Reisebrev fra den røde sonen

irak2

I 2010 reiste jeg til Irak med reisebyrået Hinterland Travel, såvidt vi vet det eneste vestlige reisebyrået som arrangerer pakketurer til dette landet. Sånn var det:

Artikkelen er tidligere publisert i fanzinet UFLINK. Skrevet sammen med min reisefelle Ingvild Tokheim.

– Vi må snu. Ellers kan vi bli skutt alle sammen.

Reiseleder Geoff Hann har for en gangs skyld en dose anspenthet i stemmen. Bussen vår har blitt stoppet ved et militært sjekkpunkt. Vi er en knapp mil utenfor Mosul i Nord-Irak, et vepsebol for motstand mot den irakiske regjeringen og et av stedene amerikanerne fremdeles har kamptropper.

Døren åpnes, og en irakisk løytnant stikker hodet inn.

– Ikke vær redde, sier han. Ingen av oss var det før vi så de oppsperrede øynene hans. Vi skjønner at soldatene er i villrede. En busslast med vestlige turister er noe de ikke har sett før.

– Vi skal få dere ut herfra, lover løytnanten.

Bussen snur. Turistfølget vender kursen vekk fra Mosul og tar en omvei rundt byen. Et militært kjøretøy med maskingevær montert på taket baner veien foran oss. På oppfordring fra soldatene trekker vi gardinene for vinduene.

Et fandenivoldsk glis brer seg i ansiktet til reiselederen.

– Det krydrer reisen litt, gjør det ikke?

En turistpionér

Mens de amerikanske soldatene trekker seg ut av Irak, kommer de første utenlandske turistene inn. Vår gruppe besøker landet bare en uke etter at USAs president Barack Obama annonserte at kamphandlingene i Irak var over, og at flertallet av de amerikanske soldatene var trukket ut av landet.

Vi reiser med Geoff Hanns selskap Hinterland Travel, som spesialiserer seg på turer utenfor allfarvei. Gjerne til konfliktsoner, som Afghanistan, Kashmir – og Irak. Hann har arrangert reiser til landet siden begynnelsen av 1980-tallet, når forholdene har tillatt det. Men krigen med Iran gjennom mesteparten av 1980-tallet, FNs sanksjonsregime på 1990-tallet og den amerikanske invasjonen i 2003 har gjort forholdene vanskelige for turister.

De første turistene etter invasjonen kom allerede i oktober 2003, bare et halvår etter at de amerikanske soldatene inntok Bagdad. Så gjorde motstanden mot okkupasjonen det umulig å reise i landet, og Hann måtte legge Irak-turene på is. I fjor startet han opp igjen. Ser man bort fra pilegrimene, kom det knapt et hundretalls turister i året til den arabiske delen av Irak i fjor, flesteparten gjennom Hinterland Travel.

– Det er ikke farlig å reise hit, sier Hann;

– Men man må selvfølgelig være ta forholdsregler. Hvis man er på feil sted til feil tid, kan det gå galt. Man må reise med folk som forstår hvor forsiktige de må være, og man må være oppmerksom.

Hann er en pionér, men venter snart selskap. Snart vil turismen i Irak se helt annerledes ut, tror reiselederen. Allerede kommer tusener av pilegrimer fra Iran og andre land i Midtøsten for å se de sjiamuslimske helligdommene i Karbala og Najaf.

– Jeg er optimistisk. Det har blitt gjort et stort arbeid de siste to-tre årene. Med mer erfaring, godvilje og markedsføring vil man kunne ha en jevn strøm av utenlandske turister her om fem år.

Bagdad by night

50.000 amerikanske soldater er fortsatt stasjonert i Irak for å drive rådgivning, trening og antiterroroperasjoner i samarbeid med irakiske styrker. I virkeligheten er sikkerhetssituasjonen fremdeles dårlig. Allerede fire dager etter Obamas tale deltok de amerikanske soldatene i kamphandlinger igjen.

USAs fravær er likevel påfallende. I løpet av reisen ser vi ikke eneste amerikaner, bortsett fra noen private kontraktører på flyplassen, og et og annet helikopter som brummer over hustakene i Bagdad. Amerikanerne styrte okkupasjonen av Irak fra «den grønne sonen», et befestet område i hjertet av Bagdad. Nå er sonen under irakisk kontroll og det eneste stedet vi ikke får tillatelse til å besøke.

«Den røde sonen» var navnet amerikanerne satte på den utrygge delen – altså resten av landet, der 30 millioner mennesker bor, jobber og lever. Når vi ankommer Bagdad har mange av dem veltet ut på handlegaten i Karradah i håp om en hyggelig kveld med familie og venner. For fire år siden var butikkene stengt og vinduene boltet igjen. Nå holdes det åpent til midnatt. I restaurantene serveres enorme porsjoner grillet kjøtt. Den mest populære iskremen er sjokkrosa, blå og grønn og har en tyggegummiaktig konsistens. Mellom bordene leker barn i fotballskjorter. Livlig musikk spiller ut i gatene fra store høyttalere, og moskeene er dekorert med neonlys. På taket av en bil manøvrerer en mann et digert TV-kamera. I butikkvinduene står dressene på rekke og rad, det reklameres for sveitsiske klokker og Adidas-klær. Bagdad ser ved første øyekast ut som en hvilken som helst kaotisk storby i Midtøsten, om man ser bort fra de militære sjekkpunktene som stanser trafikken med noen hundre meters mellomrom. Fra sine pansrede kjøretøy kikker irakiske soldater varsomt over maskingeværmunningene. Hele natten vokter og venter de på timen som forhåpentligvis aldri vil komme. Volden er en konstant trussel, men livet må likevel leves.

Apokalyptisk slagmark

– Hvis noen sier at jeg ikke kan dra et sted, må jeg selvfølgelig dit med det samme, sier Chuck, en lurvete kanadier med langt hår, skjegg og én T-skjorte gjennom hele reisen, som farer overalt med speilreflekskameraet.

En annen reisefelle, Kieran fra Irland, skriver på en doktorgradsavhandling om irakiske muslimer i Storbritannia. To amerikanske arkeologer og en geolog slutter seg til oss; Jennifer, Jenny og Carrie er egentlig her på jobb. Amerikaneren Peter er professor i produksjon og forsyningsledelse, men med en lidenskap for reising og militærhistorie. Willem og Christina fra Nederland har tilbrakt 22 år som pensjonister med å reise rundt i verden. De har solgt huset og er alltid på reisefot, bortsett fra fire uker i året når de besøker barna i hjemlandet. Med Irak vil de ha besøkt hvert eneste land i hele verden. Med oss har vi også en sveitsisk bibliotekar og en italiensk oversetter, av typen som tilbringer feriene blant pygmébefolkninger i Sentral-Afrika.

Som to unge frilansjournalister fra Norge slipper heller ikke vi unna spørsmål om hva vi gjør her. Er vi adrenalinjunkier, krigsturister, eller er våre intensjoner enda mer morbide

Kanskje det. Den forrige gruppen turister var tross alt ikke så langt unna å bli del av den dystre statistikken, da en selvmordsbomber sprengte seg i lufta like ved hotellet deres. Da gruppen kom hjem fra dagens sightseeing var vinduene på hotellet blåst i stykker, og det lå lik i gaten utenfor. Men det er først og fremst nysgjerrighet som har brakt oss hit. Hva er det med dette landet, som har snudd overskuddet i verdens mektigste økonomi til underskudd, der hundretusenvis av amerikanske soldater har holdt hus i syv år, som har inspirert den siste oscarvinneren, men som man likevel sjelden hører annet fra enn en jevn strøm av deprimerende pressemeldinger? Et evig mantra har gjort det vanskelig å forestille seg landet som noe annet enn en apokalyptisk slagmark: «Selvmordsbombe i Karbala, 40 døde. Angrep i Bagdad, 100 døde. Valg, god deltakelse tross 39 døde…». En bekjent i en av de større nettavisene dekket Irak nesten daglig i over ett år og mottok sjelden annet enn dette over nyhetsstrømmen fra de internasjonale pressebyråene. Men er det alt?

Stuff happens

Her er et rike hvor fortiden og fremtiden griper inn i hverandre. Løver fra Babylon, nesten tre tusen år gamle. Et enormt steinhode fra oldtidsbyen Nimrud, sprukket i seks deler. Griffestatuer, noen av dem tre meter høye. Mektige assyriske steintavler. Samlingen i det historiske museet i Bagdad kan slå pusten ut av hvem som helst, selv etter at museet har blitt plyndret.

– Bare skrap, sier omviseren om alt som er mindre enn tusen år gammelt. Vi står foran en treskjæring fra Mosul, datert til 500-tallet.

– Dette er fra i går, i går sier jeg!

Mannen vi snakker med var en av landets ledende forskere før invasjonen. Nå er han arbeidsløs, og har for anledningen tatt med seg en gruppe for å vise dem rundt i museet. Han ber om at vi ikke skriver navnet hans.

– Amerikanerne vet godt hvem jeg er, forklarer han. Han er bitter på erobrerne, som han mener har ødelagt landet med sin skjødesløshet.

– Irak pleide å ligge 30 år foran nabolandene i utvikling. Nå ligger vi 30 år etter. De mange vitenskapsfolkene har forlatt landet. Det er ingenting her nå. Virkelig ingenting.

Vi går gjennom et rom fylt av statuer. Påfallende mange mangler hodet, men det er ikke tidens tann som har slitt ned de årtusengamle skulpturene. Hodene er fjernet med rene kutt, under de kaotiske dagene etter Bagdads fall, da byen var en lovløs frihavn for plyndrere.

Seks av de 24 galleriene i museet er åpne ved vårt besøk. Omviseren vil heller vise oss de som er stengt: tomme haller større enn fotballbaner. Stillaser og poser med sement ligger strødd på gulvene. Restaureringsarbeidet er i gang, men hva skal stilles ut her? Gullet og mange av de mest verdifulle gjenstandene ligger fortsatt i bankhvelv. Bare en gang har det blitt tatt fram de siste årene, til en privat visning for den amerikanske okkupasjonslederen Paul Bremer. Mye er simpelthen borte.

Like før vi kom ble hundrevis av historiske artefakter returnert til museet, alt fra en 4400 år gammel sumerisk kongestatue til en AK-47 med Saddams ansikt ingravert i perlemorshåndtaket. Men fremdeles er 15.000 historiske skatter sporløst forsvunnet.
I et av de forlatte rommene ruver en statue av Abdul Karim Qasim – presidenten som ble kastet i et kupp av Baath-partiet, det som senere skulle styres av Saddam Hussein. Qasim har knyttet den venstre hånden. Stålblikket skuer ut over trekasser med byggematerialer sendt fra Tyskland.

– Hvis amerikanerne hadde beskyttet museene og ministeriene, hadde de blitt tatt imot som helter, tror vår omviser. Men det gjorde de ikke, i alle fall ikke i den første, kritiske fasen. «Stuff happens», sa USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld mens kulturskattene ble plyndret fra det historiske museet. Bare ett sted passet amerikanerne på å beskytte: Oljedepartementet.

Tilbakelent dødsangst

– Michael Jackson, utbryter Omar, sikkerhetsvakten som alltid har en pistol struttende ut av lomma på jeansen.

– Han er min kjærlighet og min beste venn!

Omar og Athar er aldri langt unna. Tross pistolene er de, med sine sivile, vestlige klær, mer diskret enn den militære eskorten som ofte følger oss rundt, og utfører jobben rutinert og uten store fakter.

– Hva ser du etter? spør vi når Omar lyser og kikker under bussen.

– Å, ingenting…

– Ser du etter en bombe, kanskje?

– Nei, nei. Jeg bare… kikker. Just looking! Det er jobben min vet du, sier han med et lurt smil.

Hvor mye tryggere blir vi egentlig blir av å ha følge med uniformerte soldater? De væpnede styrkene er det viktigste målet for opprørerne, som fremdeles tar menneskeliv hver uke med sine angrep. De kalles for «insurgents», opprørere, men er i virkeligheten en salig blanding av irakisk hjemmefront, kriminelle bander, sekteriske shia- og sunnimilitser og al-Qaida-krigere, som ikke kom fantes i landet før invasjonen.

– Jeg elsker kristne og jøder, de er også «bokens folk», forklarer en mann vi møter i en moské i hovedstaden.

De fleste irakerne vi treffer er snare med å lufte sine meninger om alt fra politikk til religion. Flere virker opptatt av at Al-Qaida ikke velkomne i Irak og at terrorister ikke representerer sann islam.

– Islam tillater oss ikke å ta liv, sier mannen i moskeen, mens turistene nipper til den kalde brusen vi har fått i velkomstgave.

– Min religion er et lys som bor i hjertene til folk. Den som aksepterer drap kan ikke kalle seg en muslim, ferdig med den saken.

Bekymringer om å bli skutt, kidnappet eller sprengt i filler glir etter hvert over i en slags munter fatalisme. Vi innser at liv og død er overlatt til faktorer som er utenfor vår kontroll, at vi er henvist til turlederen og vaktenes anvisninger. Deler av sikkerhetsstrategien vår ligger i det at vi har et svært fleksibelt program hvor ingen riktig vet hvor vi skal være når. Ettersom vi ofte ikke aner hvor vi er på vei, og uansett ikke har makt til å påvirke beslutningene, er det lite annet å gjøre enn å følge strømmen. Vi lener oss tilbake og diskuterer EU-politikk med sidemannen mens bussen ruller gjennom det ene urolige området etter det andre.

Fra en svunnen tid

Saddam Hussein hadde i sin tid et førtitalls palasser rundt om i Irak. Av slottet i Babylon står bare et skall igjen. Saddams ansikt er skåret inn i relieff over vinduet; det eneste bildet av den gamle diktatoren vi ser i løpet av turen. Statuene som fantes overalt før krigen er revet, murene malt over med nye motiver. Vi vandrer gjennom tomme rom, ser på knuste lysekroner, piggtråd, skjelettet av en ballsal, alt dekket av graffitti på arabisk og engelsk. Selv strømledningene har blitt revet ut av veggen. Et intakt takmaleri viser babylonske sfinxer side om side med moderne bygninger og irakiske flagg. Er det amerikanske soldater som har satt opp basketballnettet i den ene hallen? Hvem har skrevet på veggen at de er velkomne, og hvem har tagget sitt navn inni alle disse hjertene?

Svømmebassenget er fylt av grus og søppel, men må en gang ha gitt et velkomment avbrudd fra den støvete luften og den ekstreme heten. Diktatoren hadde en fantastisk utsikt overh ruinene av urtidsbyen Babylon fra balkongen. Det er lett å forestille seg ham skuende utover en av sivilisasjonens vugger, stedet der kong Nebuchadnezzar II bygde de hengende hagene og Aleksander den Store endte sine dager.

Overfor utgravingene har Saddam latt bygge en rekonstruksjon av murene i oldtidsbyen. Flere tusen av mursteinene er inngravert med diktatorens eget navn. På noen av dem har navnet senere blitt strøket ut. De siste årene har to tusen amerikanske soldater holdt til ved ruinene av Babylon. Er det de som har risset ut Saddams navn fra mursteinene?

Saddam var den siste i en lang rekke herskere Babylon har sett, men nå er verten borte. Slottet er selv blitt en ruin, ikke fylt av annet enn fottrinnene til et tjuetalls vestlige turister.

Fordi vi fortjener det

I fire dager har vi besøkt moskeer og monumenter fra oldtiden. Nå har en sur stemning spredd seg i gruppa. Det er nok. Vi er varme og dehydrerte og sliter med å piske opp entusiasme for kulturskattene vi blir vist. Gravplasser fra 8-900-tallet blir møtt med et skuldertrekk:

– Vet du hva dette er?

– Aner ikke.

Ingen skjønner helt hva vi gjør her eller hvorfor vi har blitt tatt med hit. Oppfordringer til å ta bilder viftes irritert vekk. Vi har lyst til å se basarene, rusle rundt i butikker, snakke med folk på gata, ikke lenger gjetes rundt av overbeskyttende sikkerhetsvakter.

Chuck klager høylytt over mangelen på demokrati i bussen. Også Kieran, som har Islam som sitt studiefelt, synes det har blitt nok moskeer nå.

– Jeg vil treffe flere folk, sier han.

Geoff Hann sier nei.

– Jeg nekter å være ansvarlig for dere dersom dere vil gå inn i basaren. Det er å kaste bort livet uten grunn.

Hva er viktigst for mennesket, frihet eller trygghet? For vår del ender situasjonen med et lite opprør: Ved Kadhimiya-moskeen tar vi med oss vakten Omar og stikker av. Geoff brummer, men vi er beredt på å kjempe for å sprenge våre lenker. Mens de andre turistene besøker moskeen, går en liten gruppe av oss omkring i butikkene utenfor, kjøper godteri og ferskpresset sitronjuice. Et besøk hos gullsmeden er det også tid til. Vi lar oss overvelde av den hellige stemningen, forsvinner inn i skumringen sammen med hundrevis av pilegrimer, til vi ser på klokka og innser at frikvarteret er over. Den lille spaserturen fyller oss med en ekstatisk følelse av frihet, ispedd et stikk av dårlig samvittighet.

Det er først den siste dagen at våre krumspring settes i perspektiv. I setet ved siden av oss på flyet sitter Susie, en kvinne fra Texas som arbeider for en humanitær organisasjon hun ikke ønsker navngitt. I de tre månedene hun har jobbet i Bagdad har hun ikke en eneste gang spasert på gaten, gått i butikker eller spist utenfor det befestede hovedkvarteret.

– Vi bekymrer oss ikke over ikke å bli skutt på gata, men over sjansen for kidnapping, forklarer hun, og garanterer oss at pengene vi har brukt på sikkerhetsvakter ikke har vært bortkastede.

Bare i de kurdiske områdene nord i landet og i «den grønne sonen» har Susie noe som ligner på bevegelsesfrihet. Tross risikoen kunne hun godt tenke seg litt mer sightseeing. Men det er arbeidsgiveren som bestemmer, og hennes situasjon er ikke uvanlig.

– Men det er ikke jeg som har det vanskelig, understreker hun.

– Våre irakiske ansatte er mye mer utsatt enn meg. De bor jo der ute sammen med familiene sine.

Et ansikt

Mot slutten av reisen reflekterer vi over ukens begivenheter på en falafel-restaurant i Bagdads Karradah-distrikt. Vi er uenige om byene vi har sett var i verre eller bedre stand enn forventet. På den ene siden har vi ikke sett noen voldshandlinger, på den andre siden er det vanskelig å forestille seg hvordan det må være å leve med den konstante usikkerheten, med strømbrudd og sjekkpunkter, eller å sove på taket av et utbombet hus.

Rundt bordet sitter tre amerikanere med ulike syn på hvorfor landet deres invaderte Irak og hva slags arv de etterlater seg. Peter, som var i Afghanistan noen uker tidligere og dermed har et særlig dystert sammenligningsgrunnlag, mener at opprørsbekjempelsen i Irak tross alt later til å gå den rette veien. Brendan, en stillferdig kar som jobber i IT-bransjen, er mer opprørt over fattigdommen han har sett:

– Nå forstår jeg hvorfor irakere vil gjøre hva som helst for å komme seg vekk fra dette landet, fastslår han.

Til slutt er det Saki, en halvt arabisk journalist fra New York, som formulerer observasjonen vi alle kan enes om: hvor universelle de egentlig er, ønskene og behovene til menneskene som lever på denne jorden. Det eldre, nederlandske paret har et beslektet poeng: man skal ikke dømme et land før man har besøkt det selv.

Ingen av oss tør å ta sjansen på å spå om framtiden. Selv om man kan føle en forsiktig optimisme på landets vegne, er det et svært dårlig tegn at irakerne ennå ikke har greid å danne regjering, over et halvt år etter parlamentsvalget i mars. Vi er klar over hvor lite vi egentlig har sett og hvor vanskelig det er å «se» ordentlig når man reiser rundt som turister. I alle tilfeller kan vi føle oss privilegerte som har fått muligheten til å komme hit. Det får kanskje ikke krigen til å gi noe mer mening, men det gir i det minste folkene et ansikt.

Id mobarak

Når feststemningen setter inn for alvor blir selv sikkerhetsvaktene løsere i snippen.

– I dag er den irakiske versjonen av julaften, forklarer de.

Før vi vet ordet av det befinner vi oss på en gresslette langs bredden av elven Tigris, der store folkemengder stimler seg sammen.

Turistene er nervøse og entusiastiske om hverandre. Alle vi har møtt hittil har vært overstrømmende vennlige og virket glade for å se oss, men man trenger jo bare å være på feil sted til feil tid én gang.

– Hvis jeg var selvmordsbomber, vet jeg hvor jeg ville slått til nå, sier vi til hverandre. Geoff insisterer på at stedet er trygt, at alle menneskene bare er her for å spise og hygge seg, slik som oss.

Her er det fyrverkeri, ikke bomber, som lyser opp nattehimmelen. Grupper av unge menn danser omkring oss, synger og slår på trommer. Barn tumler rundt på lekeapparatene og boltrer seg i svømmebassengene. På restaurantene legger folk i seg masgouf: digre, flyndreaktige fisker stekt over åpen ild, eller bare slapper av med en vannpipe mens de ser på opptoget. Ingen vil sprenge seg i lufta denne natten. Det er Id ul-Fitr, slutten på fastemåneden Ramadan, og i kveld unner Bagdad seg en velfortjent feiring.

irak1

22 år på asylmottak

NRK forteller i dag om Yemane Teferi, som har tilbrakt 22 år på ulike asylmottak i Norge og Sverige. Det var vondt å lese.

Jeg intervjuet Yemane for Fagbladet i 2008. Da satt han på mottaket i Lier og ventet på å bli sendt ut av landet, men som «ureturnerbar» har han ikke kunnet reise tilbake til Eritrea, der han opprinnelig kommer fra. Etter brannen på ventemottaket i Lier ble han flyttet til Jølster, og sitter der fortsatt. Det er, om noen skulle lure, ikke greit.

Etter å ha besøkt mottaket på Lier, sett de fengselsliknende forholdene og nedbruttheten til de som bodde der, ble jeg ikke det minste overrasket over at noen brente det ned. Politikerne som blåste seg opp og ble indignerte i avisen (som Heikki Holmås, som nå vil bli leder i SV), burde forsøke å bo på mottak selv.

Her er artikkelen jeg skrev for Fagbladet den gangen: De ulovlige.

Å lese denne posten fører til utslipp av 17 gram CO2-ekvivalenter

På toget fra Oslo til Lillehammer leste jeg en fascinerende liten bok: How Bad are bananas? av Mike Berners-Lee. Forfatteren har satt seg fore å regne ut karbonutslippene knyttet til en rekke mer eller mindre hverdagslige aktiviteter; alt fra å sende en tekstmelding (0,014 gram CO2-ekvivalenter) og se på TV (76 gram for en time med en gammeldags 28-tommer, 220 gram for en 42-tommers plasmaskjerm) til a starte en krig (Irak-krigen slapp ut mellom 250 og 600 millioner tonn) eller feire jul (mellom 4 og 1500 kilo per voksen, avhengig av hvordan du gjør det). Resultatet er bade tankevekkende og lærerikt. Samtidig kan boken med fordel leses med bruksanvisning.

Flere har blitt provosert nar jeg har fortalt om boken. Skal det ikke vare noen grenser, nå, skal vi telle karbon for hvert googlesøk vi gjør, liksom (0,2 gram fra Googles servere pluss 0,7 til 4,5 gram avhengig av datamaskinen)? Det er en relevant innvending. Dette er en temmelig analretentiv bok, som gir plenty med ammunisjon til å gi noen hver tvangsnevroser. Dersom man tenker for lenge på disse tingene, ender man lett som tegneseriepingvinen Opus, som, overveldet av miljøbelastningen han representerte, la seg ned for å dø, før han fikk eksistensiell angst ved tanken på alle klimagassene liket hans ville slippe ut når det råtnet. Å dø er imidlertid noe av det mest klimavennlige du kan gjøre: ikke bare slutter du å forurense i framtida, men en vanlig kremasjon tilforer ikke atmosfæren mer enn 80 kilo CO2-ekvivalenter,  mindre enn en titusendedel av de totale utslippene gjennom et helt liv. Det kan du unne deg med god samvittighet, skriver Berners-Lee. Poenget til forfatteren er uansett verken å oppfordre til øko-selvmord eller dårlig samvittighet over å gå inn døra til huset ditt (3 gram på en kald vinterdag).

Hva er så vitsen?

En slik oversikt kan, mener forfatteren, hjelpe deg å velge dine kamper med omhu. Vit hva som teller, og hva som ikke gjør det. Bevar perspektivet. Det hjelper lite å bekymre seg over den mest miljøvennlige måten å tørke hendene på, slik en bekjent av forfatteren gjorde (3 gram med en Dyson Airblade, 10 gram per papirhåndkle, 20 gram med en vanlig elektrisk tørker), hvis du samtidig reiser et dusin ganger med fly over atlanteren i løpet av året.

Du kan avsløre bullshit. Dere har sluttet å skrive ut kvitteringer hvis ikke kunden spør om det, sier du? Så fint. Men det gjør dere ikke til en grønn virksomhet. Koser du deg med dine gode miljøsamvittighet for lesebrettet dit? Vit i så fall at du må pløye gjennom 50-100 paperbacks for å dekke inn utslippene for produksjonen av brettet. Og da har vi ennå ikke begynt å se på strømforbruket.

Ved å kjenne karbonkostnaden til ulike aktivieter kan du tenke som en økonom, og ta alternativkostnader med i betraktningen. Det handler ikke bare om hva du gjør, men hva du ikke gjør fordi du i stedet gjør noe annet. På siste site av boken har Berners-Lee en sort prikk. Hvis du ser på den i noen sekunder, resonnerer han, og dermed bruker noen sekunder mindre på å shoppe, kjøre bil eller spise peruviansk asparges, vil den lett ha spart inn sin femtiendedels milligram CO2-ekvivalenter med rente og rentesrente.

Det er moro. Berners-Lee gjor en del interessante observasjoner. Sykling er sunt, men hvor miljøvennlig det er avhenger av hvor kaloriene du forbrenner kommer fra. Stammer de fra cheeseburgere, kunne du like gjerne kjørt bil. (Argumentet forutsetter riktignok at det er addisjonelle kalorier man forbrenner, hvilket neppe er tilfelle i virkeligheten.) Papirposene butikkene vil ha deg til å betale ekstra for fører i virkeligheten til større utslipp enn plastposer. Noen symboltunge livsstilsvalg framstår som mer symbolske enn virkningsfulle: tøybleier kan nok være mest klimavennlig, men bare hvis du tørker dem på snor og lar dem gå i arv mellom flere søsken.

Dette er langt fra noen eksakt vitenskap. Berners-Lee er karbonkonsulent, hvilket jeg antar betyr at han jobber med å regne ut det klimamessige fotavtrykket til ulike virksomheter og gi dem råd om hvordan det kan begrenses. Han innrømmer likevel gladelig at regnestykkene hans langt på vei er spekulasjoner, eller guesstimates. Med dette forbeholdet i mente hadde det vært fint med mer utfyllende fotnoter, så man kunne kikke forfatteren i kortene. Den viktigste innvendingen jeg har mot boka er likevel beslektet med skepsisen jeg nevnte innledningsvis.

Berners-Lee produserer en tankevekkende smørbrødliste over klimaeffekten av en rekke menneskelige handlinger. Dette er nyttig, men styrker samtidig en perspektiv om at klimakrisen kan løses gjennom at vi gjør klokere valg i kjøpesenteret. Det et forståelig at man griper til dette perspektivet. Klimaet er mer innviklet enn noen av oss forstår. De politisk-økonomiske systemene for å regulere klimagassutslipp likeså. Klimapolitikk har blitt gjenstand for kompliserte forhandlinger på verdenspolitikkens toppnivå, langt utenfor rekkevidde for oss vanlige dødelige. Vi kan derimot forholde oss til våre egne livsstilsvalg. Ved å ta kontroll over dem kan vi gi oss selv en følelse av også å endre på verden omkring oss. Det har jeg sansen for. Privat forbruk er i seg selv en stor belastning pa jordas økosystemer, og klimaet lar seg neppe reparere uten at livsstilen til de fleste i vår del av verden blir merkbart forandret. Samtidig krever slike forandringer at det blir tatt valg om politikk, om økonomi, om rammeverk for handel, transport og produksjon, om hvordan maten vår skal produseres, hvor drivstoffet vårt skal komme fra, hvordan husene våre skal se ut, når, hvor og hvordan vi skal reise – valg som er større enn hver enkelt av oss kan gjøre på sitt eget husholdningsbudsjett. Dette er perspektiver som ligger utenfor de vi får servert i How bad are bananas? Pa den annen side kan ikke verden reddes med en bok alene, og det skal godt gjøres å lese denne uten å tenke i det minste en ny tanke underveis. Kanskje det er verdt kiloen med CO2-ekvivalenter det i gjennomsnitt koster å trykke et eksemplar av boken.

Hvor ille er bananer? Svaret står i boken, men nå har jeg vel spoilet nok allerede.

De ulovlige

I anledning den siste ukens opptøyer på Lier statlige mottak og påfølgende avvisning av eventuell diskusjon om de ureturnerbares situasjon, poster jeg en artikkel jeg skrev for Fagforbundets medlemsblad Fagbladet for to år siden. Den inneholder blant annet et intervju med en beboer på Lier der han snakker om livet på mottaket. Etter å ha snakket med folk som bor der, er jeg mest overrasket over at det ikke har skjedd noe slikt tidligere.

Foto: Marianne Gunderson

Uten tillatelse lever de som ikke-mennesker mellom sprekkene i det offisielle samfunnet. Her er tre historier om Norge.

Mannen ved bordet overfor meg ler vennlig og skjenker i te. Han har jobbet som hjemmehjelper i kommunen i mange år, gitt eldre mennesker pleie, omsorg og sosialt samvær, betalt over en halv million kroner i skatt. Lønna rekker til ham selv og barna i hjemlandet, og til betaling av  medlemskontingenten i Fagforbundet.

Han smiler med øynene. Han har vært i landet i snart ti år uten ansikt og stemme. Han er livredd.

– Mister jeg jobben, er det ute med meg, sier han.

Vi skriver ikke navn eller arbeidskommune. Fotografen senker kameraet.

Er det en kollega av deg, kjære leser, som beskriver livet de siste ti årene som «mental tortur»? Er det han du hilste på ved vaktskiftet i ettermiddag som ikke tør å fortelle verken kolleger eller fagforeningen om sine problemer, enda han selv tenker på dem hver eneste dag?

Mannen vi snakker med har, etter snart ti åri landet, fått innvilget midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse, og har senket skuldrene litt. Men han er fremdeles redd. Han kjenner folk som har blitt kastet ut av landet etter å ha henvendt seg til journalister.

Hvis han snakker for mye, kan fortiden innhente ham.

– Jeg har fortalt dette til én kvinne på jobben, men hun sluttet. Nå snakker jeg ikke med noen.

Vår verts forbrytelse er at han har jobbet i kommunen uten å ha arbeidstillatelsen i orden. Da han først kom hit, var det ikke noe problem. Så mistet han arbeidstillatelsen. Men arbeidsgiveren spurte ikke om noen tillatelse, så han fortsatte å jobbe.

Mens vi skriver, sliter kommunale pleie- og omsorgstjenester med å skaffe nok ansatte i sommermånedene. I én kommune må pleietrengende eldre gå tre uker uten å dusje i den verste sommervarmen på grunn av personalmangel, skriver Aftenposten.

Problemet kommer neppe til å bli mindre med årene; Statistisk sentralbyrå anslår at landet vil trenge 150.000 flere årsverk fram mot 2060 for å holde kvaliteten på tjenestene på samme nivå som i dag. Heldigvis for de eldre bryter noen loven og jobber uten tillatelse, slik at de kan få pleien de har krav på.

– Arbeidet har vært bra for meg. Når jeg fokuserer på jobben, kan jeg glemme en stund. Og jeg tjener penger til familien min, forteller vår vert.

En midlertidig oppholdstillatelse er ikke noe grunnlag for familiegjenforening. Men kanskje aner han en mulighet for å reise ut og treffe barna, et sted utenfor Norge (ikke i hjemlandet, der kommer han ikke inn). Om enn bare for en kort stund, og likevel reise trygt tilbake igjen.

Han har ikke sett sin yngste datter siden hun var ett år.

«Jeg er alltid redd»
Vi har kommet på besøk for å skrive om de «ureturnerbare». Mennesker som har blitt nektet opphold i Norge, men som likevel ikke kan reise tilbake til sitt opprinnelsesland.

Kanskje på grunn av krig, eller fordi de blir nektet å vende tilbake av hjemlandets myndigheter. Dermed oppholder de seg ulovlig i Norge. Uten rettigheter til arbeid eller sosialhjelp lever de mellom sprekkene i systemet. Norske myndigheter kaster dem ikke ut, men oppfordrer dem til selv å reise. Det fins ikke presise tall for hvor mange mennesker det dreier seg om, men det er anslått at hundrevis på denne måten lever som ikke-mennesker i det norske samfunnet.

18.200 personer bodde ulovlig i Norge per 1. januar 2006, ifølge anslag fra Fafo og Statistisk sentralbyrå.  Men tallene er usikre og vanskelige å få bekreftet. Organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger har kritisert anslaget og mener et riktigere tall er 5–10.000.

Dersom forskerne har rett, gjelder det i underkant av 0,4 prosent av den samlede befolkningen i Norge. Det er lavt i internasjonal sammenheng. I EU er det samlede anslaget én prosent, i USA 3,8.

De «ureturnerbare» er altså bare en liten del av denne gruppen. Flertallet av de 18.200 er asylsøkere med avslag.

Vår mann har lenge vært en av de «ureturnerbare». Norske myndigheter ville sende ham ut til det de mener er hans hjemland. Men hjemlandet har ikke villet ta ham imot.

Rundt bordet glir vertens personlige beretning over i diskusjoner om asylsøkere, velferd og internasjonal politikk. Vi skjenker mer te. Mannen uten land lar seg engasjere. Han smiler. Men nervøst.

– Jeg er alltid redd.

«Det tar livet av meg å sitte stille»
Pizzarestauranten ligger ved siden av veien, i gangavstand fra Lier statlige ventemottak. Yemane går forbi nesten hver dag, men har aldri vært innenfor dørene før nå. Hundre kroner i uka gir ikke rom for den slags utskeielser.

Han ser gammel ut, sliten. Resignert. Vi skal ikke gå inn i saken til Yemane, har ingen mening om han tilfredsstiller kravene for å innvilges opphold i Norge. Vi nøyer oss med å registrere den trette minen, det oppgitte blikket, hvordan han rett fram og nærmest likegyldig svarer på våre spørsmål. Som om ingenting lenger er av betydning.

Yemane har bodd i Italia, Sverige og Norge, har jobbet som sjømann og snakker italiensk. I ti år har han bodd i Norge, de siste to på ventemottaket på Lier. Han er 52 år gammel. Hjemlandet, Eritrea, har han ikke sett siden 1974.

– Man glemmer mye når hjernen ikke arbeider, forteller han.

– Jeg er redd for at jeg mister for mye av hodet.

For fire år siden jobbet Yemane som renholder på et sykehjem i Oslo. Det tok slutt da han fikk avslag  på søknaden om opphold. Siden den gang har han glemt mesteparten av norsken han hadde lært seg. Det går i mange språk på mottaket, men norsk er sjelden et av dem. Samtidig har han gitt opp å holde kontakt med familien. Orker ikke lenger.

– Det tar livet av meg å sitte stille, sier han.

I lommeboka ligger fremdeles LOfavør-kortet med logoen til gamle Norsk Kommuneforbund, men det har gått flere år siden Yemane sluttet å betale medlemskontingenten. Han var fagorganisert av prinsipp, men nå ser han ingen forskjell på LO og resten av systemet som holder ham utenfor.

– Jeg har betalt dem hundrevis av kroner i måneden i flere år, og det eneste jeg fikk høre da jeg kontaktet dem, var at de ikke kunne hjelpe meg.

Han rister på hodet.

– En fagforening kan ikke være «a union» bare i navnet. Den må være til for å hjelpe medlemmene sine.

Asylmottaket på Lier er et ventemottak. Her bor de som har fått avslag på søknaden om opphold i Norge, og som etter planen skal reise tilbake til sine hjemland. Men selv om Lier statlige ventemottak skulle være et midlertidig oppholdssted på veien hjem, har noen bodd her helt siden mottaket ble opprettet i 2006.

Yemane har vært her halvannet år. Han beskriver mottaket som et fengsel.

– Jeg liker å gå tur. Noen ganger helt til Drammen, forteller han. Heldigvis, får man si, for det er ikke mye annet å ta seg til i området omkring mottaket. Pengene strekker sjelden til å ta bussen til Oslo. Yemane våkner gjerne fem om morgenen og er ute og går før klokka har blitt halv seks. Da får hjernen være alene.

Tidligere i år deltok Yemane på «Ureturnerbar», en fotoutstilling organisert av blant andre Norsk Organisasjon for Asylsøkere.

Hva hindrer ham i å reise tilbake? Jeg vet at Eritrea er et autoritært land, i praksis en ettpartistat, og at Yemane har en fortid som politisk aktivist. Ut over det gir han ikke noe ordentlig svar på spørsmålet. Yemane rister på hodet.

– Too much.

Ikke mer, bare too much, too much. Så spør han:

– Men hvorfor skulle jeg utsette meg for dette hvis jeg kunne reise hjem?

– Hva tenker du om fremtiden?

– Her tar de livet av meg. De kunne like godt bare ha skutt meg.

«Hele mennesket er vårt medlem»
På et trangt kontor i Folkets Hus i Sandefjord snakker to menn oppglødd mellom kaffekanner og papirhauger. Skal man skrive om flyktningpolitikk i fagbevegelsen, er det vanskelig å komme utenom dette stedet. To år er gått siden politiet troppet opp hos Sandefjord kommune med beskjed om at kurdiske Sabah Magid ikke hadde lov å jobbe for dem. Han hadde ikke arbeidstillatelsen i orden. Siden den gangen har kommunen blitt en fanebærer for opposisjon mot den rådende asyl- og flyktningpolitikken.

– Bevisstheten i fagbevegelsen har økt betydelig det siste året, mener Eddie Whyte, nestleder i Fagforbundet Vestfold.

Whyte og Petter Brynhildsen, leder i Fagforbundet Sandefjord, har arbeidet i flere år med Sabahs sak. I løpet av den tiden har de kommet i kontakt med mange i liknende situasjoner. Troms, Horten og Narvik er noen av stedene Fagforbundet har engasjert seg for medlemmer som skulle sendes ut av landet. Nå gir de utfordringen videre til LO: Fagbevegelsen må ta fastere grep.

Over grensen har det svenske Fastighetsanstäldas Förbund, som blant annet organiserer renholdere, foreslått at LO skal begynne å organisere de papirløse arbeidstakerne. Dette skjer allerede i land som Italia, Frankrike og Spania. Samtidig har forbundet tatt initiativ til en omfattende kartlegging av forholdene for papirløse i Sverige.

I Norge har Fagforbundet Vestfold, som Whyte og Brynhildsen tilhører, foreslått at LO-kongressen til neste år skal vedta:

«LO vil være pådriver for å utarbeide en strategiplan som kjemper mot ulovlige ansettelsesforhold, og som samtidig sikrer rettighetene til våre papirløse arbeidstakere».

Organisasjonen har vært gjennom flere diskusjoner om Fagforbundet bør engasjere seg i denne typen saker, både lokalt og helt opp til forbundsstyret. Konklusjonen har vært: Det bør man. Fagforbundet Sandefjord har gått inn i saken med følelsen av støtte fra alle ledd i forbundet. I april vedtok Fagforbundets arbeidsutvalg å arbeide for en ny og mer human flyktningpolitikk.

– Vi er forpliktet til å følge opp de utfordringene våre medlemmer har. Vi skal ikke sitte og si at det og det problemet vil vi ikke ha, sier Brynhildsen.

– Hele mennesket er vårt medlem. Man er ikke medlem av Fagforbundet bare i arbeidstida, mener Whyte.

«De ser at det ikke fungerer»
I fjor ble Sandefjord kommune bøtelagt for å ha hatt Sabah Magid som ansatt uten arbeidstillatelse. Et samlet formannskap har gått imot myndighetenes behandling av Sabahs sak. I november møtes de i retten igjen.

Arbeidet med Sabahs sak begynte som en hvilken som helst vanlig medlemssak i Fagforbundet da han ble sagt opp for to år siden. For fagforeningen var det naturlig å stille opp når et av deres medlemmer hadde problemer på jobben. Den gangen trodde de at saken raskt skulle la seg løse. Det tror de ikke lenger.

– Vi har lært at utlendingsloven er overordnet arbeidsmiljøloven i slike saker. Det er et lovverk de fleste tillitsvalgte ikke er godt kjent med, sier Brynhildsen.

Tidligere forsørget Sabah Magid seg selv og skapte verdier for kommunen. De siste to årene har han levd på almisser fra venner og kjente. Denne sommeren ble det klart at han heller ikke har lov til å drive med frivillig, ubetalt arbeid da politiet nektet Magid å delta i LOs sommerpatrulje.

I sommer har formannskapet i kommunen vedtatt å betale for Magids livsopphold av kommunekassa. Han har et stående tilbud om jobb i kommunen som han ikke har lov å benytte seg av. For han skal ut. Men blir likevel værende. Å reise «hjem» er for farlig.

– Minoritetsungdommene i byen ser denne saken, sier Whyte.

Han tror Sabahs eksempel kan føre til at flere ikke tør å være åpne, men heller velger å gå under jorden.

– Sabah har alltid spilt med åpne kort. Når de ser hvordan han blir behandlet, gjør det noe med deres tillit til systemet. De ser at det ikke fungerer.

I parken utenfor Folkets hus er det idyllisk julisommer. Mens vi snakker, rapporterer internasjonal presse at 29 mennesker er drept og minst 174 skadd i Sabah Magids hjemby Kirkuk, i den irakiske delen av Kurdistan. Selvmordsbomber, opptøyer og maskingeværild mot folkemengder.

Nå utfordres fagbevegelsen til å gjøre mer.

Killing for coltan: thoughts on the resource curse


This Christmas, I have been reading the latest report on the conflicts in Eastern DR Congo by Global Witness. It documents how «all the main warring parties are heavily involved in the mineral trade in North and South Kivu», both rebels and the national Congolese army (FARDC). Their involvement includes the use of forced labour, systematic extortion, illegal “taxes” on the civilian population, as well as outright violence. In the Bisie mine in North Kivu, an army brigade operated as rogue feudal landlords for almost three years, reaping huge profits by taxing the miners. Their commander, Colonel Sammy Matumo, has not faced any disciplinary or legal action.

The FARDC and the FDLR (remnants of the old genocidal regime in Rwanda), who are supposed to be enemies, sometimes cooperate on this lucrative business, «carving up territory and mining areas through mutual agreement and sometimes sharing the spoils».

Natural resource rents are keeping the conflict in Eastern Congo alive, providing various armed groups both with a means and a motive to keep fighting. Foreign companies play their part, as do various intermediaries Global Witness, having contacted more than 200 companies doing business in the DRC, reports «a lack of a sense of urgency and limited commitment to applying checks throughout the entire supply chain» of the major electronics companies. Minerals such as coltan, cassiterite and wolframite are used in the manufacture of electronic goods such as telephones and gaming consoles. Watch NRK’s excellent documentary «Connecting people» to learn more (in Norwegian).

The results? A decade of conflict. Millions dead. GDP at below 1975 levels and a HDI of 0.389. In July this year, there were around two million internally displaced people. When I visited the DRC in April this year, an Oxfam aid worker told me that none of the IDPs he had interviewed were on the run for the first time, nor the second. A few for the third time, while most were fleeing from their homes for the fourth or fifth time in a few years.

What is happening in Congo is an example of what economists have dubbed the «resource curse» – a somewhat broad term referring to the observation that countries endowed with natural resources tend to perform worse than others in terms of economic and human development. This is why oil has been dubbet «the Devil’s excrement» – a description which would be just as fitting for Congolese minerals. This happens through various mechanisms – promotion of corruption and clientalism, dutch disease, volatility of prices – and armed conflict. Natural resource reserves are both an attractive prize to claim and a means to fund an army, and therefore work to increase the chance of civil war.

Or do they?

World Bank economist Paul Collier, one of the big shots on this field of research, has found a correlation between resource dependence and war. He is being challenged by Christa Brunnschweiler and Erwin Bulte, who in a recent paper claim that the relation might be just the opposite:

Countries with more abundant natural capital appear to have a lower probability of becoming engaged in civil war. However, civil war tends to disrupt manufacturing and scare investors away, thus leading to increased dependence upon natural resources. The relation appears not to be natural resource dependency -> civil war, but civil war -> natural resource dependency.

(Look to Norway! To Botswana! To the admittedly undemocratic, but nevertheless stable petrostates of the Middle East!)

Why do Collier and Brunnschweiler/Bulte arrive at different conclusions? Basically, because they measure resource dependency differently. Collier looks at resource dependence, measured as natural resource exports as a percentage of GDP. This measure may be problematic. A poor country will be counted as being more resource abundant than a rich country with the same amount of resources. Brunnschweiler and Bulte use resource abundance as a starting point, the net present value in US dollars per capita of the natural resource stock of a country, and derive resource dependence through a more complex equation.

As a consequence, Brunnschweiler and Bulte argues, the label ‘resource curse’ may be misplaced, and common sense as we have leaned to know it could be turned upside down. Maybe. But some of the most conflict-promoting resources, such as diamonds, are not included in their dataset, and the final verdict is yet to be issued on the resource/war link.

To the people dying in the coltan mines of Congo, however, the resource curse is very much a reality. While the results of a generalized statistical regression may point in one direction or another, natural resources clearly has the potential both to fuck up a country (DRC) and make it filthy rich (Norway). As Ragnar Torvik writes, «[t]he most interesting aspect of resource abundant countries is not their average performance, but their huge variation. Resource abundant countries constitute some of the richest and some of the poorest countries in the world». Can we get closer to the answer by looking more closely at different policies and institutions?

I was intrigued enough by this to make it the subject of my term paper in political economy and macroeconomics. You can read it here. This has also been the subject of a recent article in New York Times.

I mellomtiden, et annet sted

I mellomtiden, et annet sted
Da jeg dro til Kisangani for noen måneder siden føltes
det som et Sted Der Ingen Hadde Vært. Nå kryr det av
norske journalister der. I motsetning til de fleste av
dem har jeg ikke skrevet et ord om norske
leiesoldater. Derimot har jeg lett etter diamanter
(artikkel i Verdensmagasinet X).

DSC00016

Da jeg dro til Kisangani for noen måneder siden føltes det som et Sted Der Ingen Hadde Vært. Nå kryr det av norske journalister der. I motsetning til de fleste av dem har jeg ikke skrevet et ord om norske leiesoldater. Derimot harIngvild og jeg lett etter diamanter (artikkel i Verdensmagasinet X).

Farting in new tones

«Political art of the anarchist/autonomous blend, while having enjoyed a brief renaissance in the wake of the activist rampages of Seattle, Genoa and the like, is writhing in its death-throes, but defiantly refuses to lie down just yet. In its wake, artist are turning towards conceptions of a more personal character, namely, good old-fashioned fucking.»

I recently attended the larp New voices in art, which can be considered a parody of a contemporary art exhibition, or, more interestingly, of the larp scene itself. The players take on the roles as up-and-coming artists pitching their work at an exhibition. There was a game mechanic in effect compelling you to speak the truth about what you’re thinking about at the moment when another player demands it. As one of the participants put it, «in the beginning, people were expressing their true sentiments about the works of art. Later on, after downing a few glasses of wine, all they were talking about was sex.»

I have elaborated upon this point in an article in imagonem, the indie avantgardist RPG ‘zine you should be reading. Since this is the main point of this post, I’ll give you the link once more. Here it is. Go there.

The larp itself is being discussed over at Laivforum.net. There is also a few reactions on my article there.