi eller andre uslepne diamanter? Send dem til meg! Så blir det blad.

UFLINK har ingen dødlinje, men går i trykken når jeg føler jeg har fått inn nok stoff. Kanskje blir det i morgen. Kanskje om et år. Det er fullstendig opp til dere.

Det måtte komme. Det er i og for seg godt gjort å snakke om jobbsøking og karrierebygging i over en time uten å komme med denne banale formaningen – men han sprakk til slutt, karriererådgiveren. Vi skal være oss selv. Det blir det visst karriere av.

Personlig har jeg aldri helt forstått hvordan det er mulig å være noen annen enn seg selv, enda jeg har sett Being John Malkovich opptil flere ganger. Der finner hovedpersonen en hemmelig dør bak et arkivskap på jobben som leder inn i hodet til skuespilleren John Malkovich. Likevel driver han det aldri lenger enn til å utgi seg for å være ham, for den virkelige Malkovich er jo også i farvannet og ønsker å kontrollere sin egen kropp. Han gjør et ærlig forsøk. Men han ender ikke opp med å være noe annen enn seg selv i forkledning. Å være meg selv skal jeg saktens klare. Problemer er alt det andre man også skal være.

Vi skal selge oss selv, formaner karriererådgiveren. Altså må vi vel være en slags varer. Vi skal være positive, for arbeidsgivere liker ikke surpomper og misantroper. Og på toppen av det hele skal vi forsyne meg være ærlige. Jeg gjorde et forsøk.

Det er min ærlige mening at jeg ikke er spesielt fornøyd med å betrakte meg selv som en vare, fortalte jeg, derfor anser jeg det som en logisk umulighet å være både ærlig, positiv og en vare på en gang. Skal jeg få til noe slikt må jeg nok først gjennomgå en grundig mental reprogrammering. Om så skulle skje, la jeg til som en småfilosofisk digresjon, vil jeg nok fremdeles være meg selv, ettersom jeg umulig kan være en annen, men mitt selv vil nok ha lite til felles med mitt selv per i dag.

- Nå synes jeg du er veldig snever og negativ, sa karriererådgiveren.

Fanzinet UFLINK, undergrunnens største parentes, er nå tilgjengelig på selveste internettet.

UFLINK har vært planlagt i seks år før det endelig, mot alle odds, faktisk ble noe av. Det er kanskje passende, for UFLINK er en hyllest til imperfeksjonen. Premisset er dette: Alle er så jævla flinke og polerte, leverer i tide og uten kommafeil og har flotte CV-er og sunne interesser. Men ikke her.

UFLINK er stedet for de uforløste artiklene, novellen som aldri riktig fikk noen slutt, portrettegningen som du glemte å tegne nese på, fotografiet som ble overeksponert, diktet med nødrim, ting som av en eller annen grunn ble hengende litt i lufta. Eller kanskje noe du gjorde ferdig, er veldig fornøyd med, men deretter gjemte i en skuff. Og noe av det er kanskje GENIALT. Og mye er dritt.

Første og antakeligvis siste nummer av UFLINK ble gitt ut i høst. Nå er bladet også tilgjengelig som PDF: Her!

Klikk her for å laste det ned.

Siden både Fanden og hans oldemor er på kavalkadekjøret, har jeg like godt bestemt meg for å børste støvet av en gammel tradisjon og oppsummere bøkene jeg har lest i løpet av året som har gått.

Jeg klarte å finne mye godt lesestoff i år også, men denne gangen var det én som stakk seg ut over alle de andre: Moby-Dick av Herman Melville, et overflødighetshorn av skumsprøyt og ramsalte røverhistorier. Ga meg lyst til å dra til sjøs.

Ellers har jeg lest:

Life av Keith Richards. Rolling Stones har aldri vært mine favorittmusikere, mer «et helt ok rockeband», men det er ikke å kimse av det heller, og Keith Richards har nok av både røverhistorier og interessante observasjoner å komme med til å fylle en bok. Men den kunne nok vært litt strammere redigert.

The Taqwacores av Michael Muhammad Knight er kjent som boka som ga opphav til muslimsk pønk. Jeg kan ikke nok om denne subkulturen til å vite om det stemmer, men Taqwacores er uansett en interessant roman om et kollektiv av muslimske pønkere, med ulike tolkninger både av pønk og islam. Tenk at pønken fortsatt skulle ha et budskap å komme med.

Aeneiden av Vergil. Iliaden av Homer er en av mine favorittbøker. Hvis Odyseen på en måte er toeren, er Aeneiden treeren (med ny regissør). Storsnutet episk.

Geriljaliv av Rune Berglund Steen. Handler om å være venstreradikal aktivist i Oslo på nittitallet. Det kunne jo være en traurig affære, og det kan denne boka også være.

The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch er en fantasyroman som jeg ikke ble ferdig med. Jeg er ikke egentlig så glad i fantasy.

Få meg på, for faen av Olaug Nilssen var søt.

Skitten snø av Mahomna Khan. Ganske ålreit ungdomskriminalbok.

The People of the Abyss av Jack London. Oppsøkende journalistikk om arbeiderklassens levekår i London, walraffing før Walraff. Ting har forandret seg siden da, men boka føles ikke utdatert. Man kunne gjerne sett mer journalistikk av denne typen i dag.

Twenty Thousand Leagues Under the Sea av Jules Verne. Engelsk oversettelse av den franske originalen. Gjensyn med en gammel favoritt.

Five Weeks in a Balloon av Jules Verne. Ditto.

Travels With My Aunt av Graham Greene. Søt reiseroman.

Our Man In Havana av Graham Greene. Herlig spionsatire fra den kalde krigen som jeg mistenker er nærmere virkeligheten enn man kanskje liker å tenke på.

Naked Lunch av William S. Borroughs. Wooow.

Women av Charles Bukowski. Jeg liker Bukowski. Women synes jeg etter hvert begynte å gjenta seg selv. Men det var kanskje noe av poenget også, hva vet jeg.

Rat Girl av Kristin Hersh. Selvbiografi av vokalisten i Throwing Muses (som jeg fremdeles ikke har hørt), like deler en skildring av å vokse opp fortere enn man hadde tenkt, leve med bipolar lidelse og etablere seg som musiker. Mange fine skildringer.

Skyggeulven av Tone Wasbak Melbye. En slags underlig skrekkroman, som dessuten er inspirert av en rollespillkampanje.

Min Katt, eller Tehusets Den Blå Katts fremgang og forfall, eller Hvordan jeg Sluttet å Bekymre meg og begynte å elske te av Tone Wasbak Melbye. En slags underlig selvbiografisk historie om et tehus utenom det vanlige.

Coltan av Michael Nest. Lettlest bok full av fakta om mineralet som ofte settes i sammenheng med konfliktene i Øst-Kongo. Hovedbudskapet, som Nest argumenterer godt for, er at dets betydning for konflikten er overdrevet.

Zero History av William Gibson. Jeg liker Gibson, men i det siste synes jeg han har begynt å minne mer og mer om et Apple-produkt. Det er ikke et kompliment.

To av mine favorittegneserier, DMZ av Brian Wood og Unknown Soldier av Joshua Dysart, ble avsluttet i løpet av dette året. DMZ er en skildring av en ny amerikansk borgerkrig med tydelige paralleller til Irak. Unknown Soldier tar for seg konflikten i Nord-Uganda og kombinerer cheezy pulp med grundig research og realistiske skildringer av det ugandiske samfunnet.

The Road av Cormac McCarthy. Jeg forstår all kritikken, men likte den likevel.

The Wizard of the Nile: The Hunt for Africa’s Most Wanted av Matthew Green. Grundig og godt skrevet om konflikten i Nord-Uganda, med utgangspunkt i journalistens egne erfaringer, som kulminerer i et møte med Joseph Kony selv. Jeg har vært interessert i denne konflikten en god stund, men lærte mye nytt her, ikke minst synes jeg beskrivelsen av acholifolkets ambivalente forhold til Kony og LRA var interessant.

Indonesian Destinies av Theodore Friend. Grundig gjennomgang av Indonesias nyere historie. Jeg likte måten Friend kombinerte politisk analyse og personlige erfaringer.

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad, lest på nytt mens jeg jobbet med det levende rollespillet Rød oktober. Fremdeles den eneste Solstad-boka jeg virkelig liker.

Mao, min Mao. Historien om AKPs vekst og fall av Hans Petter Sjøli. Den første boka om AKP skrevet av en representant for generasjonen som fulgte etter.

Den store ml-boka av Jon Rognlien og Nik Brandal. Mer AKP-historie, med mange interessante intervjuer med tidligere menige partikadre.

På den himmelske freds plass. Om ml-bevegelsen i Norge av Pål Steigan. Enda mer AKP-historie, denne av en av nøkkelpersonene i bevegelsen.

I år har jeg lest litt færre bøker og mye mindre sakprosa enn jeg pleier. Tradisjonen tro leser jeg en overvekt av hvite, mannlige forfattere, om enn i noe mindre grad enn før. Jeg vet fremdeles ikke hvorfor, det bare blir sånn.

Og så er det mye jeg har glemt. Ikke minst mange fine tegneserier, som jeg ikke helt klarer å finne referansene til her jeg sitter.

Edit:

Terje Vigen av Henrik Ibsen. Tåler å leses på nytt.

Den lille boka om rollespill av Ole Peder Giæver. Råd og inspirasjon til spilledere og spillere, skrevet av noen som både kan skrive og spille. Ligger gratis på nettet.

Play the piano drunk like a percussion instrument until the fingers begin to bleed a bit av Charles Bukowski. Jeg har lest mange av Bukowskis bøker, men har ikke vært borti diktene hans før nå. Det ga mersmak.

Olav H. Hauges samlede dikt. Mye snacks.

Det var to dager før Kristi fødselsdag, og det hvite dekket fra dagen før var i ferd med å smelte til sildrende slaps. Tilstanden minnet om den i kjøleskapet, som hadde brutt sammen tidligere på dagen slik at julematen var godt i gang med å bederve seg, og trompetistens hjerne, som etter et utstrakt sykeleie kombinert med gårsdagens tilførsel av whisky var i ferd med å oppløse seg til en tyktflytende grøt…

[Les mer på Fyllesjuk.no]

Joda, Flåthens jobb er å forsvare sine  medlemmers interesser, og mange av dem (om enn stadig færre) jobber i industrien. Men en omlegging til en mindre karbonintensiv økonomi vil komme uansett. Hvis ikke, kan vi like gjerne grave ned solidaritetsfanene med det samme, sammen med et stort antall av innbyggerne i verden. Spørsmålet er hvor smertefull overgangen skal være, og for Flåthens del om fagbevelsen vil være en del av løsningen eller problemet, om den vil bevare noe av sin innflytelse i samfunnet eller gå til bunns sammen med karbonindustrien.

Dette har store deler av fagbevegelsen skjønt. Faglige aktivister har nemlig sagt og tenkt mye fornuftig om klimapolitikk.

LO selv har en klimastrategisk plan, som ikke er noe stort, visjonært dokument, men som inneholder en anerkjennelse av at «Klimatrusselen er så alvorlig for alt liv på jorda, at det ikke finnes noe alternativ til å ta den på alvor» – et sitat tilskrevet Flåthen selv, som pryder forsida på trykksaken. Fagbevegelsen har både internasjonalt og i Norge vært opptatt av «rettferdig omstilling» – som betyr at nødvendige omlegginger av økonomien skal skje på en måte som tar hensyn til arbeiderne som blir rammet av omleggingene. Vilje til endring, altså, basert på en grunnleggende forståelse av at business as usual verken er ønskelig eller mulig å fortsette med.

Den Internationale Faglige Samorganisasjon, ITUC - «verdens-LO», om man vil – vetok i forbindelse med klimatoppmøtet på Bali i 2007 en resolusjon (gjengitt hos GMCA) som blant annet sier: «argumentet om beskyttelse av arbeidsplasser har ofte blitt brukt, av regjeringer i visse industriland, for å unngå å gjennomføre utslippsreduksjoner. Samtidig kommer det frem flere bevis på at en politikk som streber etter å begrense klimaendringene har ført til positive effekter for sysselsettingen. Fagforeningene mener at klimaendringene representerer en potensiell positiv mulighet til å skape arbeidsplasser, basert på et bærekraftig og rettferdig samfunn.»

(Flåthen i 2011: «Vi trenger nå en mer realistisk tilnærming til hvor stor andel av klimakuttene som skal tas i Norge.»)

ITUCs resolusjon slår også fast at «Fagforeninger er klar over at visse sektorer vil lide under planer som har som mål å begrense klimaendringene» og «aksepterer at endringer i visse sektorer er nødvendige». Flåthen vil derimot kutte mindre i Norske utslipp blant annet fordi amerikanske Alcoa som har fått nei til å etablere et aluminiumsverk i Finnmark, basert på norsk gass, uten rensing av CO_2.

Det finnes et poeng her, nemlig at strenge klimakrav i ett land kan føre til karbonlekkasje, altså at utslippene ikke blir borte, men flytter seg over grensen. Eksempelvis vil Aloca bygge i et annet land i stedet. LO er imidlertid ikke redd for å insistere på særnorske krav til lønns- og arbeidsforhold, selv om det sikkert har bidratt til at enkelte bedrifter har valgt å flytte butikken til lavkostland. Erkjennelsen av at internasjonalt samarbeid er nødvendig for å redusere klimagassutslipp effektivt kan med fordel kombineres med erkjennelsen av at den internasjonale utviklingen er ujevn. Dersom de som utgir seg for å ha den mest framskredne klimapolitikken skal bruke sin egen fortreffelighet som argument for å velte utslippsforpliktelser over på andre, kommer man ingen vei.

Flåthen har tidligere uttalt at «Solidaritet og rettferdighet er grunnleggende for fagbevegelsen, også i klimasaken». LO slår fast at «kampen mot klimaendringer» også er «en kamp mot fattigdom og for solidaritet med alle mennesker på jorda». Verden slipper ut mer klimagasser enn noen gang. Norske utslipp er langt høyere enn vi har forpliktet oss til og økende. Dersom vi skal be fattigere land med lavere utslipp gjøre jobben for oss, skylder LO-lederen å forklare oss på hvilken måte dette er solidarisk og rettferdig. Alternativt kan vi jo sette vår lit til de som er rikere og slipper ut mer, altså, men da er vi virkelig i trøbbel.

I mellomtiden bør man forvente at  LO-lederen blir satt på plass av mindre industriblinde krefter i organisasjonen han leder, og at oppegående LO-medlemmer får vedtatt protestresolusjoner mot denne utskeielsen. Hvis ikke vil det bli veldig vanskelig å fortsette å oppfordre folk til å være fagorganisert i LO. Hvorfor skal fornuftige mennesker støtte en organisasjon som arbeider aktivt mot utslippskutt i Norge?

Edit: Se her, ja.Dette var tydeligvis ikke et utspill som var klarert med resten av organisasjonen, selv om Arbeiderpartiet blunker flørtende tilbake.

Jeg trakk pusten, knakk fingrene og kastet meg ut i det. Troll eller ikke, sjefen ville bli sur hvis dødlinja ble forsinket.

Og enda var det bare mandag.

Orangutang i Sentral-Kalimantan, Indonesia. Bygger vi et sagbruk her, kan vi øke produksjonen med to enheter tømmer i runden.

(Advarsel: Lang, nerdete rant.)

For to uker siden sendte jeg avgårde en ekspedisjon til Alpha Centauri. Dette markerte høydepunktet for en sivilisasjon som hadde bygget seg møysommelig opp gjennom flere tusen år, fra en gjeng barbarer rundt et leirbål til et høyteknologisk, verdensomspennende imperium. Jeg hadde dessuten skapt historiens eneste vellykkede kommunistiske samfunn.

Jeg sikter som dere skjønner til det meget vanedannende Civilization V. Denne lille perlen av et dataspill er engasjerende, detaljrikt og byr på en ny opplevelse hver gang det spilles. Men spillet har også viktige mangler som gjør det mer utdatert og mindre interessant enn det hadde trengt å være.

Denne posten er skrevet under en jobbreise til Sentral-Kalimantan, Indonesia, der et norskstøttet initiativ for regnskogsbevaring er i ferd med å settes i gang. Sentral-Kalimantan har blant de største urørte skogsområdene i Indonesia, men det vil ikke vare så veldig lenge dersom utviklingen fortsetter som i dag. Derfor vil den indonesiske regjeringen utstede et moratorium på utdeling av nye lisenser til skogsdrift. Ingen flere arbeidere til skogen, altså. Villmark for milliarder av kroner skal bli stående urørt.

Også andre steder tenkes slike tanker. I Equador forsøker regjeringen å få kompensasjon for å la oljeforekomster under nasjonalparkområder stå uført. I Canada møter utvinningen av tjæresand (som blant annet Statoil er involvert i) sterk motstand. Og i Norge er det stadige kontroverser rundt oljeleting i Lofoten og Barentshavet.

Slike spørsmål har forlengt sluttet å være forbeholdt sentimentale treehuggers. De har flyttet seg til toppen av den internasjonale politiske agendaen. Det har ikke skjedd på grunn av sentimental konservatisme. Flere begynner derimot å mene at det er fornuftig ressursforvaltning ikke å hogge ned, kverne opp og raffinere alt som er av trær, jord og sjø.

- Da vi hugget ned trærne på 60- og 70-tallet ble vi heiet fram av IMF, Verdensbanken og det internasjonale samfunnet, fortalte Bungaran Saragih meg i løpet av indonesiaturen. Som tidligere landbruksminister i Indonesia var han ansvarlig for en dobling av landets palmeoljeproduksjon. Nå regnes palmeoljeindustrien som en av de største truslene mot skogen, og Saragih jobber med å redde orangutanger fra bransjen han selv satte fart i.

- Å hugge ned trær var synonymt med utvikling, sa Saragih.

- Men på 90-tallet snudde det. Da begynte alle å snakke om bærekraft. Nå er det utvikling ikke å hugge ned trærne.

Civilization V later derimot til å være fanget i utdaterte utviklingspolitiske paradigmer fra 1950-tallet. Veien til en vellykket sivilisasjon ligger i å konvertere hele verden til kulturlandskap. Oljebrønnene og gruvene går aldri tomme. Overfiske og rovhugst finnes ikke. Fabrikkene øker produktiviteten uten negative bivirkninger. Heller ikke klima eller naturkatastrofer finnes. Naturen eksisterer utelukkende som en innsatsfaktor i produktiv virksomhet. Spillet kan vinnes på flere måter, men alle er variasjoner over å produsere mest mulig.

Egentlig er ikke dette så ulikt tankesettet som styrer de fleste avgjørelsene i den internasjonale politikken i dag. Eksemplene på det motsatte jeg nevner over er motstrøms. Økonomisk vekst er i seg selv blitt en målestokk på vellykkethet, ikke et middel for å oppnå et bedre liv. Denne tanken brytes imidlertid mot en erkjennelse av at verden har finitte ressurser, og at en levedyktig økonomisk utvikling må finne sted innenfor rammene av disse. Noe er i ferd med å bevege seg.

Civilisation V gjør ingenting for å bidra til denne forståelsen. Dermed tjener ikke spillet bare en ideologisk propagandafunksjon – det blir også mindre interessant som spill, fordi det ikke forholder seg til de virkelige utfordringene sivilisasjonen står overfor i dag.

Dette slo også inn på min opplevelse av spillet. Mens min sivilisasjon måtte kjempe en hobbesiansk kamp mot barbarer og fiendtlige sivilisasjoner de første par tusen årene, var spillet allerede så godt som avgjort da jeg nærmet meg industrialiseringen. Jeg var sterkest, og resten var plankekjøring. Kampen mot meg selv uteble. De siste århundrene var forutsigbare og kjedelige. Edit: Litt radioaktiv fallout finnes riktignok fremdeles, men smog fra fabrikker og smelting av polene mangler.

Det var ikke alltid slik. I forgjengeren Civilization II spilte jeg et regime som kunne vært hentet ut av en våt drøm hos Kim Jong Il. Jeg skaffet meg verdensherredømme ved å utvikle atomvåpen og bombe alle andre sivilisasjoner tilbake til steinalderen. Først etterpå merket jeg at spillet hadde en temmelig sofistikert mekanisme for forurensing. Jeg hadde ødelagt jorden. Byggingen av en ekspedisjon til Alpha Centauri føltes dermed som et desperat forsøk på unnslippe en ødelagt planet, før økosystemet knakk til de grader sammen at det ikke lenger ville være mulig.

Hvorfor Civ sluttet med denne mekanismen vet jeg ikke, men resultatet er et kjedeligere og mindre relevant spill.

På vei mot verdensherredømme.