DMZ og kunsten å holde kjeft

Star Wars-filmer herfra og til dommedag. Tre filmer om Hobbiten. Battlestar Galactica-prequel. Og så videre og så videre. Nyinnspillinger av hele katalogen av barndomsminner, fordi kreativitet var noe som fantes i gamle dager. Som for å understreke at vi snakker om levende fossiler, spekuleres det i om skuespillerne fra de opprinnelige Star Wars-filmene skal delta i de nye. Den kommersielle kulturen har blitt til en samling frysetørrede posesupper. Det er nok nå.

Et eller annet sted på veien sluttet man å produsere verk og gikk over til å produsere merkevarer. Da spiller det ikke noen rolle om estetiske hensyn eller verkets indre logikk tilsier at det burde avsluttes, når salgshensyn tilsier at det vil være bra for omsetningen å klemme ut en til. Alt er en franchise, og en tankegang har festet seg om at dersom noe er bra, må man ha mer av det. Kvantitet er kvalitet. Uten å kunne belegge det empirisk opplever jeg at den kommersielle kulturen blir mer konservativ i takt med at budsjettene vokser; spesialeffekter, markedsføring og stjernelønninger er dyrt. Da velger man trygg middelmådighet framfor eksperimentell risiko, og vi blir sittende med smakløs hermetikk, nummer seks i rekken. Og vi loggfører det som suksess.

Jeg sier dette ikke bare i kraft av å være en gammel knark, men en gammel knark med ektefølt kjærlighet til mye av popkulturen vi omgir oss med. Jeg vokste opp med Star Wars. Jeg elsker Hobbiten. Jeg så meg gjennom gjennom Battlestar Galactica med vidåpne, såre øyne og en liten frysning nedover ryggen hver gang jeg hørte tittelmelodien (og, paradoks ohoi, er fullstendig klar over at det også er en remake). Kanskje nettopp derfor visner noe inni meg for hver nye uttværende mersalgs-idé som bankes gjennom i medieselskapenes styrerom.

Her er en lakmustest på om man driver med industri eller skapende virksomhet: evnen til å utvikle et verk på verkets egne premisser. Mer konkret: si nei til å vanne ut noe ytterligere, selv om det går an å tjene penger på det. Ikke la gode ideer bli vannet ut til velling.

Med disse tankene i bakhodet satte jeg ekstra stor pris på å lese bind 12 av DMZ*, som er en av tegneseriene jeg har fulgt med størst interesse de siste årene (jeg har har skrevet mer om den her). Her gir Brian Wood nemlig serien en definitiv avslutning, etter at den i de siste par samlerne har gått faretruende på tomgang.

DMZ oppsto i den forvirrede tiden etter terrorangrepene i 2001, det nykonservative utenrikspolitiske kuppet og invasjonene av Afghanistan og Irak. Wood klarte med sin serie å ta med situasjonen fra ig toBagdads gater ‘hjem’, og skrev intelligent om krig og menneskelighet på en måte flesteparten av mediene ikke klarte. Kanskje endringer i den geopolitiske situasjonen har gitt serien en annen klangbunn med årene. Først og fremst tror jeg likevel at serien har sagt det den har å si. Det var på tide å sluttføre historien om Matty Roth og det borgerkrigsherjede Manhattan, og det har Brian Wood nå gjort med et verdig punktum. Respekt.

* For dette er jo egentlig to blogginnlegg, dette. Jeg er nemlig ikke så god til å holde kjeft jeg heller.

Hva om Avengers var et band?

Å spille musikk er tross alt langt morsommere enn å redde verden.

Å spille musikk er tross alt helt nødvendig om verden skal reddes.

Nick Fury: Manager. Forsøker å etablere The Avengers som et «all stars»-band. Sliter med å utvikle samspill mellom det som egentlig er en samling soloartister.

Captain America: Vokalist, låtskriver og frontfigur. En slags Bruce Springsteen for høyresida, med tekster om truth, justice & the American way og om de væpnede styrkene. Krangler en del med resten av bandet, som ikke deler hans gammelmodige musikksmak.

Iron Man: Bassist, men dårlig til å holde takten og henfallen til spontane soloer. Kjent playboy og den med skarpest forretningssans i bandet, driver labelet Stark Records. Er stadig i konflikt med Captain America om å gi musikken et tyngre og mer markedsvennlig preg.

Thor: Bandets skandinaviske gitarist, kjent for kraftige, om enn enkle og usofistikerte riff. Bruker en spesialmoddet gitar ingen andre egentlig er i stand til å spille ordentlig på.

Black Widow: Keyboardist med bakgrunn fra russisk trash-pop.

Hulken: Trommis. Har en tendens til å overdøve de andre i bandet.

Hawkeye: Fløytist. Spiller med sylskarp presisjon, men når ikke alltid gjennom Hulken/Iron Man/Thors massive lydbilde.

X-Men: Spiler tung metall, i motsetning til Avengers’ mer tradde rock ‘n roll. Støtte fra den eksentriske milliardæren Charles Xavier gjør dem i stand til å opererere uavhengig av de store plateselskapene og har et image som «slemme». Skaper overskrifter på grunn av bandets mange intriger, som bassist Cyclops og gitarist Wolverines rivalisering om vokalisten Phoenix, og er stadig i klammeri med politiet.

Brotherhood of evil mutants: Sliter med et uønsket image som tungmetallband etter at J. Jonah Jameson en gang beskrev bandets frontfigur Magneto som «master of metal». Quicksilver er kjent som kanskje verdens ypperste gitarist, og det går mange rykter om hva slags forhold han egentlig har til sin søster, vokalist Scarlet Witch. Gir ut sin egen musikk. Kritiseres for tekster som er sjåvinistiske og flørter med terrorisme.

Matt Murdock/Daredevil: Kjent advokat som representeter musikkindustrien og blant annet har hatt flere sammenstøt med Kingpin i rettssalen. Har også solokarriere som saksofonist, og er kjent for bare å spille på jazzklubber i Hell’s Kitchen.

Doctor Doom: Tidligere vinner av Eurovision for Latveria, herjer nå hitlistene med trashy dance-tekno.

Loke & The Chitauri: Likner til forveksling på Max Raabe & Pallast Orchestra.

Kingpin: Gangsta-rapper med høy pimp-faktor.

Luke Cage/Power Man: Gangsta-rapper som ofte battler med Kingpin. Der Kingpin har en litt posh stil, er Cage mer «street».

Fantastic Four: Popband, en slags krysning mellom Pet Shop Boys og Jackson Five. Gitarist Johnny Storm pryder veggene på mangt et pikeværelse. Vennlig, men intenst rivaliserende med…

Peter Parker/Spider-Man: Justin Beiber-aktig ungpikeidol, med horder av litt enkle ungpikefans.

Jessica Drew/Spider-Woman: Forsøker å slå seg opp på å spille coverlåter av Spider-Man, men har bare vært middels vellykket så langt.

Norman Osborn: Forsøker å etablere Osborn Records i musikkens elitedivisjon. Har store ressurser og et massivt markedsføringsapparat, men ettersom han insisterer på stor kreativ kontroll har han bare lykkes i å tiltrekke seg et B-lag av artister som Doctor Octopus, Vulture, Sandman og Kraven the Hunter. Kjent som «det grønne trollet» av andre i musikkbransjen.

J. Jonah Jameson: Den fryktede redaktøren for musikkavisa Daily Bugle. Har en personlig vendetta mot Spider-Man, som han mener er «en trussel mot den gode musikken».

Ben Urich: Musikkjournalist. Forsøker å fylle spaltene til Daily Bugle med kritikk av høy kvalitet, men kommer til kort mot Jamesons sans for tabloid sensasjonsmakeri.

S.H.I.E.L.D.: Litt som Tono, men med flyvende hangarskip.

Årets bøker

Siden både Fanden og hans oldemor er på kavalkadekjøret, har jeg like godt bestemt meg for å børste støvet av en gammel tradisjon og oppsummere bøkene jeg har lest i løpet av året som har gått.

Jeg klarte å finne mye godt lesestoff i år også, men denne gangen var det én som stakk seg ut over alle de andre: Moby-Dick av Herman Melville, et overflødighetshorn av skumsprøyt og ramsalte røverhistorier. Ga meg lyst til å dra til sjøs.

Ellers har jeg lest:

Life av Keith Richards. Rolling Stones har aldri vært mine favorittmusikere, mer «et helt ok rockeband», men det er ikke å kimse av det heller, og Keith Richards har nok av både røverhistorier og interessante observasjoner å komme med til å fylle en bok. Men den kunne nok vært litt strammere redigert.

The Taqwacores av Michael Muhammad Knight er kjent som boka som ga opphav til muslimsk pønk. Jeg kan ikke nok om denne subkulturen til å vite om det stemmer, men Taqwacores er uansett en interessant roman om et kollektiv av muslimske pønkere, med ulike tolkninger både av pønk og islam. Tenk at pønken fortsatt skulle ha et budskap å komme med.

Aeneiden av Vergil. Iliaden av Homer er en av mine favorittbøker. Hvis Odyseen på en måte er toeren, er Aeneiden treeren (med ny regissør). Storsnutet episk.

Geriljaliv av Rune Berglund Steen. Handler om å være venstreradikal aktivist i Oslo på nittitallet. Det kunne jo være en traurig affære, og det kan denne boka også være.

The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch er en fantasyroman som jeg ikke ble ferdig med. Jeg er ikke egentlig så glad i fantasy.

Få meg på, for faen av Olaug Nilssen var søt.

Skitten snø av Mahomna Khan. Ganske ålreit ungdomskriminalbok.

The People of the Abyss av Jack London. Oppsøkende journalistikk om arbeiderklassens levekår i London, walraffing før Walraff. Ting har forandret seg siden da, men boka føles ikke utdatert. Man kunne gjerne sett mer journalistikk av denne typen i dag.

Twenty Thousand Leagues Under the Sea av Jules Verne. Engelsk oversettelse av den franske originalen. Gjensyn med en gammel favoritt.

Five Weeks in a Balloon av Jules Verne. Ditto.

Travels With My Aunt av Graham Greene. Søt reiseroman.

Our Man In Havana av Graham Greene. Herlig spionsatire fra den kalde krigen som jeg mistenker er nærmere virkeligheten enn man kanskje liker å tenke på.

Naked Lunch av William S. Borroughs. Wooow.

Women av Charles Bukowski. Jeg liker Bukowski. Women synes jeg etter hvert begynte å gjenta seg selv. Men det var kanskje noe av poenget også, hva vet jeg.

Rat Girl av Kristin Hersh. Selvbiografi av vokalisten i Throwing Muses (som jeg fremdeles ikke har hørt), like deler en skildring av å vokse opp fortere enn man hadde tenkt, leve med bipolar lidelse og etablere seg som musiker. Mange fine skildringer.

Skyggeulven av Tone Wasbak Melbye. En slags underlig skrekkroman, som dessuten er inspirert av en rollespillkampanje.

Min Katt, eller Tehusets Den Blå Katts fremgang og forfall, eller Hvordan jeg Sluttet å Bekymre meg og begynte å elske te av Tone Wasbak Melbye. En slags underlig selvbiografisk historie om et tehus utenom det vanlige.

Coltan av Michael Nest. Lettlest bok full av fakta om mineralet som ofte settes i sammenheng med konfliktene i Øst-Kongo. Hovedbudskapet, som Nest argumenterer godt for, er at dets betydning for konflikten er overdrevet.

Zero History av William Gibson. Jeg liker Gibson, men i det siste synes jeg han har begynt å minne mer og mer om et Apple-produkt. Det er ikke et kompliment.

To av mine favorittegneserier, DMZ av Brian Wood og Unknown Soldier av Joshua Dysart, ble avsluttet i løpet av dette året. DMZ er en skildring av en ny amerikansk borgerkrig med tydelige paralleller til Irak. Unknown Soldier tar for seg konflikten i Nord-Uganda og kombinerer cheezy pulp med grundig research og realistiske skildringer av det ugandiske samfunnet.

The Road av Cormac McCarthy. Jeg forstår all kritikken, men likte den likevel.

The Wizard of the Nile: The Hunt for Africa’s Most Wanted av Matthew Green. Grundig og godt skrevet om konflikten i Nord-Uganda, med utgangspunkt i journalistens egne erfaringer, som kulminerer i et møte med Joseph Kony selv. Jeg har vært interessert i denne konflikten en god stund, men lærte mye nytt her, ikke minst synes jeg beskrivelsen av acholifolkets ambivalente forhold til Kony og LRA var interessant.

Indonesian Destinies av Theodore Friend. Grundig gjennomgang av Indonesias nyere historie. Jeg likte måten Friend kombinerte politisk analyse og personlige erfaringer.

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad, lest på nytt mens jeg jobbet med det levende rollespillet Rød oktober. Fremdeles den eneste Solstad-boka jeg virkelig liker.

Mao, min Mao. Historien om AKPs vekst og fall av Hans Petter Sjøli. Den første boka om AKP skrevet av en representant for generasjonen som fulgte etter.

Den store ml-boka av Jon Rognlien og Nik Brandal. Mer AKP-historie, med mange interessante intervjuer med tidligere menige partikadre.

På den himmelske freds plass. Om ml-bevegelsen i Norge av Pål Steigan. Enda mer AKP-historie, denne av en av nøkkelpersonene i bevegelsen.

I år har jeg lest litt færre bøker og mye mindre sakprosa enn jeg pleier. Tradisjonen tro leser jeg en overvekt av hvite, mannlige forfattere, om enn i noe mindre grad enn før. Jeg vet fremdeles ikke hvorfor, det bare blir sånn.

Og så er det mye jeg har glemt. Ikke minst mange fine tegneserier, som jeg ikke helt klarer å finne referansene til her jeg sitter.

Edit:

Terje Vigen av Henrik Ibsen. Tåler å leses på nytt.

Den lille boka om rollespill av Ole Peder Giæver. Råd og inspirasjon til spilledere og spillere, skrevet av noen som både kan skrive og spille. Ligger gratis på nettet.

Play the piano drunk like a percussion instrument until the fingers begin to bleed a bit av Charles Bukowski. Jeg har lest mange av Bukowskis bøker, men har ikke vært borti diktene hans før nå. Det ga mersmak.

Olav H. Hauges samlede dikt. Mye snacks.

 

Kontorliv

KRACKA-BOOM! Rett etter at jeg hadde logget meg inn på Facebook begynte edderkoppsansen å kime. Et øyeblikk trodde jeg det var bildene fra julebordet som hadde utløst det og skyndte meg å avtagge dem idet veggen plutselig ble revet i stykker av en voldsom eksplosjon. Kontormøbler og kaffekopper for gjennom luften, og en vill latter skar gjennom smellet og skrikene. Jeg forsto at det var det GRØNNE TROLLET som var på ferde igjen. «Osborn, din rabagast», ropte jeg mens jeg spratt i retning toalettet. «Kunne du ikke ventet med strekene dine? Jeg har en deadline i morgen.» Inne i båsen flerret jeg av meg skjorta, trakk hetta over hodet og hoppet ut igjen. Situasjonen der ute var et salig rot; halve etasjen var sprengt i filler, trollet kaklet manisk og kastet gresskarbomber fra glidebrettet sitt, og den hotte unge studenpraktikanten hang etter én hånd fra en bjelke, femti meter over bakken.

Jeg trakk pusten, knakk fingrene og kastet meg ut i det. Troll eller ikke, sjefen ville bli sur hvis dødlinja ble forsinket.

Og enda var det bare mandag.

But if you go carrying pictures of Chairman Mao, you ain’t gonna make it with anyone anyhow

Jeg har funnet en liten skatt på på Marienlyst skoles loppemarked: Nye kinesiske noveller. Prosa og tegneserier, redigert av Vibeke Børdahl, utgitt på Pax i 1974.

På denne tida skrev kinesiske forfattere under slagordet «forén revolusjonærrealisme og revolusjonær romantikk!». Det handlet om å bruke litteraturen oppbyggelig for å fremme sosialismen. Forfatterne «skal ikke fortsætte med at afsløre og angripe, således som det var nødvendigt i det samle samfund. Han skal tværtimod bekræfte samfundet og beskrive de positive tendenser», skriver Børdahl og Anne Wedell-Wedellsborg i forordet.

Samtidig innebærer slagordet en videreutvikling av den sovjetiske sosialrealismen, der det legges større vekt på det romantiske aspektet. Litteraturen skulle «beskrive det nye menneske, som det måske ikke ser ut i dag, men som det er godt på vej til at blive».

Særlig ble jeg fascinert av tegneseriene, som gir oss «et levende bilde av kinesisk dagligliv på landsbygda og i industrien».

«Arbejdssikkerhed» handler om viktigheten av gode sikkerhetstiltak på arbeidsplassen. Handlingen finner sted på «en tilfældig fabrik», der det «syder af energi opfyldt av iver og revolutionær begeistring».

En av våre helter, sikkerhetsteknisk avdelingsleder Gao Honglin, ønsker å installere nytt sikkerhetsutstyr på maskinene. Men prosessen treneres av verkstedsansvarlig He Qingshan og den dumdristige arbeideren Zhao Xichang, som er mer opptatt av å nå produksjonsmålene. Det går selvfølgelig som det må: Zhao Xichang ødelegger fingeren på maskinen.

Den gamle arbeidslederen An Zhiqiang er forståelsesfull: Zhao Xichang forstår jo ikke hvilke forhold arbeiderne levde under før revolusjonen, og dermed heller ikke hvor bra han har det. An forteller om arbeiderklassens forhold under den japanske okkupasjonen og Kuomintang-styret, og hvordan partiet og formann Mao understreker viktigheten av gode sikkerhetstiltak på arbeidsplassen. Sønderknust går Zhao Xichang hjem, tar sjølkritikk og blir en ledende kamerat i arbeidet for arbeidssikkerheten. Slik fører den uheldige hendelsen til slutt likevel til framgang i massenes streben mot kommunismen.

Et gevær er dystrere i tonen. Her følger vi landsbyguttene Tuantuan og Quanquan, som passer arbeidskollektivets bøffel mens den vanlige oppasseren er på partimøte om mønsteroppdrett av kveg. På beitet kommer de over Ma Chengzhi. Han fanger frosker, enda froskene spiser farlige insekter og dermed bidrar til å øke arbeidskollektivets produktivitet. Ma Chengzhi far var nemlig godseier før revolusjonen, og holder fremdeles fast på den aristokratiske vanen å spise froskelår. Tuantuan og Quanquan finner ut at Chengzhis familie holder fast ved kontrarevolusjonært tankegods. De mener at bøffelen tilhører dem, ikke kollektivet, og går med tanker om å gjenopprette det gamle samfunnet. Dermed lærer Tuantuan og Quanquan at klassekampen fortsetter også under sosialismen og at revolusjonær årvåkenhet er nødvendig.

Noe av det mest slående med propaganda fra diverse totalitære samfunn er at den gjerne er ganske plump og, vel, dårlig. Det skyldes selvfølgelig at vi er langt mer media-savvy enn tidligere i historien. Antakeligvis utsettes vi for flere medieinntrykk i løpet av en uke enn en kinesisk bonde under kulturrevolusjonen gjorde i løpet av et liv. Våre propagandamakere må legge seg mer i selen for å nå fram til oss.

Mengden propaganda er også langt større i demokratiske samfunn. Det har sin naturlige forklaring: diktaturer trenger egentlig ikke bry seg om hva folk mener. Propagandaen fungerer først og fremst som en manifestasjon av regimets styrke. Å faktisk overbevise noen er bare en sekundær funksjon. I masseforbrukersamfunn og samfunn med frie valg har propagandaen en mer direkte feedback-effekt: hvis du lager dårlig propaganda, slutter folk å kjøpe posesuppen din eller stemme på partiet ditt. Man har konkurranse, og med konkurransen følger en stadig streben etter å ligge et hestehode foran (dette avsnittet er inspirert av Alex Carey, som jeg leste en bok av for lenge siden).

Men når det er sagt, så finnes det jo nok av plump og dårlig reklame også. Å være plump og dårlig kan til og med være en bevisst strategi for å bli lagt merke til. Det er nok av den til at vi sjelden legger merke til hvor plump og dårlig den egentlig er, vi tar den med et skuldertrekk eller knapt nok det, og når den mer fremmedartede kommunistpropagandaen stikker seg ut er det kanskje bare et spørsmål om hva vi er vant til.

Krig i rutene: DMZ vs. Unknown Soldier

To tegneserier fra Vertigo forsøker på hver sin måte å si noe om krig. Den ene lykkes bedre enn den andre.
Unknown Soldier av Joshua Dysart og Alberto Ponticelli, utgitt på Vertigo, handler om konflikten i Nord-Uganda, der den notorisk hensynsløse opprørsbevegelsen Lord’s Resistance Army gjennom en årrekke har kjempet mot regjeringen – eller mot sivilbefolkningen.  LRA er blant annet kjent for sin kristenfundamentalisme og for å kidnappe barn og bruke dem som soldater eller sexslaver. Konflikten har spilt over grensene til Sudan og Kongo og har ført til at anslagsvis halvannen million mennesker har blitt drevet på flukt, mens resten av verden stort sett har vært opptatt med andre ting. Serien blitt godt mottatt, ikke minst blant ugandiske bloggere, som berømmer serien for å gi en god fremstilling av det ugandiske samfunnet, og gi en ny generasjon kunnskap om konflikten nord i landet.
Samtidig knytter serien an til DC Comcis-karakteren Unknown Soldier, en figur som dukket opp i DCs krigstegneserier på seksti- og syttitallet. Den ukjente soldaten var en hemmelig agent under annen verdenskrig, hvis ansikt var så vansiret at det var fullstendig dekket i bandasjer.
I Dysarts versjon heter den ukjente soldaten Moses Lwanga og er en ugandisk-amerikansk lege, bosatt i New York, som reiser til Uganda for å hjelpe landet han kommer fra. Lwanga er i utgangspunktet pasifist, men blir snart innhentet av brutaliteten som omgir ham i de krigsherjede områdene i nord. I møtet med barnesoldatene utvikler han en psykose, der han hører en stemme som guider ham gjennom livsfarlige situasjoner og lærer ham å bli en effektiv drapsmann. Forferdet forsøker han å bli kvitt stemmen ved å ødelegge sitt eget ansikt. Han drives imidlertid bare lenger inn i psykosen, og innleder snart en enmannskrig mot LRA.
Lwanga er en uhyggelig effektiv kriger. Ikke bare er den tidligere pasifisten ekspert på å drepe, han evner også å legge til side alle menneskelige hensyn som kunne gjøre arbeidet vanskelig. Når han løser en gisselsituasjon ved å ta livet av gisseltakerne, og senere får høre at kunne ha blitt løst ved forhandlinger, tar han det med et skuldertrekk. Likeledes når han konfronteres med at hans enmannskrig innebærer å kjempe mot – og drepe – kidnappede barn, som selv er det kanskje største ofrene i konflikten. «Someone has to sacrifice. Do horrible things. Commit to ending this once and for all by any means necessary.»
DMZ av Brian Wood og Riccardo Burchielli, også Vertigo, utspiller seg i en nær framtid, der USA har kollapset i borgerkrig. Manhattan er nå kjent som DMZ, demilitarized zone, et krigsherjet ingenmannsland midt i frontlinjene mellom USA og opprørsrepublikken «The Free States». Her havner Matty Roth, som i løpet av serien utvikler seg fra en uerfaren journalistpraktikant til en hardbarka reporter og maktfaktor i DMZ.
I War Powers, den syvende boken i serien, er Matty gått lei av journalistrollens begrensninger. Han ønsker å stå for noe positivt, og har sluttet seg til den populistiske politikeren Parco Delgado i hans forsøk på å etablere en selvstendig styresmakt i DMZ, uavhengig av den amerikanske regjeringen. Men om Matty er hardbarka, er han også naiv. Snart erfarer han at politikk er et like skittent spill som journalistikk, der man enten manipulerer eller blir manipulert. Det finnes frustrerende få klare moralske skillelinjer i den demilitariserte sonen. Her er ingen enkelt fiende man kan drepe for å få en slutt på krigen, bare en mengde kyniske, krigstrøtte og skadde mennesker som forsøker å overleve også denne dagen, og i varierende grad ønsker å bevare en viss menneskelig verdighet gjennom det hele. «A fucking news crew? Well, we didn’t ask for a news crew. We don’t want to get caught up on your shit. Like I said, we just live here.» Matty Roth forsøker å gjøre en forskjell. Noen ganger lykkes han. Mesteparten av tiden bare driter han seg ut, blir brukt, manipulert, eller lurer seg selv når ikke andre gjør det for ham.
DMZ forsøker ikke å gjenskape virkelige hendelser, men inspirasjonen fra virkeligheten kjennes i hver rute. I likhet med all god science fiction bruker serien en fiktiv virkelighet som devise for å si noe om sin samtid. Fengselstortur og oransje fangedrakter. Soldater som mister hodet og åpner ild mot fredelige demonstranter. Trustwell inc, et selskap med egne militære styrker som har sikret seg lukrative kontrakter med myndighetene for «gjenoppbygging» av DMZ. Patriotisme på boks fra mediene, the price of freedom is high, but never in the history of this proud country has the price been so important, or held such honor to pay. Wood griper fatt i disse ingrediensene, velkjente fra tusen TV-bider og nyhetsinnslag, og setter dem inn i en tenk om-setting som flytter dem nærmere oss. Hva om det skjedde her. Skjer det her? I bakgrunnen lyder kraftige ekko fra Bagdad.
Unknown Solder er, sier Dysart sier til New York Times, et resultat av en fascinasjon for religiøs fanatisisme som meldte seg etter 11. september 2001. Framstillingen av konflikten og av det ugandiske samfunnet i serien, og bloggpostene Dysart skriver om situasjonen i Uganda, viser at han har satt seg grundig inn i stoffet han bruker.  Tross det pertentlig korrekte bakgrunnsmaterialet sklir Dysart ut likevel i en voldsfantasi hinsides virkelighetens verden, der én mann med Kalasjnikov og machete er det som skal til for å løse en umulig situasjon.
Voldsfantasier er ikke noe nytt for tegneseriemediet. Fiktiv vold kan være morsomt, og trenger nødvendigvis ikke forholde seg til virkeligheten. Like lite som vi forventer at en actiontegneserie satt til USA er realistisk, bør man forvente at en actiontegneserie satt til Uganda er det. Dette er mer av Inglorious Basterds i Afrika. Ingenting galt med det. Unknown Soldier gjør det imidlertid til et selling point at den sier noe vesentlig og viktig om verdenen vi lever i («unafraid to confront some horrific truths about the world we live in (…) a comic that genuinely matters», sier anbefalingen på omslaget, skrevet av, av alle, Garth Ennis). Serien behandler kanskje sitt kildemateriale med større respekt enn de fleste hollywoodske krigsfiksjoner. Likevel føles det som den den gjør krav på en alvorstyngde som ikke riktig følges opp. «I’m going after the leader of the LRA, Joseph Kony. I’ll hunt him in Uganda, Sudan, DRC, wherever I have to. Tell them I’m coming», snerrer Moses Lwanga bak bandasjemasken. Dette er hva Uganda trenger for å komme ut av flere tiår med væpnet konflikt: Rambo.
I seriens innledning, da Lwanga fremdeles har sin pasifistiske overbevisning intakt, ser han med forakt på en vestlig hjelpearbeider som snakker om konflikten i Uganda. «She looks at us and sees only genocide, child soldiers, AIDS and famine. Her altruism borders on fetishism», fnyser han. Replikken kan leses som en selvreflekterende kommentar til Dysarts egen serie: han har reist til Afrika og bringer tilbake drap og barnesoldater. Forfatteren har uttrykt tvil om sitt eget prosjekt. «I witnessed people at the lowest point of their lives, and I came back and turned it into an action-packed war comic», uttalte han ifølge New York Times. «We try our best not to be exploitative, but in my heart I don’t know if this is the right way to do it.» Det vet ikke jeg heller.
DMZ er ren fiksjon. Unknown Soldier er grundig researchet og basert på virkelige hendelser. Likevel kjennes DMZ langt virkeligere enn Unknown Soldier. DMZ bruker fantasi som et virkemiddel for å si noe meningsfullt om vårt eget samfunn. Unknown Soldier tar utgangspunkt i virkeligheten, men flykter inn i voldsfantasier. Resultatet er en godt laget actionserie som forsøker å selge seg som litt mer enn den er.
Unknown Soldier: Haunted House
Joshua Dysart (tekst) og Alberto Ponticelli (tegning)
Vertigo / DC Comics 2009
DMZ #7: War Powers
Brian Wood (tekst) Kristian Donaldson og Riccardo Burchielli (tegning)
Vertigo / DC Comics 2009
Hele første utgave av DMZ (PDF): http://www.brianwood.com/downloads/dmz_1.pdf

To tegneserier fra Vertigo forsøker på hver sin måte å si noe om krig. Den ene lykkes bedre enn den andre.

Unknown Soldier av Joshua Dysart og Alberto Ponticelli, utgitt på Vertigo, handler om konflikten i Nord-Uganda, der den notorisk hensynsløse opprørsbevegelsen Lord’s Resistance Army gjennom en årrekke har kjempet mot regjeringen.  LRA er blant annet kjent for sin kristenfundamentalisme og for å kidnappe barn og bruke dem som soldater eller sexslaver. Konflikten har spilt over grensene til Sudan og Kongo og har ført til at anslagsvis halvannen million mennesker har blitt drevet på flukt, mens resten av verden stort sett har vært opptatt med andre ting. Serien blitt godt mottatt, ikke minst blant ugandiske bloggere, som berømmer serien for å gi en god fremstilling av det ugandiske samfunnet, og gi en ny generasjon kunnskap om konflikten nord i landet.

Samtidig knytter serien an til DC Comcis-karakteren Unknown Soldier, en figur som dukket opp i DCs krigstegneserier på seksti- og syttitallet. Den ukjente soldaten var en hemmelig agent under annen verdenskrig, hvis ansikt var så vansiret at det var fullstendig dekket i bandasjer.

I Dysarts versjon heter den ukjente soldaten Moses Lwanga og er en ugandisk-amerikansk lege, bosatt i New York, som reiser til Uganda for å hjelpe landet han kommer fra. Lwanga er i utgangspunktet pasifist, men blir snart innhentet av brutaliteten som omgir ham i de krigsherjede områdene i nord. I møtet med barnesoldatene utvikler han en psykose, der han hører en stemme som guider ham gjennom livsfarlige situasjoner og lærer ham å bli en effektiv drapsmann. Forferdet forsøker han å bli kvitt stemmen ved å ødelegge sitt eget ansikt. Han drives imidlertid bare lenger inn i psykosen, og innleder snart en enmannskrig mot LRA.

Lwanga er en uhyggelig effektiv kriger. Ikke bare er den tidligere pasifisten ekspert på å drepe, han evner også å legge til side alle menneskelige hensyn som kunne gjøre arbeidet vanskelig. Når han løser en gisselsituasjon ved å ta livet av gisseltakerne, og senere får høre at kunne ha blitt løst ved forhandlinger, tar han det med et skuldertrekk. Likeledes når han konfronteres med at fienden også er ofre, at hans enmannskrig innebærer å kjempe mot – og drepe – kidnappede barn: «Someone has to sacrifice. Do horrible things. Commit to ending this once and for all by any means necessary.»

DMZ av Brian Wood og Riccardo Burchielli, også Vertigo, utspiller seg i en nær framtid, der USA har kollapset i borgerkrig. Manhattan er nå kjent som DMZ, demilitarized zone, et krigsherjet ingenmannsland midt i frontlinjene mellom USA og opprørsrepublikken «The Free States». Her havner Matty Roth, som i løpet av serien utvikler seg fra en uerfaren journalistpraktikant til en hardbarka reporter og maktfaktor i DMZ.

I War Powers, den syvende boken i serien, er Matty gått lei av journalistrollens begrensninger. Han ønsker å stå for noe positivt, og har sluttet seg til den populistiske politikeren Parco Delgado i hans forsøk på å etablere en selvstendig styresmakt i DMZ, uavhengig av den amerikanske regjeringen. Men om Matty er hardbarka, er han også naiv. Snart erfarer han at politikk er et like skittent spill som journalistikk, der man enten manipulerer eller blir manipulert. Det finnes frustrerende få klare moralske skillelinjer i den demilitariserte sonen. Her er ingen enkelt fiende man kan drepe for å få en slutt på krigen, bare en mengde kyniske, krigstrøtte og skadde mennesker som forsøker å overleve også denne dagen, og i varierende grad ønsker å bevare en viss menneskelig verdighet gjennom det hele. «A fucking news crew? Well, we didn’t ask for a news crew. We don’t want to get caught up on your shit. Like I said, we just live here.» Matty Roth forsøker å gjøre en forskjell. Noen ganger lykkes han. Mesteparten av tiden bare driter han seg ut, blir brukt, manipulert, eller lurer seg selv når ikke andre gjør det for ham.

DMZ forsøker ikke å gjenskape virkelige hendelser, men inspirasjonen fra virkeligheten kjennes i hver rute. Forfatteren har, synes jeg, lykkes i å balansere mellom kontinuitet, fornyelse og utvikling av sine karakterer, slik at serien etter syv bind fremdeles ikke føles som den går på tomgang. I likhet med all god science fiction bruker DMZ en fiktiv virkelighet som devise for å si noe om sin samtid. Fengselstortur og oransje fangedrakter. Soldater som åpner ild mot fredelige demonstranter. Trustwell inc, et selskap med egne militære styrker som har sikret seg lukrative kontrakter med myndighetene for «gjenoppbygging» av DMZ. Patriotisme på boks fra mediene, the price of freedom is high, but never in the history of this proud country has the price been so important, or held such honor to pay. Wood griper fatt i disse ingrediensene, velkjente fra tusen TV-bider og nyhetsinnslag, og setter dem inn i en tenk om-setting som flytter dem nærmere oss. Hva om det skjedde her. Skjer det her? I bakgrunnen lyder kraftige ekko fra Bagdad.

Unknown Solder er, sier Dysart sier til New York Times, et resultat av en fascinasjon for religiøs fanatisisme som meldte seg etter 11. september 2001. Framstillingen av konflikten og av det ugandiske samfunnet i serien, og bloggpostene Dysart skriver om situasjonen i Uganda, viser at han har satt seg grundig inn i stoffet han bruker.  Tross det pertentlig korrekte bakgrunnsmaterialet sklir Dysart ut likevel i en voldsfantasi hinsides virkelighetens verden, der én mann med Kalasjnikov og machete er det som skal til for å løse en umulig situasjon.

Voldsfantasier er ikke noe nytt for tegneseriemediet. Fiktiv vold kan være morsomt, og trenger nødvendigvis ikke forholde seg til virkeligheten. Like lite som vi forventer at en actiontegneserie satt til USA er realistisk, bør man forvente at en actiontegneserie satt til Uganda er det. Dette smaker mer av Inglorious Basterds i Afrika. Ingenting galt med det. Unknown Soldier gjør det imidlertid til et selling point at den sier noe vesentlig og viktig om verdenen vi lever i («unafraid to confront some horrific truths about the world we live in (…) a comic that genuinely matters», sier anbefalingen på omslaget, skrevet av, av alle, Garth Ennis). Serien behandler kanskje sitt kildemateriale med større respekt enn de fleste hollywoodske krigsfiksjoner. Likevel føles det som den den gjør krav på en alvorstyngde som ikke riktig følges opp. «I’m going after the leader of the LRA, Joseph Kony. I’ll hunt him in Uganda, Sudan, DRC, wherever I have to. Tell them I’m coming», snerrer Moses Lwanga bak bandasjemasken. Dette er hva Uganda trenger for å komme ut av flere tiår med væpnet konflikt: Rambo.

I seriens innledning, da Lwanga fremdeles har sin pasifistiske overbevisning intakt, ser han med forakt på en vestlig hjelpearbeider som snakker om konflikten i Uganda. «She looks at us and sees only genocide, child soldiers, AIDS and famine. Her altruism borders on fetishism», fnyser han. Replikken kan leses som en selvreflekterende kommentar til Dysarts egen serie: han har reist til Afrika og bringer tilbake drap og barnesoldater. Forfatteren har uttrykt tvil om sitt eget prosjekt. «I witnessed people at the lowest point of their lives, and I came back and turned it into an action-packed war comic», uttalte han ifølge New York Times. «We try our best not to be exploitative, but in my heart I don’t know if this is the right way to do it.» Det vet ikke jeg heller.

DMZ er ren fiksjon. Unknown Soldier er grundig researchet og basert på virkelige hendelser. Likevel kjennes DMZ langt virkeligere enn Unknown Soldier. DMZ bruker fantasi som et virkemiddel for å si noe meningsfullt om vårt eget samfunn. Unknown Soldier tar utgangspunkt i virkeligheten, men flykter inn i voldsfantasier. Resultatet er en godt laget actionserie som forsøker å selge seg som litt mer enn den er.

Dette er en utvidet versjon av en artikkel som sto på trykk i Verdensmagasinet X 5-2009.

Unknown Soldier: Haunted House
Joshua Dysart (tekst) og Alberto Ponticelli (tegning)
Vertigo / DC Comics 2009
Utdrag i PDF

DMZ #7: War Powers
Brian Wood (tekst) Kristian Donaldson og Riccardo Burchielli (tegning)
Vertigo / DC Comics 2009
Hele første utgave i PDF