Det dionysiske barnet og gulldragen

Image

En tekst om rollespillmagi, opprinnelig publisert i Imagonem #40. Skrevet med Magnus Jakobsson. Tror fremdeles det er mulig å sikre seg et eksemplar.

Det dionysiske barnet står ved huleinngangen. Det kikker inn i mørket, fylt av den kriblende fascinasjonen for det ukjente som lurer der inne. Barnet er kledd i ringbrynje, med et langsverd i den ene hånden, en fakkel i den andre, et 30 fots tau og to bunter tyrhjelm i ryggsekken. En tyvesidet terning ruller over stuebordet.

Nietzsche skriver om motsetningen mellom det apollinske og det dionysiske. Det umiddelbare, ubesudlede naturbarnet, som en ulykksalig dag gir seg til å reflektere over tilværelsen og blir til den apollinske sentimentale grubleren, som drømmer om den uskyldsrene fortiden han aldri vil finne tilbake til. Slik sitter hardbarkede apollinske rollespillere krumbøyd over sine terning- og spillederløse indiefortellerspill mens de drømmer om å drepe rustmonstre med magiske missiler. Iblant forsøker de kanskje å gjenoppleve glansen fra hin fordums tid, men den er dem evig tapt, borte som annet enn flakkende skyggebilder på en hulevegg.

Hvilke skritt ledet det dionysiske barnet inn på denne melankoliens sti? Homer, den stymperen, dømte dikterkunsten til elegisk lengten etter fortiden da han skrev ned Iliaden for 2700 år siden, i stedet for å resitere den oralt. For all framtid ville anemiske poeter sitte krumbøyd over sine skrivebord og drømme om den gangen nakne grekere kunne drepe hverandre i barnlig livsberuselse mens svetten strømmet over deres muskuløse kropper. For rollespillernes del lå kanskje kimen til fortapelsen der allerede fra begynnelsen av. I spillenes urtilværelse ble en kosmisk orden definert gjennom en serie mystiske tallrekker fra 3 til 18, der skjebnen materialiserte seg som et randomisert nummer mellom 1 og 20. Så snart det dionysiske barnet hadde kastet lys omkring seg med fakkelen, så det tallene risset inn på huleveggen. Barnet tydet disse tallene, og vile snart det også beherske dem. Manipulere dem gjennom numerologi – og etter hvert skrive sine egne.

Det dionysiske barnet skapte GOLD DRAGON, og verden ville aldri være den samme igjen.

GOLD DRAGON var det dionysiske barnets første skritt mot å bli adoptert av Apollon, men lite visste barnet om det, der det ivrig rutet ned sine skisser til en ny kosmisk verdensorden med blyantstreker på ruteark. Lik alkymisten som gjorde bly til gull i sitt laboratorium ville barnet skape foredlet materie av det gamle og kjente, grep stabelen av regelbøker, fantasyromaner, mytologiske verk og tegneserier og kastet dem under gassbrennerens flamme. Som fugl Fønix fra asken steg grunnrisset til den nye verden opp fra ilden.

*          *          *

Om det var et verk av pre-antikke naturbarn, var GOLD DRAGON likevel nærmere barokken i sitt formspråk. Her fantes prioriteringssystemet fra SHADOWRUN og erfaringspoengene fra DUNGEONS & DRAGONS side om side med et mangefasettert system av ulik vekting av egenskapsverdier sprunget direkte fra det dionysiske barnets hode, slik Athene skred ut fra sin fars panne med rustning og det hele. Rekken på seks tall mellom 3 og 18 var ikke nok for å beskrive en person. Alle visste jo at de fleste er sterkere i høyrearmen enn venstrearmen; var det ikke naturlig at man kunne ha vakre ben, men en aldeles vederstyggelig ansikt; og kunne man ikke ha et robust bokserfjes, men likevel være henfallen til magesjau? Ergo hadde man et ulikt sett med egenskapsverdier for hver eneste kroppsdel. Samtidig allokerte man sine erfaringspoeng mellom en rekke ulike evner, slik at man kunne være en femte grads besitter av livspoeng, en tredjegrads redningskaster og en syvende grads sverdkjempe på én gang.

Erfaringspoeng var det til gjengjeld mange av, idet det dionysiske barnets avatarer beveget seg mellom et utall parallelle verdener, tidslinjer og livsløp. Sagaen begynte i DRAGONLANCEs verden, men Krynn viste seg snart å være for liten for heltene, som kapret en SPELLJAMMER og satte kurs mot stjernene. Guder og drager ble nedkjempet, sverd trukket ut av stener, himmelske boliger stormet og ilden stjålet med hjem i en bag of holding. Av en lampeånd fikk barnet en 30-sidet terning, så eksotisk og forlokkende at en ny regel, viljestyrketesten, måtte innføres for å bringe den i spill. GOLD DRAGONS komplekse kabbala var i stadig forandring, og krevde kontinuerlig arbeid og nitid dechiffrering av hieroglyfer på ruteark for å holde seg oppdatert.

Lik Wolverine ble alven Penthalas (Penis i kortform, slik halvalven Tanthalas fra DRAGONLANCE ble kalt Tanis) drept utallige ganger, bare for å vende tilbake ved hjelp av sin regenerasjonsring. Magikeren Petter Sprett levde et dusin liv som ulike personer, blant dem enmannsarmeen Rogar (fra HEROQUEST). Reinkarnasjonene var en del av en opptaksprøve til en mystisk orden, som Petter Sprett senere oppdaget var onde og prompte utslettet. En skjult verden, som minnet mistenkelig om spillbrettet til DRAGERIDDERNE, ble oppdaget inne i en medaljong. Penis hylte i triumf da den nylig innførte regelen om eksploderende tyvesidede terninger lot ham drepe et supervampyrfyrste med ett hugg. Heltene hugg seg en blodig sti gjennom legendene, i den grad at en dødskult som tilba Petter Sprett som sin mørke mester etterhvert oppsto. (Dette syntes han var uheldig for ryktet stt, så han drepte dem til siste mann.)

*          *          *

Dette er fragmenter av en svunnen tid.

Nå er det dionysiske barnet voksent, med boliglån, barnebidrag, OBOS-leilighet og arbeid på kontor.  Men der Wendy glemte sin Peter og sitt Aldriland, og der restene av Ozymandias’ rike står forlatt i ørkenen, lever minnene om gulldragens skatt videre. For det hender at den apollinske voksne vender blikket bort fra regnearket, ut gjennom vinduet og mot stjernene. Er det ikke vår venn, den navnløse, spelljammende gnomen, som farer der ute mellom stjernene i Karlsvogna? Så vender han blikket tilbake mot skjermen, og rapporten som skal være ferdig innen fredag.

Men imellom tallrekkene, i et vindu skjult bak regnearket så kollegene ikke skal se det, tegner han på et hulekart.

Image

GOLD DRAGON: Rollespillsystem utviklet av tolv-tretten år gamle Magnus Jakobsson og Even Tømte i arilds tid tidlig på 1990-tallet. Mye er tapt, men fragmenter av spillet finnes nedtegnet på ruteark i en pappeske i leiligheten til Magnus.

Reisebrev fra den røde sonen

irak2

I 2010 reiste jeg til Irak med reisebyrået Hinterland Travel, såvidt vi vet det eneste vestlige reisebyrået som arrangerer pakketurer til dette landet. Sånn var det:

Artikkelen er tidligere publisert i fanzinet UFLINK. Skrevet sammen med min reisefelle Ingvild Tokheim.

– Vi må snu. Ellers kan vi bli skutt alle sammen.

Reiseleder Geoff Hann har for en gangs skyld en dose anspenthet i stemmen. Bussen vår har blitt stoppet ved et militært sjekkpunkt. Vi er en knapp mil utenfor Mosul i Nord-Irak, et vepsebol for motstand mot den irakiske regjeringen og et av stedene amerikanerne fremdeles har kamptropper.

Døren åpnes, og en irakisk løytnant stikker hodet inn.

– Ikke vær redde, sier han. Ingen av oss var det før vi så de oppsperrede øynene hans. Vi skjønner at soldatene er i villrede. En busslast med vestlige turister er noe de ikke har sett før.

– Vi skal få dere ut herfra, lover løytnanten.

Bussen snur. Turistfølget vender kursen vekk fra Mosul og tar en omvei rundt byen. Et militært kjøretøy med maskingevær montert på taket baner veien foran oss. På oppfordring fra soldatene trekker vi gardinene for vinduene.

Et fandenivoldsk glis brer seg i ansiktet til reiselederen.

– Det krydrer reisen litt, gjør det ikke?

En turistpionér

Mens de amerikanske soldatene trekker seg ut av Irak, kommer de første utenlandske turistene inn. Vår gruppe besøker landet bare en uke etter at USAs president Barack Obama annonserte at kamphandlingene i Irak var over, og at flertallet av de amerikanske soldatene var trukket ut av landet.

Vi reiser med Geoff Hanns selskap Hinterland Travel, som spesialiserer seg på turer utenfor allfarvei. Gjerne til konfliktsoner, som Afghanistan, Kashmir – og Irak. Hann har arrangert reiser til landet siden begynnelsen av 1980-tallet, når forholdene har tillatt det. Men krigen med Iran gjennom mesteparten av 1980-tallet, FNs sanksjonsregime på 1990-tallet og den amerikanske invasjonen i 2003 har gjort forholdene vanskelige for turister.

De første turistene etter invasjonen kom allerede i oktober 2003, bare et halvår etter at de amerikanske soldatene inntok Bagdad. Så gjorde motstanden mot okkupasjonen det umulig å reise i landet, og Hann måtte legge Irak-turene på is. I fjor startet han opp igjen. Ser man bort fra pilegrimene, kom det knapt et hundretalls turister i året til den arabiske delen av Irak i fjor, flesteparten gjennom Hinterland Travel.

– Det er ikke farlig å reise hit, sier Hann;

– Men man må selvfølgelig være ta forholdsregler. Hvis man er på feil sted til feil tid, kan det gå galt. Man må reise med folk som forstår hvor forsiktige de må være, og man må være oppmerksom.

Hann er en pionér, men venter snart selskap. Snart vil turismen i Irak se helt annerledes ut, tror reiselederen. Allerede kommer tusener av pilegrimer fra Iran og andre land i Midtøsten for å se de sjiamuslimske helligdommene i Karbala og Najaf.

– Jeg er optimistisk. Det har blitt gjort et stort arbeid de siste to-tre årene. Med mer erfaring, godvilje og markedsføring vil man kunne ha en jevn strøm av utenlandske turister her om fem år.

Bagdad by night

50.000 amerikanske soldater er fortsatt stasjonert i Irak for å drive rådgivning, trening og antiterroroperasjoner i samarbeid med irakiske styrker. I virkeligheten er sikkerhetssituasjonen fremdeles dårlig. Allerede fire dager etter Obamas tale deltok de amerikanske soldatene i kamphandlinger igjen.

USAs fravær er likevel påfallende. I løpet av reisen ser vi ikke eneste amerikaner, bortsett fra noen private kontraktører på flyplassen, og et og annet helikopter som brummer over hustakene i Bagdad. Amerikanerne styrte okkupasjonen av Irak fra «den grønne sonen», et befestet område i hjertet av Bagdad. Nå er sonen under irakisk kontroll og det eneste stedet vi ikke får tillatelse til å besøke.

«Den røde sonen» var navnet amerikanerne satte på den utrygge delen – altså resten av landet, der 30 millioner mennesker bor, jobber og lever. Når vi ankommer Bagdad har mange av dem veltet ut på handlegaten i Karradah i håp om en hyggelig kveld med familie og venner. For fire år siden var butikkene stengt og vinduene boltet igjen. Nå holdes det åpent til midnatt. I restaurantene serveres enorme porsjoner grillet kjøtt. Den mest populære iskremen er sjokkrosa, blå og grønn og har en tyggegummiaktig konsistens. Mellom bordene leker barn i fotballskjorter. Livlig musikk spiller ut i gatene fra store høyttalere, og moskeene er dekorert med neonlys. På taket av en bil manøvrerer en mann et digert TV-kamera. I butikkvinduene står dressene på rekke og rad, det reklameres for sveitsiske klokker og Adidas-klær. Bagdad ser ved første øyekast ut som en hvilken som helst kaotisk storby i Midtøsten, om man ser bort fra de militære sjekkpunktene som stanser trafikken med noen hundre meters mellomrom. Fra sine pansrede kjøretøy kikker irakiske soldater varsomt over maskingeværmunningene. Hele natten vokter og venter de på timen som forhåpentligvis aldri vil komme. Volden er en konstant trussel, men livet må likevel leves.

Apokalyptisk slagmark

– Hvis noen sier at jeg ikke kan dra et sted, må jeg selvfølgelig dit med det samme, sier Chuck, en lurvete kanadier med langt hår, skjegg og én T-skjorte gjennom hele reisen, som farer overalt med speilreflekskameraet.

En annen reisefelle, Kieran fra Irland, skriver på en doktorgradsavhandling om irakiske muslimer i Storbritannia. To amerikanske arkeologer og en geolog slutter seg til oss; Jennifer, Jenny og Carrie er egentlig her på jobb. Amerikaneren Peter er professor i produksjon og forsyningsledelse, men med en lidenskap for reising og militærhistorie. Willem og Christina fra Nederland har tilbrakt 22 år som pensjonister med å reise rundt i verden. De har solgt huset og er alltid på reisefot, bortsett fra fire uker i året når de besøker barna i hjemlandet. Med Irak vil de ha besøkt hvert eneste land i hele verden. Med oss har vi også en sveitsisk bibliotekar og en italiensk oversetter, av typen som tilbringer feriene blant pygmébefolkninger i Sentral-Afrika.

Som to unge frilansjournalister fra Norge slipper heller ikke vi unna spørsmål om hva vi gjør her. Er vi adrenalinjunkier, krigsturister, eller er våre intensjoner enda mer morbide

Kanskje det. Den forrige gruppen turister var tross alt ikke så langt unna å bli del av den dystre statistikken, da en selvmordsbomber sprengte seg i lufta like ved hotellet deres. Da gruppen kom hjem fra dagens sightseeing var vinduene på hotellet blåst i stykker, og det lå lik i gaten utenfor. Men det er først og fremst nysgjerrighet som har brakt oss hit. Hva er det med dette landet, som har snudd overskuddet i verdens mektigste økonomi til underskudd, der hundretusenvis av amerikanske soldater har holdt hus i syv år, som har inspirert den siste oscarvinneren, men som man likevel sjelden hører annet fra enn en jevn strøm av deprimerende pressemeldinger? Et evig mantra har gjort det vanskelig å forestille seg landet som noe annet enn en apokalyptisk slagmark: «Selvmordsbombe i Karbala, 40 døde. Angrep i Bagdad, 100 døde. Valg, god deltakelse tross 39 døde…». En bekjent i en av de større nettavisene dekket Irak nesten daglig i over ett år og mottok sjelden annet enn dette over nyhetsstrømmen fra de internasjonale pressebyråene. Men er det alt?

Stuff happens

Her er et rike hvor fortiden og fremtiden griper inn i hverandre. Løver fra Babylon, nesten tre tusen år gamle. Et enormt steinhode fra oldtidsbyen Nimrud, sprukket i seks deler. Griffestatuer, noen av dem tre meter høye. Mektige assyriske steintavler. Samlingen i det historiske museet i Bagdad kan slå pusten ut av hvem som helst, selv etter at museet har blitt plyndret.

– Bare skrap, sier omviseren om alt som er mindre enn tusen år gammelt. Vi står foran en treskjæring fra Mosul, datert til 500-tallet.

– Dette er fra i går, i går sier jeg!

Mannen vi snakker med var en av landets ledende forskere før invasjonen. Nå er han arbeidsløs, og har for anledningen tatt med seg en gruppe for å vise dem rundt i museet. Han ber om at vi ikke skriver navnet hans.

– Amerikanerne vet godt hvem jeg er, forklarer han. Han er bitter på erobrerne, som han mener har ødelagt landet med sin skjødesløshet.

– Irak pleide å ligge 30 år foran nabolandene i utvikling. Nå ligger vi 30 år etter. De mange vitenskapsfolkene har forlatt landet. Det er ingenting her nå. Virkelig ingenting.

Vi går gjennom et rom fylt av statuer. Påfallende mange mangler hodet, men det er ikke tidens tann som har slitt ned de årtusengamle skulpturene. Hodene er fjernet med rene kutt, under de kaotiske dagene etter Bagdads fall, da byen var en lovløs frihavn for plyndrere.

Seks av de 24 galleriene i museet er åpne ved vårt besøk. Omviseren vil heller vise oss de som er stengt: tomme haller større enn fotballbaner. Stillaser og poser med sement ligger strødd på gulvene. Restaureringsarbeidet er i gang, men hva skal stilles ut her? Gullet og mange av de mest verdifulle gjenstandene ligger fortsatt i bankhvelv. Bare en gang har det blitt tatt fram de siste årene, til en privat visning for den amerikanske okkupasjonslederen Paul Bremer. Mye er simpelthen borte.

Like før vi kom ble hundrevis av historiske artefakter returnert til museet, alt fra en 4400 år gammel sumerisk kongestatue til en AK-47 med Saddams ansikt ingravert i perlemorshåndtaket. Men fremdeles er 15.000 historiske skatter sporløst forsvunnet.
I et av de forlatte rommene ruver en statue av Abdul Karim Qasim – presidenten som ble kastet i et kupp av Baath-partiet, det som senere skulle styres av Saddam Hussein. Qasim har knyttet den venstre hånden. Stålblikket skuer ut over trekasser med byggematerialer sendt fra Tyskland.

– Hvis amerikanerne hadde beskyttet museene og ministeriene, hadde de blitt tatt imot som helter, tror vår omviser. Men det gjorde de ikke, i alle fall ikke i den første, kritiske fasen. «Stuff happens», sa USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld mens kulturskattene ble plyndret fra det historiske museet. Bare ett sted passet amerikanerne på å beskytte: Oljedepartementet.

Tilbakelent dødsangst

– Michael Jackson, utbryter Omar, sikkerhetsvakten som alltid har en pistol struttende ut av lomma på jeansen.

– Han er min kjærlighet og min beste venn!

Omar og Athar er aldri langt unna. Tross pistolene er de, med sine sivile, vestlige klær, mer diskret enn den militære eskorten som ofte følger oss rundt, og utfører jobben rutinert og uten store fakter.

– Hva ser du etter? spør vi når Omar lyser og kikker under bussen.

– Å, ingenting…

– Ser du etter en bombe, kanskje?

– Nei, nei. Jeg bare… kikker. Just looking! Det er jobben min vet du, sier han med et lurt smil.

Hvor mye tryggere blir vi egentlig blir av å ha følge med uniformerte soldater? De væpnede styrkene er det viktigste målet for opprørerne, som fremdeles tar menneskeliv hver uke med sine angrep. De kalles for «insurgents», opprørere, men er i virkeligheten en salig blanding av irakisk hjemmefront, kriminelle bander, sekteriske shia- og sunnimilitser og al-Qaida-krigere, som ikke kom fantes i landet før invasjonen.

– Jeg elsker kristne og jøder, de er også «bokens folk», forklarer en mann vi møter i en moské i hovedstaden.

De fleste irakerne vi treffer er snare med å lufte sine meninger om alt fra politikk til religion. Flere virker opptatt av at Al-Qaida ikke velkomne i Irak og at terrorister ikke representerer sann islam.

– Islam tillater oss ikke å ta liv, sier mannen i moskeen, mens turistene nipper til den kalde brusen vi har fått i velkomstgave.

– Min religion er et lys som bor i hjertene til folk. Den som aksepterer drap kan ikke kalle seg en muslim, ferdig med den saken.

Bekymringer om å bli skutt, kidnappet eller sprengt i filler glir etter hvert over i en slags munter fatalisme. Vi innser at liv og død er overlatt til faktorer som er utenfor vår kontroll, at vi er henvist til turlederen og vaktenes anvisninger. Deler av sikkerhetsstrategien vår ligger i det at vi har et svært fleksibelt program hvor ingen riktig vet hvor vi skal være når. Ettersom vi ofte ikke aner hvor vi er på vei, og uansett ikke har makt til å påvirke beslutningene, er det lite annet å gjøre enn å følge strømmen. Vi lener oss tilbake og diskuterer EU-politikk med sidemannen mens bussen ruller gjennom det ene urolige området etter det andre.

Fra en svunnen tid

Saddam Hussein hadde i sin tid et førtitalls palasser rundt om i Irak. Av slottet i Babylon står bare et skall igjen. Saddams ansikt er skåret inn i relieff over vinduet; det eneste bildet av den gamle diktatoren vi ser i løpet av turen. Statuene som fantes overalt før krigen er revet, murene malt over med nye motiver. Vi vandrer gjennom tomme rom, ser på knuste lysekroner, piggtråd, skjelettet av en ballsal, alt dekket av graffitti på arabisk og engelsk. Selv strømledningene har blitt revet ut av veggen. Et intakt takmaleri viser babylonske sfinxer side om side med moderne bygninger og irakiske flagg. Er det amerikanske soldater som har satt opp basketballnettet i den ene hallen? Hvem har skrevet på veggen at de er velkomne, og hvem har tagget sitt navn inni alle disse hjertene?

Svømmebassenget er fylt av grus og søppel, men må en gang ha gitt et velkomment avbrudd fra den støvete luften og den ekstreme heten. Diktatoren hadde en fantastisk utsikt overh ruinene av urtidsbyen Babylon fra balkongen. Det er lett å forestille seg ham skuende utover en av sivilisasjonens vugger, stedet der kong Nebuchadnezzar II bygde de hengende hagene og Aleksander den Store endte sine dager.

Overfor utgravingene har Saddam latt bygge en rekonstruksjon av murene i oldtidsbyen. Flere tusen av mursteinene er inngravert med diktatorens eget navn. På noen av dem har navnet senere blitt strøket ut. De siste årene har to tusen amerikanske soldater holdt til ved ruinene av Babylon. Er det de som har risset ut Saddams navn fra mursteinene?

Saddam var den siste i en lang rekke herskere Babylon har sett, men nå er verten borte. Slottet er selv blitt en ruin, ikke fylt av annet enn fottrinnene til et tjuetalls vestlige turister.

Fordi vi fortjener det

I fire dager har vi besøkt moskeer og monumenter fra oldtiden. Nå har en sur stemning spredd seg i gruppa. Det er nok. Vi er varme og dehydrerte og sliter med å piske opp entusiasme for kulturskattene vi blir vist. Gravplasser fra 8-900-tallet blir møtt med et skuldertrekk:

– Vet du hva dette er?

– Aner ikke.

Ingen skjønner helt hva vi gjør her eller hvorfor vi har blitt tatt med hit. Oppfordringer til å ta bilder viftes irritert vekk. Vi har lyst til å se basarene, rusle rundt i butikker, snakke med folk på gata, ikke lenger gjetes rundt av overbeskyttende sikkerhetsvakter.

Chuck klager høylytt over mangelen på demokrati i bussen. Også Kieran, som har Islam som sitt studiefelt, synes det har blitt nok moskeer nå.

– Jeg vil treffe flere folk, sier han.

Geoff Hann sier nei.

– Jeg nekter å være ansvarlig for dere dersom dere vil gå inn i basaren. Det er å kaste bort livet uten grunn.

Hva er viktigst for mennesket, frihet eller trygghet? For vår del ender situasjonen med et lite opprør: Ved Kadhimiya-moskeen tar vi med oss vakten Omar og stikker av. Geoff brummer, men vi er beredt på å kjempe for å sprenge våre lenker. Mens de andre turistene besøker moskeen, går en liten gruppe av oss omkring i butikkene utenfor, kjøper godteri og ferskpresset sitronjuice. Et besøk hos gullsmeden er det også tid til. Vi lar oss overvelde av den hellige stemningen, forsvinner inn i skumringen sammen med hundrevis av pilegrimer, til vi ser på klokka og innser at frikvarteret er over. Den lille spaserturen fyller oss med en ekstatisk følelse av frihet, ispedd et stikk av dårlig samvittighet.

Det er først den siste dagen at våre krumspring settes i perspektiv. I setet ved siden av oss på flyet sitter Susie, en kvinne fra Texas som arbeider for en humanitær organisasjon hun ikke ønsker navngitt. I de tre månedene hun har jobbet i Bagdad har hun ikke en eneste gang spasert på gaten, gått i butikker eller spist utenfor det befestede hovedkvarteret.

– Vi bekymrer oss ikke over ikke å bli skutt på gata, men over sjansen for kidnapping, forklarer hun, og garanterer oss at pengene vi har brukt på sikkerhetsvakter ikke har vært bortkastede.

Bare i de kurdiske områdene nord i landet og i «den grønne sonen» har Susie noe som ligner på bevegelsesfrihet. Tross risikoen kunne hun godt tenke seg litt mer sightseeing. Men det er arbeidsgiveren som bestemmer, og hennes situasjon er ikke uvanlig.

– Men det er ikke jeg som har det vanskelig, understreker hun.

– Våre irakiske ansatte er mye mer utsatt enn meg. De bor jo der ute sammen med familiene sine.

Et ansikt

Mot slutten av reisen reflekterer vi over ukens begivenheter på en falafel-restaurant i Bagdads Karradah-distrikt. Vi er uenige om byene vi har sett var i verre eller bedre stand enn forventet. På den ene siden har vi ikke sett noen voldshandlinger, på den andre siden er det vanskelig å forestille seg hvordan det må være å leve med den konstante usikkerheten, med strømbrudd og sjekkpunkter, eller å sove på taket av et utbombet hus.

Rundt bordet sitter tre amerikanere med ulike syn på hvorfor landet deres invaderte Irak og hva slags arv de etterlater seg. Peter, som var i Afghanistan noen uker tidligere og dermed har et særlig dystert sammenligningsgrunnlag, mener at opprørsbekjempelsen i Irak tross alt later til å gå den rette veien. Brendan, en stillferdig kar som jobber i IT-bransjen, er mer opprørt over fattigdommen han har sett:

– Nå forstår jeg hvorfor irakere vil gjøre hva som helst for å komme seg vekk fra dette landet, fastslår han.

Til slutt er det Saki, en halvt arabisk journalist fra New York, som formulerer observasjonen vi alle kan enes om: hvor universelle de egentlig er, ønskene og behovene til menneskene som lever på denne jorden. Det eldre, nederlandske paret har et beslektet poeng: man skal ikke dømme et land før man har besøkt det selv.

Ingen av oss tør å ta sjansen på å spå om framtiden. Selv om man kan føle en forsiktig optimisme på landets vegne, er det et svært dårlig tegn at irakerne ennå ikke har greid å danne regjering, over et halvt år etter parlamentsvalget i mars. Vi er klar over hvor lite vi egentlig har sett og hvor vanskelig det er å «se» ordentlig når man reiser rundt som turister. I alle tilfeller kan vi føle oss privilegerte som har fått muligheten til å komme hit. Det får kanskje ikke krigen til å gi noe mer mening, men det gir i det minste folkene et ansikt.

Id mobarak

Når feststemningen setter inn for alvor blir selv sikkerhetsvaktene løsere i snippen.

– I dag er den irakiske versjonen av julaften, forklarer de.

Før vi vet ordet av det befinner vi oss på en gresslette langs bredden av elven Tigris, der store folkemengder stimler seg sammen.

Turistene er nervøse og entusiastiske om hverandre. Alle vi har møtt hittil har vært overstrømmende vennlige og virket glade for å se oss, men man trenger jo bare å være på feil sted til feil tid én gang.

– Hvis jeg var selvmordsbomber, vet jeg hvor jeg ville slått til nå, sier vi til hverandre. Geoff insisterer på at stedet er trygt, at alle menneskene bare er her for å spise og hygge seg, slik som oss.

Her er det fyrverkeri, ikke bomber, som lyser opp nattehimmelen. Grupper av unge menn danser omkring oss, synger og slår på trommer. Barn tumler rundt på lekeapparatene og boltrer seg i svømmebassengene. På restaurantene legger folk i seg masgouf: digre, flyndreaktige fisker stekt over åpen ild, eller bare slapper av med en vannpipe mens de ser på opptoget. Ingen vil sprenge seg i lufta denne natten. Det er Id ul-Fitr, slutten på fastemåneden Ramadan, og i kveld unner Bagdad seg en velfortjent feiring.

irak1

UFLINK – opp fra asken

uflink

UFLINK er en hyllest til det imperfektes estetikk.

UFLINK #0 samlet et eklektisk knippe tekster og bilder. Fellesnevneren var at de var mislykket, uferdige, forlatt, upublisert, eller på annen måte aldri har sett offentlighetens lys. Likevel har folk lagt sine hjerter og sjelsfragmenter i dem, og det er det som gjør dem vakre.

Prosjektet ble dessverre mislykket. Problemet var at de innsendte bidragene holdt en såpass høy kvalitet at de vanskelig kan kalles mislykkede eller imperfekte. Bladet ble rett og slett for bra.

Samtidig er det jo helt i UFLINKs ånd at bladet skulle mislykkes med ambisjonene, så kanskje det hele var en suksess likevel. Der har dere et vaskeekte paradoks å tygge på.

Nå er uansett UFLINK #1 tilgjengelig, med nye uforløste, men likevel ytterst les- og severdige, prosjekter. Siden sist har vi blitt adoptert av Elasmotherium forlag, men er ellers som du (ikke) husker oss. Til alle som synes veien fra den blødende sjelen til markedssuksess kan være kronglete: dere er ikke alene.

UFLINK #1 inneholder blant annet:

  • Redaktørens reisebrev fra pakketur til Irak
  • Blødende poesi og prosa av Melbye, Stengrundet og Helena S-T
  • Tegneserie om dødens utfordringer i arbeidslivet
  • Forstyrrende bilder
  • Epistler fra et vaskeekte internettroll, Ingerid Henriksen

Send meg en epost om du ønsker å bestille et eksemplar.

Vi snakker ekte kjærlighet

Stabburet blir parodiert av komikerne Bye & Rønning, men synes ikke parodien er morsom. Derfor har de tydeligvis sett seg nødt til å bidra litt komikk på egen regning.

– Dette er mobbing av våre flere hundre ansatte som daglig står på for å lage nordmenns favorittpizza. Det er også mobbing av det norske folk. Dette representerer en stereotypi av den norske Grandiosa-spiseren. Vi vet at 85 prosent av befolkningen spiser Grandiosa, sier kommunikasjonsdirektør Dag Olav Stokken til Kampanje.

Latterlig er det kanskje, men egentlig ikke spesielt morsomt, selv om det er forståelig at Stabburet som alle andre vil være med på krenkethetsgaleien. Er det noen som er ufine mot 85 prosent av befolkningen er det nettopp Stabburet, når de later som om alle som kjøper pizzaen deres samtidig slutter ukritisk opp om Stabburets produkter og virke.

Jeg kjøpte en grandiosa senest for to uker siden. Da betalte jeg for en frossen pappskive med ost og noe som ikke helt er skinke, som jeg så spiste. Stabburets rett til å bruke mitt navn for å fremme sin propaganda var så vidt jeg var klar over ikke en del av avtalen. Der er vi tydeligvis uenige. Det samme Stabburet har tidligere hevdet at de har «solid dekning for å snakke om ekte kjærlighet. Vi selger tross alt 25 millioner Grandiosa i året». Du trodde kanskje at du byttet penger mot mat, men de gjør altså krav på å være med og definere ditt følelsesliv i tillegg.

Jeg antar at det er unødvendig å forklare voksne mennesker hvorfor dette er dumt, men jeg synes det er verdt å bruke noen ord på den bakenforliggende logikken. Den er Stabburet nemlig slett ikke alene om å bruke. Iblant får man høre at markedet er et slags vidunderlig demokrati, der folket fritt kan gi uttrykk for sine preferanser uhindret av forstyrrende reguleringer og politiske forståsegpåere. Men jeg vet ikke helt. Min erfaring som forbruker er at om man forsøker å kritisere noe uten å ha kjøpt produktet, får man høre at man jo bare kan la være å kjøpe om man er misfornøyd. Kjøper man noe, blir man tatt til inntekt for produktets fortreffelighet. Mene noe får man uansett ikke. Stabburet bruker salgstallene sine som et argument i seg selv for at det ikke er noe i veien med produktene de selger — eller med andre ord: de skyver kundene sine foran seg for å unndra seg kritikk. Det er feigt, og respektløst overfor alle som har kjøpt produktene deres. Og det sier en god del om hvilken plass demokratiske verdier har i markedet.

Som en representant for de 85 prosentene som spiser Grandiosa fra tid til annen, ønsker jeg derfor å fremsette følgende erklæring. For ordens skyld og på vegne av vanvittig mange:

at kjærlighet er ikke hat
og Grandiosa ikke mat
det er for tiden alt jeg vet
om grandis og om kjærlighet

DMZ og kunsten å holde kjeft

Star Wars-filmer herfra og til dommedag. Tre filmer om Hobbiten. Battlestar Galactica-prequel. Og så videre og så videre. Nyinnspillinger av hele katalogen av barndomsminner, fordi kreativitet var noe som fantes i gamle dager. Som for å understreke at vi snakker om levende fossiler, spekuleres det i om skuespillerne fra de opprinnelige Star Wars-filmene skal delta i de nye. Den kommersielle kulturen har blitt til en samling frysetørrede posesupper. Det er nok nå.

Et eller annet sted på veien sluttet man å produsere verk og gikk over til å produsere merkevarer. Da spiller det ikke noen rolle om estetiske hensyn eller verkets indre logikk tilsier at det burde avsluttes, når salgshensyn tilsier at det vil være bra for omsetningen å klemme ut en til. Alt er en franchise, og en tankegang har festet seg om at dersom noe er bra, må man ha mer av det. Kvantitet er kvalitet. Uten å kunne belegge det empirisk opplever jeg at den kommersielle kulturen blir mer konservativ i takt med at budsjettene vokser; spesialeffekter, markedsføring og stjernelønninger er dyrt. Da velger man trygg middelmådighet framfor eksperimentell risiko, og vi blir sittende med smakløs hermetikk, nummer seks i rekken. Og vi loggfører det som suksess.

Jeg sier dette ikke bare i kraft av å være en gammel knark, men en gammel knark med ektefølt kjærlighet til mye av popkulturen vi omgir oss med. Jeg vokste opp med Star Wars. Jeg elsker Hobbiten. Jeg så meg gjennom gjennom Battlestar Galactica med vidåpne, såre øyne og en liten frysning nedover ryggen hver gang jeg hørte tittelmelodien (og, paradoks ohoi, er fullstendig klar over at det også er en remake). Kanskje nettopp derfor visner noe inni meg for hver nye uttværende mersalgs-idé som bankes gjennom i medieselskapenes styrerom.

Her er en lakmustest på om man driver med industri eller skapende virksomhet: evnen til å utvikle et verk på verkets egne premisser. Mer konkret: si nei til å vanne ut noe ytterligere, selv om det går an å tjene penger på det. Ikke la gode ideer bli vannet ut til velling.

Med disse tankene i bakhodet satte jeg ekstra stor pris på å lese bind 12 av DMZ*, som er en av tegneseriene jeg har fulgt med størst interesse de siste årene (jeg har har skrevet mer om den her). Her gir Brian Wood nemlig serien en definitiv avslutning, etter at den i de siste par samlerne har gått faretruende på tomgang.

DMZ oppsto i den forvirrede tiden etter terrorangrepene i 2001, det nykonservative utenrikspolitiske kuppet og invasjonene av Afghanistan og Irak. Wood klarte med sin serie å ta med situasjonen fra ig toBagdads gater ‘hjem’, og skrev intelligent om krig og menneskelighet på en måte flesteparten av mediene ikke klarte. Kanskje endringer i den geopolitiske situasjonen har gitt serien en annen klangbunn med årene. Først og fremst tror jeg likevel at serien har sagt det den har å si. Det var på tide å sluttføre historien om Matty Roth og det borgerkrigsherjede Manhattan, og det har Brian Wood nå gjort med et verdig punktum. Respekt.

* For dette er jo egentlig to blogginnlegg, dette. Jeg er nemlig ikke så god til å holde kjeft jeg heller.