Vi er alle gale

Alice: But I don’t want to go among mad people.
The Cat: Oh, you can’t help that. We’re all mad here. I’m mad. You’re mad.
Alice: How do you know I’m mad?
The Cat: You must be. Or you wouldn’t have come here.

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt vil endre kulturen på norske arbeidsplasser. I stedet for at ansatte med psykiske lidelser skal være hjemme, skal de oppfordres til å komme på jobb likevel.

Ministeren mener at dette er bra for de syke, men lar det skinne gjennom at det først og fremst er bra for produktiviteten. Det er nemlig så mange syke, faktisk nesten to og en halv gang så mange som for ti år siden.

- Dette er folk som går på en smell eller møter veggen – helt uskyldige ting som de fleste erfarer på et tidspunkt i livet. Det kan være relatert til livskriser eller belastningsrelatert. For eksempel problemer med å få tidsklemma til å gå opp, sier Arnstein Mykletun, professor i psykologi ved Universitetet i Bergen til VG.

Det er dårlig butikk om de skal gå hjemme og tråkke alle sammen – eller, male bilder eller spille musikk eller gå turer i skogen eller hva de nå gjør. Det blir lite bruttonasjonalprodukt av sånt. Som kjent er det «en myte at alle må være hundre prosent friske for å gå på jobb».

Vi har ellers fått med oss at norsk næringsliv har en lav grad av innovasjon sammenliknet med våre naboer. Gitt at de gale er mer kreative er det kanskje derfor ministeren helst ser at man er mentalt syk i arbeidstida?

Men dette er egentlig en digresjon.

Det jeg egentlig ville si, er at det er interessant hvordan fenomener som «tidsklemma» blir framstilt som om de var en slags naturfenomener, og ikke et resultat av hvordan man, som individ og som samfunn, har valg å organisere tilværelsen*. Å si at man blir syk av tidsklemma er egentlig bare en annen måte å si at man blir syk av livet man lever, eller om man vil, syk av å leve i samfunnet. Dersom samfunnet har utviklet seg dithen at to og en halv gang så mange blir syke av å leve i det nå som for ti år siden, er det kanskje verdt å vurdere om man kan legge opp ting noe annerledes. Jovisst har man ansvar for sitt eget liv. Men hvis man gjør som regjeringa og øvrigheta oppmuntrer til og innretter politikken etter, består det gode liv i å opparbeide seg en anselig studiegjeld, boliglån og pensjonsspareordning, ta en fulltidsjobb for å finansiere dette, samt sette et par-tre unger til verden, som må kjøres til og fra diverse selvrealiseringsopplegg og fôres med sunn mat som ikke hemmer deres muligheter i framtida. Og så trene, da, gjerne ved hjelp av en snasen app på smarttelefonen din som forteller deg at du er flink, imellom postingene av instagrambilder av dine hjemmebakte biodynamiske lavkarbo-raw-food-cupcakes på Facebook. Man kan leve et annet liv, men det innebærer i større eller mindre grad en tilbaketrekning fra samfunnet, at man bevisst unngår å innfri forventningene som stilles til en. Det er dette regjeringa forsøker å unngå.

Er det rart Jeppe knasker lykkepiller?

Løsningen ligger altså i å gå på jobb likevel og satse på at det går over. Det er jo i og for seg ikke så dumt tenkt, med tanke for hva som går for å være mental friskhet nå om dagen. Her ligger det mange spennende muligheter for synergieffekter. Man kan for eksempel se for seg et fruktbart samspill mellom det psykiske helsevernet og næringslivet, litt som post-i-butikk. Forbered deg på den nye, store arbeidslivshelsereformen: mentalsykehus-på-kontor.

Kanskje det de egentlig er redde for, er at noen faktisk skal bli friske?

* Nå ser vi for den retoriske snertens skyld bort fra at naturfenomener i økende grad også er et resultat av hvordan vi har valgt å organisere samfunnet, jfr. global oppvarming.

Dask på lanken

Oj, se der. Forbrukerombudet vil gi Norsk Tipping 150.000 kroner i gebyr for skjult reklame.

– Det bør være et velkjent prinsipp blant alle som driver med markedsføring at skjult reklame er forbudt. Jeg reagerer sterkt på at Norsk Tipping på en så omfattende måte har brutt denne regelen, uttaler forbrukerombud Gry Nergård.

Norsk Tipping/Try/Finn.nos argumentasjon er’e så nøye’a, dem fikk jo tingene sine imponerte altså ikke. Det er bra.

Men jeg nok ikke ville brukt uttrykket «kjempebot», som Dagbladet gjør. Jeg sitter ikke med presise tall for dette, men det vil ikke overraske meg om Norsk Tipping likevel oppsummerer dette som en rimelig god investering.

Prisen for sannheten er en flatskjerm-TV

Dette hadde du kanskje ikke trodd, men Norsk Tipping holder seg faktisk med et sett etiske retningslinjer. Her står det blant annet at «kontakt med eksterne skal være basert på redelighet og åpenhet». Noen har åpenbart funnet ut at en rimelig måte å ivareta disse verdiene på er ved å plante falske annonser der man operer med dekkidentitet og løgnhistorier om en ikke-eksisterende lottogevinst, med hensikt å drive skjult reklame for pengespill.

(Magnhilds Antiblogg har skrevet mer utførlig om dette poenget).

Dere har sikkert fått med dere historien for lenge siden, men i kortversjon: Gjennom annonser på Finn.no har den fiktive lottomillionæren Fredrik gitt bort saker og ting. Finn.no har gått god for at Fredrik finnes i virkeligheten. Det var løgn. Det hele er et reklamestunt kokt opp av Norsk Tipping og Kjetil Try. Forbrukerombudet mener det er ulovlig. Jarle Aabø mener «PR kan være omdømmets største fiende når idioter driver med det». Kort sagt: Norsk Tipping og Finn.no har jugd, i den edle hensikt å selge ting.

Det er imidlertid først når man leser forklaringene til de involverte det virkelig blir festlig. De er nemlig ikke i stand til å vedkjenne seg at det er dette de har gjort.

– Det er trist hvis noen føler seg lurt. Det var ikke meningen. Jeg tror noen har misforstått dette, sier markedsdirektør Janne Jacobsen i Finn.no til Dagbladet.

Sannelig min hatt. «FINN har vært i kontakt med mannen som gir bort alt han eier. Så vidt vi kan se er dette ikke en bløff, derfor godkjenner vi annonsene.», skrev Finn på sin Facebook-side, og så har noen gått hen og misforstått dem dithen at de mener mannen faktisk eksisterer. Det var trist. Da skjønner vi godt at de må beklage «hvis noen føler at de har blitt lurt», som det heter i ikke-beklagelsene man gir nå for tiden.

Norsk Tipping kommer litt nærmere å innrømme at det faktisk er løgn å si noe som ikke er sant, når de uttaler at det de syntes det var «akseptabelt gå på akkord med sannheten noen dager». Kronargumentet for at det er greit å juge til folk, er som følger: Folk har jo fått ting! Fått! Ting! Helt gratis! Og da må det vel være greit. De har jo fått ting, og attpåtil helt gratis. Prisen for sannheten kan da umulig vært mer enn en flatskjerm-TV.

Ingen grunn til panikk, kunne Norsk Tippings kommunikasjonsfyr «Sverre» fortelle meg på Facebook.

«Vår kontakt med eksterne er basert på redelighet og åpenhet. Norsk Tipping tar høyde for at våre kunder vet dette og forstår forskjellen på Norsk Tipping som selskap og en produktkampanje som er et virkemiddel for å reklamere for produktet Lotto.»

(Innlegget fortsetter under bildene)

Nemlig.

Desuten: «Om Lottomillionærene vår [sic] er fiktiv, er Lottomillionær-ånden hans og gjenstandene han ga bort til de som ville ha høyst reell

Jeg er usikker på om Sverre finnes i virkeligheten eller om han også er en av Kjetil Trys Frankenstein-skapninger, men hvis han sender meg en ny TV skal jeg ikke legge meg videre opp i det. Jeg er i grunnen mer opptatt av hva han sier enn hans eksistens. Nå begynner det å gå rundt for meg her, så jeg får prøve å oppsummere: man sier noe som er løgn, og synes det er trist hvis noen føler seg lurt. Man er åpen og redelig, men synes det er greit å gå på akkord med sannheten i noen dager. Man tar høyde for at kundene vet dette og forstår forskjellen og uansett så FÅR DE JO TING. Det skumleste med dette er at jeg ikke tror Kjetil Try eller Sverre eller Janne Jacobsen oppfatter seg som uredelige mennesker. De har jo etiske retningslinjer, og beklager at noen er så dumme at de tror på det de sier. Og så får de jo ting.

Nå har hodet mitt eksplodert. Siste ord blir derfor gitt til Harry Frankfurt og essayet On bullshit:

«It is impossible for someone to lie unless he thinks he knows the truth. Producing bullshit requires no such conviction. A person who lies is thereby responding to the truth, and he is to that extent respectful of it. When an honest man speaks, he says only what he believes to be true; and for the liar, it is correspondingly indispensable that he considers his statements to be false. For the bullshitter, however, all these bets are off: he is neither on the side of the true nor on the side of the false. His eye is not on the facts at all, as the eyes of the honest man and of the liar are, except insofar as they may be pertinent to his interest in getting away with what he says. He does not care whether the things he says describe reality correctly. He just picks them out, or makes them up, to suit his purpose.»

Fra den sekulærprogressive venstresidas parnass

Jeg har anmeldt Hanne Nabintu Herlands satiriske roman «Respekt» i Samora. Anmeldelsen ble plukket opp av Dagbladet, hvilket utløste et svar fra tidligere stortingsrepresentant Hallgrim Berg. Her er svaret på svaret. Om all denne oppramsingen er forvirrende, kan jeg trøste deg med at det ikke var like forvirrende som å lese boka.

Å spille gitar kan være moro (hvis du har en Iphone).

This old guitar has caught some breaks
But it never searched for gold
It can’t be blamed for my mistakes
It only does what it’s told
(Neil Young, This Old Guitar) 

«This is the gtar, the first guitar anyone can have fun playing», sier reklamefilmen for gTar (sic), det snasne, nye «instrumentet» som drives av en Iphone-app. Å spille gitar kan nenlig være en traurig affære. Ved hjelp av jerndisiplin har noen heltemodige sjeler klart å holde gitarspillingen i hevd opp gjennom historien likevel, men nå – endelig – kan det være litt moro også.

Aftenposten skriver om herligheten. Denne bloggen skrives iblant i en munter tone, men nå skal vi være alvorlige her. Vi ser det som vår borgerplikt å gå denne artikkelen kritisk i sømmene. Av kommunikasjonsmessige grunner ser oss nødt til iblant å henfalle til bruk av halvfet skrift, store bokstaver og teskje. Her står det nemlig mye rart:

«I motsetning til en vanlig gitar, som bare har én vanskelighetsgrad, har denne tre.»

Min første kontakt med en gitar kom da jeg var svært liten, kanskje to-tre år. Jeg slo på strengene, og så kom det lyd. Gøy! (Vanskelighetsgrad én.)

Etter hvert fant jeg ut at det kom forskjellige lyder av de forskjellige strengene. Jeg plukket på strengene og nøt lyden av de ulike tonene, og resonnansen når jeg plukket to eller flere strenger samtidig. (Vanskelighetsgrad to.)

En god stund senere lærte jeg å spille min første låt, i musikktimen på skolen, «Tom Dooley», med to grep. (Vanskelighetsgrad tre.) Etter hvert lærte jeg flere grep, og flere låter. (Vanskelighetsgrad fire? Fem? Nå kommer jeg ut av tellinga her.) Høydepunktet i min gitarkarriere kom da jeg lærte meg fingerspillet på «Here Comes the Sun» (nå aner jeg ikke hvilken vanskelighetsgrad vi er på, men flere enn på Iphonen i hvert fall), før jeg dessverre la bort gitaren.

«Det mest avanserte nivået gir deg muligheten til å spille helt fritt.»

Det ligger en gitar ved siden av meg. Og gjett hva! Jeg kan spille på den! Helt fritt! Avanserte greier.

«Gitaren er trådløs og går på oppladbare batterier, slik at du kan ta den med deg ut og spille.»

En betydelig forbedring fra vanlige gitarer, altså.

«Strengene på gitaren gir ikke særlig mye lyd i fra seg selv, den kommer fra iPhonen når du spiller på dem. Det betyr at du ikke trenger å stemme gitaren.»

Jamensåfintda. Noe av poenget med å stemme instrumenter er vel blant annet å sørge for at de stemmer med hverandre, men det er sikkert ikke så farlig. For:

«Blant de mange funksjonene i gTar-app-en finnes også noe som kalles SmartPlay, som filtrerer bort feiltrykk og dermed uønskede toner.»

Lurer på hva som høres verst ut, en akkord som ikke står i akkordskjemaet (for de som holder seg med sånt) eller et STORT, GAPENDE HULL midt i låta. Eller kanskje SmartPlay er så smart at den erstatter den «uønskede» tonen din med en «ønsket» en, men da er det vel uansett billigere å spille luftgitar til en vanlig mp3-spiller.

Uansett ønsker vi ikke å være fordomsfulle. Derfor har jeg kjørt Fredsbevegelsens «Fem sekunders frihet» gjennom et Iphone-filter som tar bort «uønskede toner». Resultatet kan du høre her.

«The great thing about gtar is that it lets people have an immersive, hands on experience in music, even if they’ve never picked up anything like this before», forklarer gründeren i videoen sin. Jeg husker en Donald-historie jeg leste en gang, der en bitter mann som aldri fikk spise iskrem som barn okkuperer iskremfabrikken i Andeby og bare lager is med selleri- og brokkolismak. Denne typen er visst tidligere gitarist. Min teori har er at han ble tvunget av sine voldelige foreldre til å spille gitar og slått med linjal over fingrene når han spilte feil, og nå er ute etter å hevne seg på skapelsen for sin ulykkelige skjebne. Men det er digresjon. Det jeg hadde tenkt å si, var: her om dagen fikk jeg en Xaphoon i posten. Jeg hadde aldri plukket opp noe slikt før, men satte straks i gang å produsere ulyder av hjertens lyst. Min tre år gamle datter hørte at jeg spilte, spurte om å låne fløyten min, og satte i gang med å jamme sammen med meg. Det hørtes sikkert helt jævlig ut. Og det var KJEMPEGØY. Hvis ikke det var en immersive, hands on experience in music, vet ikke jeg hva som er det. Helt uten noen Iphone-app.

Det finnes mye rart leketøy i verden, og det finnes mange verre ting man kan gjøre enn å leke at man spiller gitar. Men når noen påstår i fullt alvor at gitarer har én vanskelighetsgrad, og at der er nødvendig å ha en smarttelefon-app for å ha glede av å spille musikk, og får disse påstandene på trykk i presumptivt seriøse aviser, er det grunn til bekymring. Noen kan jo risikere å ta dem på alvor.