På sporet av den tapte tid

For de av oss som både har jobbet noen år i fagbevegelsen og sovet dårlig en del netter etter å ha satt oss inn i hvilke konsekvenser klimaendringer får og kan få, gjørde det kanskje ekstra vondt å lese Roar Flåthens bredside mot klimaforliket i flere medier, et utspill som har fått de mest klimafiendtlige kreftene i norsk politikk til å juble.

Joda, Flåthens jobb er å forsvare sine  medlemmers interesser, og mange av dem (om enn stadig færre) jobber i industrien. Men en omlegging til en mindre karbonintensiv økonomi vil komme uansett. Hvis ikke, kan vi like gjerne grave ned solidaritetsfanene med det samme, sammen med et stort antall av innbyggerne i verden. Spørsmålet er hvor smertefull overgangen skal være, og for Flåthens del om fagbevelsen vil være en del av løsningen eller problemet, om den vil bevare noe av sin innflytelse i samfunnet eller gå til bunns sammen med karbonindustrien.

Dette har store deler av fagbevegelsen skjønt. Faglige aktivister har nemlig sagt og tenkt mye fornuftig om klimapolitikk.

LO selv har en klimastrategisk plan, som ikke er noe stort, visjonært dokument, men som inneholder en anerkjennelse av at «Klimatrusselen er så alvorlig for alt liv på jorda, at det ikke finnes noe alternativ til å ta den på alvor» – et sitat tilskrevet Flåthen selv, som pryder forsida på trykksaken. Fagbevegelsen har både internasjonalt og i Norge vært opptatt av «rettferdig omstilling» – som betyr at nødvendige omlegginger av økonomien skal skje på en måte som tar hensyn til arbeiderne som blir rammet av omleggingene. Vilje til endring, altså, basert på en grunnleggende forståelse av at business as usual verken er ønskelig eller mulig å fortsette med.

Den Internationale Faglige Samorganisasjon, ITUC - «verdens-LO», om man vil – vetok i forbindelse med klimatoppmøtet på Bali i 2007 en resolusjon (gjengitt hos GMCA) som blant annet sier: «argumentet om beskyttelse av arbeidsplasser har ofte blitt brukt, av regjeringer i visse industriland, for å unngå å gjennomføre utslippsreduksjoner. Samtidig kommer det frem flere bevis på at en politikk som streber etter å begrense klimaendringene har ført til positive effekter for sysselsettingen. Fagforeningene mener at klimaendringene representerer en potensiell positiv mulighet til å skape arbeidsplasser, basert på et bærekraftig og rettferdig samfunn.»

(Flåthen i 2011: «Vi trenger nå en mer realistisk tilnærming til hvor stor andel av klimakuttene som skal tas i Norge.»)

ITUCs resolusjon slår også fast at «Fagforeninger er klar over at visse sektorer vil lide under planer som har som mål å begrense klimaendringene» og «aksepterer at endringer i visse sektorer er nødvendige». Flåthen vil derimot kutte mindre i Norske utslipp blant annet fordi amerikanske Alcoa som har fått nei til å etablere et aluminiumsverk i Finnmark, basert på norsk gass, uten rensing av CO2.

Det finnes et poeng her, nemlig at strenge klimakrav i ett land kan føre til karbonlekkasje, altså at utslippene ikke blir borte, men flytter seg over grensen. Eksempelvis vil Aloca bygge i et annet land i stedet. LO er imidlertid ikke redd for å insistere på særnorske krav til lønns- og arbeidsforhold, selv om det sikkert har bidratt til at enkelte bedrifter har valgt å flytte butikken til lavkostland. Erkjennelsen av at internasjonalt samarbeid er nødvendig for å redusere klimagassutslipp effektivt kan med fordel kombineres med erkjennelsen av at den internasjonale utviklingen er ujevn. Dersom de som utgir seg for å ha den mest framskredne klimapolitikken skal bruke sin egen fortreffelighet som argument for å velte utslippsforpliktelser over på andre, kommer man ingen vei.

Flåthen har tidligere uttalt at «Solidaritet og rettferdighet er grunnleggende for fagbevegelsen, også i klimasaken». LO slår fast at «kampen mot klimaendringer» også er «en kamp mot fattigdom og for solidaritet med alle mennesker på jorda». Verden slipper ut mer klimagasser enn noen gang. Norske utslipp er langt høyere enn vi har forpliktet oss til og økende. Dersom vi skal be fattigere land med lavere utslipp gjøre jobben for oss, skylder LO-lederen å forklare oss på hvilken måte dette er solidarisk og rettferdig. Alternativt kan vi jo sette vår lit til de som er rikere og slipper ut mer, altså, men da er vi virkelig i trøbbel.

I mellomtiden bør man forvente at  LO-lederen blir satt på plass av mindre industriblinde krefter i organisasjonen han leder, og at oppegående LO-medlemmer får vedtatt protestresolusjoner mot denne utskeielsen. Hvis ikke vil det bli veldig vanskelig å fortsette å oppfordre folk til å være fagorganisert i LO. Hvorfor skal fornuftige mennesker støtte en organisasjon som arbeider aktivt mot utslippskutt i Norge?

Edit: Se her, ja.Dette var tydeligvis ikke et utspill som var klarert med resten av organisasjonen, selv om Arbeiderpartiet blunker flørtende tilbake.

Å lese denne posten fører til utslipp av 17 gram CO2-ekvivalenter

På toget fra Oslo til Lillehammer leste jeg en fascinerende liten bok: How Bad are bananas? av Mike Berners-Lee. Forfatteren har satt seg fore å regne ut karbonutslippene knyttet til en rekke mer eller mindre hverdagslige aktiviteter; alt fra å sende en tekstmelding (0,014 gram CO2-ekvivalenter) og se på TV (76 gram for en time med en gammeldags 28-tommer, 220 gram for en 42-tommers plasmaskjerm) til a starte en krig (Irak-krigen slapp ut mellom 250 og 600 millioner tonn) eller feire jul (mellom 4 og 1500 kilo per voksen, avhengig av hvordan du gjør det). Resultatet er bade tankevekkende og lærerikt. Samtidig kan boken med fordel leses med bruksanvisning.

Flere har blitt provosert nar jeg har fortalt om boken. Skal det ikke vare noen grenser, nå, skal vi telle karbon for hvert googlesøk vi gjør, liksom (0,2 gram fra Googles servere pluss 0,7 til 4,5 gram avhengig av datamaskinen)? Det er en relevant innvending. Dette er en temmelig analretentiv bok, som gir plenty med ammunisjon til å gi noen hver tvangsnevroser. Dersom man tenker for lenge på disse tingene, ender man lett som tegneseriepingvinen Opus, som, overveldet av miljøbelastningen han representerte, la seg ned for å dø, før han fikk eksistensiell angst ved tanken på alle klimagassene liket hans ville slippe ut når det råtnet. Å dø er imidlertid noe av det mest klimavennlige du kan gjøre: ikke bare slutter du å forurense i framtida, men en vanlig kremasjon tilforer ikke atmosfæren mer enn 80 kilo CO2-ekvivalenter,  mindre enn en titusendedel av de totale utslippene gjennom et helt liv. Det kan du unne deg med god samvittighet, skriver Berners-Lee. Poenget til forfatteren er uansett verken å oppfordre til øko-selvmord eller dårlig samvittighet over å gå inn døra til huset ditt (3 gram på en kald vinterdag).

Hva er så vitsen?

En slik oversikt kan, mener forfatteren, hjelpe deg å velge dine kamper med omhu. Vit hva som teller, og hva som ikke gjør det. Bevar perspektivet. Det hjelper lite å bekymre seg over den mest miljøvennlige måten å tørke hendene på, slik en bekjent av forfatteren gjorde (3 gram med en Dyson Airblade, 10 gram per papirhåndkle, 20 gram med en vanlig elektrisk tørker), hvis du samtidig reiser et dusin ganger med fly over atlanteren i løpet av året.

Du kan avsløre bullshit. Dere har sluttet å skrive ut kvitteringer hvis ikke kunden spør om det, sier du? Så fint. Men det gjør dere ikke til en grønn virksomhet. Koser du deg med dine gode miljøsamvittighet for lesebrettet dit? Vit i så fall at du må pløye gjennom 50-100 paperbacks for å dekke inn utslippene for produksjonen av brettet. Og da har vi ennå ikke begynt å se på strømforbruket.

Ved å kjenne karbonkostnaden til ulike aktivieter kan du tenke som en økonom, og ta alternativkostnader med i betraktningen. Det handler ikke bare om hva du gjør, men hva du ikke gjør fordi du i stedet gjør noe annet. På siste site av boken har Berners-Lee en sort prikk. Hvis du ser på den i noen sekunder, resonnerer han, og dermed bruker noen sekunder mindre på å shoppe, kjøre bil eller spise peruviansk asparges, vil den lett ha spart inn sin femtiendedels milligram CO2-ekvivalenter med rente og rentesrente.

Det er moro. Berners-Lee gjor en del interessante observasjoner. Sykling er sunt, men hvor miljøvennlig det er avhenger av hvor kaloriene du forbrenner kommer fra. Stammer de fra cheeseburgere, kunne du like gjerne kjørt bil. (Argumentet forutsetter riktignok at det er addisjonelle kalorier man forbrenner, hvilket neppe er tilfelle i virkeligheten.) Papirposene butikkene vil ha deg til å betale ekstra for fører i virkeligheten til større utslipp enn plastposer. Noen symboltunge livsstilsvalg framstår som mer symbolske enn virkningsfulle: tøybleier kan nok være mest klimavennlig, men bare hvis du tørker dem på snor og lar dem gå i arv mellom flere søsken.

Dette er langt fra noen eksakt vitenskap. Berners-Lee er karbonkonsulent, hvilket jeg antar betyr at han jobber med å regne ut det klimamessige fotavtrykket til ulike virksomheter og gi dem råd om hvordan det kan begrenses. Han innrømmer likevel gladelig at regnestykkene hans langt på vei er spekulasjoner, eller guesstimates. Med dette forbeholdet i mente hadde det vært fint med mer utfyllende fotnoter, så man kunne kikke forfatteren i kortene. Den viktigste innvendingen jeg har mot boka er likevel beslektet med skepsisen jeg nevnte innledningsvis.

Berners-Lee produserer en tankevekkende smørbrødliste over klimaeffekten av en rekke menneskelige handlinger. Dette er nyttig, men styrker samtidig en perspektiv om at klimakrisen kan løses gjennom at vi gjør klokere valg i kjøpesenteret. Det et forståelig at man griper til dette perspektivet. Klimaet er mer innviklet enn noen av oss forstår. De politisk-økonomiske systemene for å regulere klimagassutslipp likeså. Klimapolitikk har blitt gjenstand for kompliserte forhandlinger på verdenspolitikkens toppnivå, langt utenfor rekkevidde for oss vanlige dødelige. Vi kan derimot forholde oss til våre egne livsstilsvalg. Ved å ta kontroll over dem kan vi gi oss selv en følelse av også å endre på verden omkring oss. Det har jeg sansen for. Privat forbruk er i seg selv en stor belastning pa jordas økosystemer, og klimaet lar seg neppe reparere uten at livsstilen til de fleste i vår del av verden blir merkbart forandret. Samtidig krever slike forandringer at det blir tatt valg om politikk, om økonomi, om rammeverk for handel, transport og produksjon, om hvordan maten vår skal produseres, hvor drivstoffet vårt skal komme fra, hvordan husene våre skal se ut, når, hvor og hvordan vi skal reise – valg som er større enn hver enkelt av oss kan gjøre på sitt eget husholdningsbudsjett. Dette er perspektiver som ligger utenfor de vi får servert i How bad are bananas? Pa den annen side kan ikke verden reddes med en bok alene, og det skal godt gjøres å lese denne uten å tenke i det minste en ny tanke underveis. Kanskje det er verdt kiloen med CO2-ekvivalenter det i gjennomsnitt koster å trykke et eksemplar av boken.

Hvor ille er bananer? Svaret står i boken, men nå har jeg vel spoilet nok allerede.

Dette skal pensjonen din komme fra

Urfolksrepresentanter krever at Statoil trekker seg ut av omstridt oljesandprosjekt i Canada. Norske myndigheter kommer neppe til å gjøre som de sier. Jeg var på agitpropmøte med WWF om Statoils investeringer i går, og er fremdeles litt rystet. Dette er det din fordømte demokratiske plikt å sette deg inn i.

- Norge har engasjert seg for å bevare regnskog rundt om i verden. Men det er vanskelig å se hvordan Norge kan opptre med troverdighet når staten samtidig investerer i den svært lite bærekraftige oljesanden, som vil ødelegge store naturområder og livsgrunnlaget for flere urfolksgrupper, sier Melina Laboucan-Massimo.

Laboucan-Massimo, George Poitras og professor David Schindler har kommet til Norge med ett mål: å få Statoil til å stanse utvinningen av oljesand i Canada. De har blitt invitert til landet av organisasjonene Greenpeace og WWF, og snakket også for stortingspolitikere etter invitasjon fra Kristelig Folkeparti.

- Mitt lokalsamfunn har levd av landet på tradisjonelt vis i mange generasjoner. Nå er landet gjennomboret av oljebrønner, oljesand, og mulige planer for kjernekraft. Likevel har ikke familien min innlagt vann, forteller Laboucan-Massimo.

Hun mener tjæresanden vil gjøre det umulig for Canada å møte sine klimaforplikteslser. Utslippende fra tjæresanden i Alberta alene vil være mer enn de totale utslippende fra New Zealand.

Energikrevende
Den nordlige delen av Alberta inneholder verdens største kjente reserver av oljesand, eller tjæresand. Noen steder utvinnes oljesanden i gigantiske åpne dagbrudd. Statoil vil i sine anlegg benytte seg av damputvinning, der en blanding av damp og kjemikalier pumpes inn i jordsmonnet for å vaske ut oljesanden.

Utvinningen er krevende, og sanden må gjennom en omfattende raffineringsprosess før oljen kan brukes, noe som både er svært energikrevende og produserer store klimagassutslipp sammenliknet med tradisjonell oljeutvinning. Ifølge WWF (jeg har ikke sett noen tall fra Statoil) medfører utvinning ved damputvinning utslipp på om lag 60 kilo CO2 per fat bitumen. I tillegg må oljesanden gjennom en «oppgraderingsprosess» for å få den nødvendige kvaliteten, hvilket medfører ytterligere utslopp på 40 kilo per fat. 100 til sammen, altså. Til sammenlikning medfører oljeutvinning fra norsk sokkel utslipp på 7,8 kilo CO2 per fat.

Utvinning av oljesand er altså både grisete og dyrt. Stigende etterspørsel og høye oljepriser har likevel gjort tjæresanden til et kommersielt attråverdig prosjekt.

Statoil betalte tolv milliarder kroner i 2007 for rettighetene til å utvinne oljesand i Alberta. Selskapet er operatør for et området som dekker 1100 kvadratkilometer i Athabasca-regionen.

Propaganda
Oljesanden og Statoils engasjement er omstridt, både på grunn av effektene på det lokale miljøet og det globale klimaet. David Schindler, som er professor i økologi ved Universitetet i Edmonton, har skrevet en forskningsrapport som viser at vann og snø nær utvinningsfeltene Alberta har svært høye konsentrasjoner av kvikksølv, arsenikk og andre giftstoffer.

- Våre funn viser at oljesanden tilfører betydelig forurensing til Athabasca-elven, både via luften og vannet. Myndighetene og oljeindustrien forsøker å vinne støtte ved bevisst å lyve om hva som foregår. Det er ingen andre måter å beskrive det på enn ren propaganda, sier professoren.

Greenpeace, som er aksjonær i Statoil, har foreslått at Statoil skal trekke seg ut av tjæresandprosjektet. Aksjonærene skal stemme over forslaget på generalforsamlingen 19. mai, men alt tyder på at staten med sine to tredjedeler av aksjene vil avvise forslaget. Regjeringspartiet SV har imidlertid varslet at det ønsker omkamp om statens eierskapsmelding, slik at det skal være rom for å overprøve vedtak som Statoils tjæresandprosjekt.

Skaper arbeid
I denne kronikken redegjør Statoils konsernsjef Helge Lund for selskapets engasjement i oljesand. Statoil vektlegger blant annet at verden har behov for energi, og at oljesanden vil styrke den lokale økonomien og skape arbeidsplasser for lokalbefolkningen.

Urfolksrepresentantene i går var derimot tydelige på at de ikke ønsket jobber som de oppfatter at vil  undergrave deres framtidsmuligheter.

- Jeg har en del år igjen å leve, og er oppgitt over at ikke Canada er mer villig til å satse på grønne jobber som vil være bærekraftige i framtiden, sier Melina Laboucan-Massimo.

George Poitras stemmer i:

- Dersom oljeselskapene finner ut at dette ikke er lønnsomt likevel, vil de reise hjem. Vi vil bli værende. Og hva vil vi ha da?

Det finnes en kampanje mot disse greiene. Også på Facebook.