Sexy runkebinders-babe søkes

De siste dagene har et aldri så lite drama utspilt seg på Facebook-gruppen «Musikere».

Det begynte med følgende forespørsel:

runkebinders

Trådstarter svarer bekreftende på at kan kunne tenkt seg en sexy runkebinders-babe. Litt kynisk og sånn, men jobb er jobb.

Runkebinders er altså et ord for trombone, her illustrert ved Christopher Nielsen:

IMG_20150129_202628

Mange av de andre deltakerne i gruppe lot imidlertid ikke til å være like kyniske og sånn. I stedet begynte de å stille kritiske spørsmål.

runkebinders2

Som ble møtt med indignasjon:

trombDet dreier seg tross alt om en etablert artist i topp 20-segmentet, så da er det ikke noe fjas. Han vil jo bare ha en føkkings trombonist som er pen! Han er enig rent prinsippielt, men har en jobb å gjøre.

Slik fortsatte det, til trådstarter innså at han ikke bare hadde stått opp med det gale beinet først, men dertil plantet det midt i salatåkeren. Tråden blir borte.

Men som alle musikere vet, øvelse gjør mester. Han gjør et nytt forsøk:

runkebinders6

Folk er imidlertid fortsatt kranglevorne:

runkebinders3

Og sånn går no dagan:

runkebinders5

Og så videre, og så videre. Jeg skal ikke plage dere med å sitere hele tråden.

rb1

rb2

rb3

Den uheldige trombonistjegeren har utvilsomt rett i at det er annet enn de rent musikalske ferdighetene som teller i popbransjen. Det er imidlertid ikke ofte man hører det så tydelig framstilt. Han føler sikkert at han blir urettferdig behandlet: han er han ærlig om hvordan det er, og så får han kjeft, liksom. Men at noe er sånn, betyr ikke nødvendigvis at det bør være sånn. I dette tifellet har internettdemokratiet konkludert med at det ikke bør være sånn.

Ble det noen sexy runkebinders-babe til slutt? Det vites ikke, men svaret får vi formodentlig i september. En varm tanke sendes til en ukjent, etablert artist i topp 20-segmentet som kanskje sitter foran PCen i dette øyeblikk, fjetret over hva hen har satt i gang.

Edit: Nå må saken være avgjørt! Ingen kan vel si nei til denne runkebinders-pop-prinsessen?

erlend

Årets bøker 2014 (i utvalg)

Rundt årsskiftet har jeg pleid å skrive en oppsummering av bøkene jeg har lest i året som har gått. De siste årene har denne tradisjonen skrantet litt, men jeg gjør et nytt forsøk på. I stedet for å skrive om hver eneste bok jeg har lest, tar jeg for meg noen. Jeg har jo ikke nødvendigvis så mye fornuftig å si om alle sammen.

Trend: mindre politikk og sakprosa, mer poesi og mytologi. Det er greit. Litt flere kvinnelige forfattere enn tidligere, selv om de fortsatt er underrepresentert.

Mabinogion

Dette er en samling walisiske myter som ble samlet og skrevet ned engang i arilds tid. De utgjør ikke noen enhetlig historie, og har et noe springende preg, men det blir ikke stort mer mytologisk enn dette. Jeg liker dem.
Min favoritthistorie er den om Lleu Llaw Gyffes, som må være en av mytologiens største hardhauser. Han går Akilles en høy gang. Kanskje Supermann også. Han kan ikke bli drept om dagen, ei heller om natten, verken når han rir eller går, påkledd eller naken, og ikke av noe rettskaffent våpen.

Hvordan kan kan så bli drept? Jo, kun på ett vis: dersom han ved solnedgang skulle være viklet inn i et fiskegarn og stå med én fot på kanten av et badekar og den andre foten på en geit, kan han bli drept. Men da må noen stikke ham med et spyd som har blitt smidd gjennom et helt år, på søndager i kirketiden.

Hvordan han har fått tak i all denne informasjonen, vites ikke. Uansett er Lleu Llaw Gyffes også veldig godtroende, eller kanskje bare full av selvtillit, for dette forteller han villig til kona når hun spør om hvordan han kan drepes. Når hun et år senere spør om han ikke kan ta på seg et fiskegarn og balansere mellom en geit og et badekar (med påskuddet «kan du ikke vise hvordan du må stå for å kunne bli drept, sånn at jeg kan passe på at du aldri havner i en slik situasjon?») gjør han det også.

Da hopper selvfølgelig elskeren til kona fram med spydet de har laget og stikker ham med det — OG SÅ DØR HAN IKKE LIKEVEL! Han blir bare forvandlet til en ørn. Senere blir han forvandlet tilbake, og kommer og hevner seg.

Verden kan være veldig urettferdig iblant.

Ahlborn, Ania: Seed

Dette er en skummel skrekkhistorie fra det rurale Louisiania. Jeg vet ikke helt hvor mye det går an å si om den utover det, men den er jævlig skummel. Noen ganger er det ålreit å lese skumle ting.

Vonnegut, Kurt: Galápagos

Kurt Vonnegut er en av mine favorittforfattere, og muligens den som har et verdensbilde som er mest likt mitt eget. Han forteller med en slags lun, resignert misantropi der man aner både mye kjærlighet og mye sinne under overflaten. Galápagos er en fortelling om den menneskelige sivilisasjonens undergang av klassisk Vonnegut-merke.

Chandler, Raymond: The High Window

Jeg sliter med krim. Også Chandler. Jeg liker stemningen han formidler, men klarer ikke å engasjere meg i krimplott. Jeg faller av.

Alexander, Lloyd (her har jeg meninger, så det kommer litt spoilers):

The Book of Three
The Black Cauldron
The Castle of Llyr
Taran Wanderer
The High King
The Foundling

Lloyd Alexanders bøker om griserøkter-assistent Taran av Borg Dallben er fantasy basert på walisiske myter. Mange av navnene og motivene er hentet fra mytesamlingen Mabinogion, men historiene er Alexanders egne. Jeg leste disse bøkene da jeg var liten, og ble de gjorde sterkt inntrykk den gangen. Det var fint å lese dem igjen. De får det til å krible i fantasinerven på en måte ikke så mye annet gjør nå for tiden. Alexander klarer å skrive fantasy som føles mytisk, ikke bare som nok en actionhistorie med alveører.

Samtidig leser nok den eldre Even disse bøkene med et mer feministisk inspirert blikk enn jeg hadde som tiåring. Jeg ble stadig vekk sur på hvordan prinsesse Eilonwy ble behandlet av de mannlige karakterene. Eilonwy er det kvinnelige motstykket til den mannlige hovedpersonen. Hun er også en etterkommer av trollkvinnene av huset Llyr, som er de mektigste magikerne i verden — men er ikke en av dem selv, fordi hennes mor valgte å bryte tradisjonen og gifte seg av kjærlighet istedetfor å gifte seg med en trollmann. Dette er altså en veldig spennende og temmelig egenrådig karakter.

De fem bøkene om Taran er en oppvekst- og dannelsesfortelling, der Taran går fra å være barn til voksen, lærer om ansvar og vanskelige valg og så videre. Eilonwy gjør det samme. Men der Tarans dannelsesreise handler om å lære seg å TA ansvar og gjøre seg fortjent til makt, handler det for Eilonwys del om å akseptere sin plass som adelskvinne. De mannlige karakterene bruker enhver anledning til å understreke at eventyrene deres er alt for farlige for henne, at hun egentlig burde blitt sendt hjem og så videre — selv rett etter at hun har reddet livet til alle de andre.

Det finner hun seg ikke i. Dette kunne ha gjort henne til en slags feministisk helt, hadde det ikke vært for at også de definerende vendepunktene for Eilonwy i historien handler om å gi fra seg makt (her kommer spoilerne): først gir hun opp dine magiske krefter for å stoppe heksa Achren (den andre kvinnelige karakteren av noen betydning i bøkene), deretter gir hun fra seg restene av sitt magiske potensial for å kunne gifte seg med Taran i den siste boka. Dermed blir jeg sittende med følelsen av at forfatteren velger side for alle de som vil gjøre Eilonwy til en føyelig, tekkelig prinsesse — og det føles urettferdig.

Cogburn, Jon og Silcox, Mark: Dungeons & Dragons and Philosophy. Raiding the Temple of Wisdom

Denne boka er en del av en serie artikkelsamlinger der alle har tittelen «XX and Philosophy»: The Simpsons and Philosophy, Superheroes and Philosophy og så videre. Jeg ble umiddelbart litt skeptisk da jeg oppdaget det, og fikk en mistanke om at den kanskje ikke var skrevet fordi noen hadde noe veldig glupt å si om Dungeons & Dragons og filosofi, men fordi man måtte finne noe innhold som passet konseptet. Det var ikke så mange artikler her som gjorde noe stort inntrykk på meg. Forfatterne har åpenbart spilt D&D, og mange av dem har åpenbart lest sitt filosofipensum (og noen av dem er akademikere som jobber med filosofi). Men jeg følte ikke at jeg fikk mange store, nye åpenbaringer av å lese det. Det føltes litt mer som man tok ulike elementer av D&D-spillet og plasserte dem i filosofiens bokser enn at man utviklet genuint ny kunnskap. Kanskje det er annerledes for lesere som har lest mindre om rollespill, hva vet jeg, eller kanskje jeg bare er bortskjemt — jeg leser jo stadig vekk veldig intelligente ting folk skriver om rollespill, i Knutepunkt-bøkene, på gruppa rollespill.info, og annensteds. Det kapittelet jeg husker best er der ulike alve-subraser fra Forgotten Realms-verdenen blir analysert iforhold til etniske stereotypier i den virkelige verden.

Baum, L. Frank: The Wonderful Wizard of Oz

Den var søt. Jeg ble ikke helt revet med, men ålreit. Forfatteren skrev en hel shitload med bøker om Oz, tretten eller noe sånt, men jeg orket ikke lese alle sammen.

Heinlein, Robert A.: Starship Troopers

Jeg er veldig glad i Paul Verhoevens filmatisering av denne boka, som altså handler om en romsoldat som kjemper mot kjempeinsekter i en tenkt framtid der samfunnet er underlagt et slags halvfascistisk militærregime (som later til å være forfatterens visjon av et idealsamfunn). Samtidig har jeg fått med meg at Heinlein-fans er sure fordi de mener boka blir framstilt «feil». Min mening etter å ha lest boka: slapp av. Verhoeven har selvfølgelig laget en tolkning, som man alltid må gjøre. I dette tilfellet har han laget en polemisk tolkning. Heinlein framstiller et samfunn der alle som bestemmer ser ut til å være en slags godhjertede kriger-filosofer. Verhoeven viser hvordan det samme systemet like gjerne kunne vært befolket av brutale halvaper. Jeg tror jeg vet hva jeg synes virker mest sannsynlig. Ellers er boka som en slags lang platonsk dialog, bortsett fra at det er en monolog. Jeg liker denslags, men ikke forvent for mye nervepirrende kjempeinsekt-action.

Owens, Iris: After Claude

Den var litt rar, men ikke på en negativ måte. Det er en slags slå-opp-historie.

Chusid, Irwin: Songs in the Key of Z

Dette er en fantastisk liten bok, om raringer og utskudd i nyere musikkhistorie.

Christopher, Nicholas: Tiger Rag

Dette er en fantasi om den mytologiske proto-jazztrompetisten Buddy Bolden, og sagnet om innspillingene han visstnok gjorde en gang i tidenes morgen, som nå er tapt for alltid. Jeg synes dette er interessant å lese om, ikke minst fordi jeg selv er i ferd med å skrive en historie som knytter an til fortellingene om Bolden. Min fantasi er nok annerledes enn denne forfatterens, men det gjør ingenting.

Wolf, Gary: Who Censored Roger Rabbit?

Dette er boka som inspirerte filmen om Roger Rabbit, og er noe av en parodi på hardkokte detektivhistorier á la Raymond Chandler. Men Who Censored… er ganske hardkokt selv også, og flere hakk mørkere, blodigere og mer snuskete enn filmen.

Steinbeck, John: Of Mice and Men

Steinbeck, altså. De gamle er eldst. Det jeg har lest av Steinbeck tidligere har vært lange, dvelende slektskrøniker, men dette er en ganske kompakt fortelling både i handling og i antall ord. Den er godt komponert, velskrevet og grusom. En forskjell på å lese bøker på papir og skjerm er forøvrig at man ikke alltid får med seg hvor lang boka er før man begynner å lese den.

Herriot, James: All Things Wise and Wonderful

James Herriots bøker er koselig litteratur om en veterinær i Yorkshire på 1930-tallet, som føler som et slags Postmann Pat-land. Her rusler han rundt og tar seg av kalvende kyr, hunder med flatulensproblemer, syke katter og de temmelig originale typene som eier dem. Herriots lune og lett selvfornedrende fortellerstemme får deg til å smile. Men så skjer det plutselig et eller annet som bryter idyllen, og minner deg på at 1930-tallet var en beinhard tid, at livet kan være brutalt og altfor kort, og at man iblant står maktesløs til å gjøre noe med det. Det er noen sterke leseropplevelser her, midt i all idyllen.

Bradley, Marion Zimmer: The Firebrand

Jeg satte stor pris på Bradleys Mists of Avalon, som er en gjenfortelling av mytene om Kong Arthur sett fra de kvinnelige karakterenes ståsted. Jeg synes Bradley klarer å gjenfortelle kjente myter på en frisk og ny måte — ikke minst fordi hun gir hovedpersonen Morgaine/Morgan le Fey en motivasjon utover bare å være ond, som jeg ikke har sett så mange steder ellers. I The Firebrand forsøker hun å gjøre det samme med trojanerkrigen, med Kassandra som hovedperson. Det fungerer forsåvidt, men der jeg får litt mer kiosklitteratur-følelsen av den likevel. Vet ikke helt hva det kommer av, men det virker kanskje som om Arthur-mytene ligger litt nærmere forfatterens hjerte. Anbefaler å lese Avalon først.

Egan, Jennifer: A Visit From the Goon Squad

Denne boka er godt skrevet, husker jeg at jeg tenkte da jeg leste den. Et år senere strever jeg likevel med å gjenfortelle hva den handler om.

Flair, Ric: To Be the Man

Jeg hadde av alle ting en liten Wrestling-raptus for halvannet års tid siden, som kulminerte i at jeg leste biografien til Ric Flair, som er en av wrestlerne jeg husker best fra barndommen. Ingen kan vel beskylde Flair for å være intellektuell, men det er morsomt å lese om hva som foregår bak kuissene i den teatrale klovneverdenen han en gang var konge over (nå er han vel mer en slags hoffnarr).

Armstrong, Louis: Satchmo. My Life in New Orleans

Det er nok en grunn til at Louis Armstrong er mer kjent som musiker enn som forfatter. Likevel interessant for de som interesserer seg for musikken hans, eller dersom man tilfeldigvis trenger å gjøre research til en tegneserie om tiidlig jazzhistorie.

Pollan, Michael: The Omnivore’s Dilemma

Jeg er glad i mat. Samtidig er jeg interessert både i å spise sunt, å spise mat jeg helst ikke skal ha alt for dårlig samvittighet for å putte i meg, og i de åndelige og kulturelle sidene ved det å spise. Michael Pollan tar for seg alt dette, gjennom å beskrive næringskjedene som leder fram til fire måltider: et McDonald’s måltid, et «industrielt-økologisk» måltid som er handlet inn i sånne etiske butikker, et virkelig økologisk måltid der alle ingrediensene er produsert lokalt på en gård, og et måltide der Pollan selv har sanket alle ingrediensene i naturen. Svært lærerikt. Pollan er reflektert og nysgjerrig, og jeg har inntrykk av at han ikke skriver for å svare noen forhåndsbestemt oppfatning. Han gir både svært kritiske skildringer av kjøttindustrien og går i klinsj med veganere. Man bør nok ha i mente at beskrivelsene av landbruksindustrien i USA er nok ikke representativ for europeiske forhold.

A taste of Black Bay Blues

10411886_712671182149447_7751030036208196481_n

Li Xin and I are making comics together. The first one, Dagens Dont (in Norwegian) is almost ready. We thought we would have it last week, but then Murphy intervened, and we had to re-order it from the printing house. It’s hopefully on the way.

In the meantime, here’s a character sketch from our next comic, Black Bay Blues. This one is in English.

Dagens Dont is a collection of short stories, or sketches of stories, about a journalist and the quirky characters he meets on a normal day at the job.

Black Bay Blues is a more ambitious work; a fully-fledged graphic novel set in a surreal version of the 1920s, inspired by early jazz history as well as the roleplaying game Itras by.

If you’re interested, you can read more about our comics at elasmotherium.wordpress.com. Also, you can check out more of Xin’s work at her tumblr page.

Grevlingens skogholt

Grevlingens skogholt

Ved siden av motorveien, på den andre siden av bomstasjonen, lå en liten treklynge. Den lille skogflekken var for liten og for inngjerdet av trafikk og bebyggelse til å bli mye besøkt, men det fantes sopp og bær der inne mellom trærne. Og ekorn. Tegning av Kai Lützenkirchen.

Grevlingens lange reise

1466080_10151999483078329_2010837594_nJeg traff Grevlingen første gang i Bergen. Da hadde han nettopp kommet tilbake fra en lengre reise i Europa og Nord-Afrika. Selv hadde jeg vært i Myanmar. Min reise var i forbindelse med jobben. Grevlingen reiste for å se seg omkring fordi, som han sa det; selv om trangen til å oppdage det ukjente alltid hadde vært der (det er visst ikke helt vanlig blant grevlinger), hadde han tilbrakt temmelig mange år av et grevlingliv på å oppholde seg på det samme stedet.

Ettersom jeg også liker å reise, og vi fant ut at vi hadde vært på noen av de samme stedene, ble vi sittende og utveksle røverhistorier resten av kvelden.

I dagene som fulgte tenkte jeg en del på dette møtet, og endte opp med å portrettere Grevlingen i en sang.

GREVLINGENS MELANKOLI

En grevling sitter i sitt hi
Ser bilene som går forbi
Han jobber i Securitas
Og hiet er hans arbeidsplass
En stille øy i opprørt hav
Ved veien der man kjører av
Til E6

En bomstasjon er god å ha
For den som er en grevling
Men selv en grevling kan iblant
Drømme om å fly
Til Syden

I morgengryets rushtrafikk
Høres gjenlyd av musikk
Et mangestemmig motorkor
Rundt hiet der en grevling bor
Han brummer også nok en gang
En grevlings trøtte morgensang
Til livet

En bomstasjon er god å ha
For den som er en grevling
Men selv en grevling kan iblant
Drømme om å fly
Til Syden

Det bor en gammel grevling på en bitte liten øy
Imellom brustne drømmer og trafikkmaskinens støy
En dag vil han forlate oss og dra et bedre sted
Om motorveien ikke først vil ta ham med seg ned

Grevlingens alenegang
Og rushtrafikkens strupesang
Melankoliens motorvei
Der motoristen kaster seg
I biltrafikkens dype svelg
På vei fra jobb til pinsehelg
Med farmor

En bomstasjon er god å ha
For den som er en grevling
Men selv en grevling kan iblant
Drømme om å fly
Til Månen

Neste gang jeg traff Grevlingen, viste jeg ham sangen. Han ble umiddelbart forlegen av at noen hadde skrevet en sang om ham, og jeg ble selv ille berørt av at jeg hadde gjort ham forlegen. Jeg skulle til å mumle en unnskyldning da jeg så at det glimtet til i øynene til Grevlingen mens han leste gjennom teksten på nytt.

— Men jeg liker den. Du forteller godt, sa han.

Jeg ble sittende og lytte til Grevlingens dramatiske historie om Bomstasjonen der han tilbrakte mange og gode år av livet, om den nagende rastløsheten som kunne nappe i ham når han minst ventet det, og ikke minst om hvordan det gikk når det endelig ble besluttet at driften av bomstasjonene skulle automatiseres. Jeg skrev flittig i notisboken mens Grevlingen fortalte, og de neste ukene arbeidet vi sammen om å forme historiene til en tekst som var lesbar og tilgjengelig for andre. Flere sanger ble det også.

Nå er historien ferdig. Nylig inngikk jeg et samarbeid med en tegner, og fra tid til annen kommer det dumpende nye tegninger av Grevlingen og folkene omkring ham ned i innboksen min. Jeg håper alt snart blir så klart at jeg kan dele historien med flere.

I mellomtiden kan dere, om dere er heldige, høre Fredsbevegelsen spille grevlingsangene.

Det dionysiske barnet og gulldragen

Image

En tekst om rollespillmagi, opprinnelig publisert i Imagonem #40. Skrevet med Magnus Jakobsson. Tror fremdeles det er mulig å sikre seg et eksemplar.

Det dionysiske barnet står ved huleinngangen. Det kikker inn i mørket, fylt av den kriblende fascinasjonen for det ukjente som lurer der inne. Barnet er kledd i ringbrynje, med et langsverd i den ene hånden, en fakkel i den andre, et 30 fots tau og to bunter tyrhjelm i ryggsekken. En tyvesidet terning ruller over stuebordet.

Nietzsche skriver om motsetningen mellom det apollinske og det dionysiske. Det umiddelbare, ubesudlede naturbarnet, som en ulykksalig dag gir seg til å reflektere over tilværelsen og blir til den apollinske sentimentale grubleren, som drømmer om den uskyldsrene fortiden han aldri vil finne tilbake til. Slik sitter hardbarkede apollinske rollespillere krumbøyd over sine terning- og spillederløse indiefortellerspill mens de drømmer om å drepe rustmonstre med magiske missiler. Iblant forsøker de kanskje å gjenoppleve glansen fra hin fordums tid, men den er dem evig tapt, borte som annet enn flakkende skyggebilder på en hulevegg.

Hvilke skritt ledet det dionysiske barnet inn på denne melankoliens sti? Homer, den stymperen, dømte dikterkunsten til elegisk lengten etter fortiden da han skrev ned Iliaden for 2700 år siden, i stedet for å resitere den oralt. For all framtid ville anemiske poeter sitte krumbøyd over sine skrivebord og drømme om den gangen nakne grekere kunne drepe hverandre i barnlig livsberuselse mens svetten strømmet over deres muskuløse kropper. For rollespillernes del lå kanskje kimen til fortapelsen der allerede fra begynnelsen av. I spillenes urtilværelse ble en kosmisk orden definert gjennom en serie mystiske tallrekker fra 3 til 18, der skjebnen materialiserte seg som et randomisert nummer mellom 1 og 20. Så snart det dionysiske barnet hadde kastet lys omkring seg med fakkelen, så det tallene risset inn på huleveggen. Barnet tydet disse tallene, og vile snart det også beherske dem. Manipulere dem gjennom numerologi – og etter hvert skrive sine egne.

Det dionysiske barnet skapte GOLD DRAGON, og verden ville aldri være den samme igjen.

GOLD DRAGON var det dionysiske barnets første skritt mot å bli adoptert av Apollon, men lite visste barnet om det, der det ivrig rutet ned sine skisser til en ny kosmisk verdensorden med blyantstreker på ruteark. Lik alkymisten som gjorde bly til gull i sitt laboratorium ville barnet skape foredlet materie av det gamle og kjente, grep stabelen av regelbøker, fantasyromaner, mytologiske verk og tegneserier og kastet dem under gassbrennerens flamme. Som fugl Fønix fra asken steg grunnrisset til den nye verden opp fra ilden.

*          *          *

Om det var et verk av pre-antikke naturbarn, var GOLD DRAGON likevel nærmere barokken i sitt formspråk. Her fantes prioriteringssystemet fra SHADOWRUN og erfaringspoengene fra DUNGEONS & DRAGONS side om side med et mangefasettert system av ulik vekting av egenskapsverdier sprunget direkte fra det dionysiske barnets hode, slik Athene skred ut fra sin fars panne med rustning og det hele. Rekken på seks tall mellom 3 og 18 var ikke nok for å beskrive en person. Alle visste jo at de fleste er sterkere i høyrearmen enn venstrearmen; var det ikke naturlig at man kunne ha vakre ben, men en aldeles vederstyggelig ansikt; og kunne man ikke ha et robust bokserfjes, men likevel være henfallen til magesjau? Ergo hadde man et ulikt sett med egenskapsverdier for hver eneste kroppsdel. Samtidig allokerte man sine erfaringspoeng mellom en rekke ulike evner, slik at man kunne være en femte grads besitter av livspoeng, en tredjegrads redningskaster og en syvende grads sverdkjempe på én gang.

Erfaringspoeng var det til gjengjeld mange av, idet det dionysiske barnets avatarer beveget seg mellom et utall parallelle verdener, tidslinjer og livsløp. Sagaen begynte i DRAGONLANCEs verden, men Krynn viste seg snart å være for liten for heltene, som kapret en SPELLJAMMER og satte kurs mot stjernene. Guder og drager ble nedkjempet, sverd trukket ut av stener, himmelske boliger stormet og ilden stjålet med hjem i en bag of holding. Av en lampeånd fikk barnet en 30-sidet terning, så eksotisk og forlokkende at en ny regel, viljestyrketesten, måtte innføres for å bringe den i spill. GOLD DRAGONS komplekse kabbala var i stadig forandring, og krevde kontinuerlig arbeid og nitid dechiffrering av hieroglyfer på ruteark for å holde seg oppdatert.

Lik Wolverine ble alven Penthalas (Penis i kortform, slik halvalven Tanthalas fra DRAGONLANCE ble kalt Tanis) drept utallige ganger, bare for å vende tilbake ved hjelp av sin regenerasjonsring. Magikeren Petter Sprett levde et dusin liv som ulike personer, blant dem enmannsarmeen Rogar (fra HEROQUEST). Reinkarnasjonene var en del av en opptaksprøve til en mystisk orden, som Petter Sprett senere oppdaget var onde og prompte utslettet. En skjult verden, som minnet mistenkelig om spillbrettet til DRAGERIDDERNE, ble oppdaget inne i en medaljong. Penis hylte i triumf da den nylig innførte regelen om eksploderende tyvesidede terninger lot ham drepe et supervampyrfyrste med ett hugg. Heltene hugg seg en blodig sti gjennom legendene, i den grad at en dødskult som tilba Petter Sprett som sin mørke mester etterhvert oppsto. (Dette syntes han var uheldig for ryktet stt, så han drepte dem til siste mann.)

*          *          *

Dette er fragmenter av en svunnen tid.

Nå er det dionysiske barnet voksent, med boliglån, barnebidrag, OBOS-leilighet og arbeid på kontor.  Men der Wendy glemte sin Peter og sitt Aldriland, og der restene av Ozymandias’ rike står forlatt i ørkenen, lever minnene om gulldragens skatt videre. For det hender at den apollinske voksne vender blikket bort fra regnearket, ut gjennom vinduet og mot stjernene. Er det ikke vår venn, den navnløse, spelljammende gnomen, som farer der ute mellom stjernene i Karlsvogna? Så vender han blikket tilbake mot skjermen, og rapporten som skal være ferdig innen fredag.

Men imellom tallrekkene, i et vindu skjult bak regnearket så kollegene ikke skal se det, tegner han på et hulekart.

Image

GOLD DRAGON: Rollespillsystem utviklet av tolv-tretten år gamle Magnus Jakobsson og Even Tømte i arilds tid tidlig på 1990-tallet. Mye er tapt, men fragmenter av spillet finnes nedtegnet på ruteark i en pappeske i leiligheten til Magnus.