UFLINK – opp fra asken

uflink

UFLINK er en hyllest til det imperfektes estetikk.

UFLINK #0 samlet et eklektisk knippe tekster og bilder. Fellesnevneren var at de var mislykket, uferdige, forlatt, upublisert, eller på annen måte aldri har sett offentlighetens lys. Likevel har folk lagt sine hjerter og sjelsfragmenter i dem, og det er det som gjør dem vakre.

Prosjektet ble dessverre mislykket. Problemet var at de innsendte bidragene holdt en såpass høy kvalitet at de vanskelig kan kalles mislykkede eller imperfekte. Bladet ble rett og slett for bra.

Samtidig er det jo helt i UFLINKs ånd at bladet skulle mislykkes med ambisjonene, så kanskje det hele var en suksess likevel. Der har dere et vaskeekte paradoks å tygge på.

Nå er uansett UFLINK #1 tilgjengelig, med nye uforløste, men likevel ytterst les- og severdige, prosjekter. Siden sist har vi blitt adoptert av Elasmotherium forlag, men er ellers som du (ikke) husker oss. Til alle som synes veien fra den blødende sjelen til markedssuksess kan være kronglete: dere er ikke alene.

UFLINK #1 inneholder blant annet:

  • Redaktørens reisebrev fra pakketur til Irak
  • Blødende poesi og prosa av Melbye, Stengrundet og Helena S-T
  • Tegneserie om dødens utfordringer i arbeidslivet
  • Forstyrrende bilder
  • Epistler fra et vaskeekte internettroll, Ingerid Henriksen

Send meg en epost om du ønsker å bestille et eksemplar.

Om snegler og mennesker

Faksimile: vg.no

Det er viktig for demokratiet med en differensiert presse. Som Facebook nylig observerte, er tabloidene sitt ansvar bevisst også i agurktida: Dagbladet har flåtten, VG «mordersneglen». Den siste tiden har sistnevnte avis presentert en rekke råd om hvordan man skal bli kvitt sneglene, noe som for en økonom framstår som smått irrasjonelt. Hva skal de da selge aviser på?

I fall du skulle bli forvirret, midt i alle selvhjelpsartiklene om gjør-det-selv-artsutryddelse, fotokonkurransen om å sende inn flest sneglelik, og vignetten «er du Norges beste sneglekriger?», illustrert med kamogrønt og militære distinksjoner, la meg for ordens skyld presisere: det er SNEGLEN som er morderen her. Å hevde noe annet vil være respektløst overfor alle landets iberiasnegletterlatte enker og faderløse barn.

Derrida i lommeformat har stor respekt for bonden som dyrker jorda, for ikke å si middelklassen som dyrker selvrealiseringen i sine villahager, så for all del. Skadedyrbekjempelse er jo sånt man driver med. Men det er noe med iveren man legger for dagen, for ikke å si den militære effektbruken, som antyder at man her har å gjøre med dypere og mørkere dragninger i menneskesjelen.

Her om dagen var Derrida i lommeformat ute og gikk tur, og passerte en mann som med stor iver tråkket på hver eneste iberiasnegl han passerte på sin vei. Ettersom det regnet, og dette var en sti omgitt av høyt gress på idylliske Mortensrud, kom han seg ikke spesielt fort avgårde, og var nok både slimete og våt da han omsider kom seg over dørstokken hjemme. Men for ordens skyld; vi snakker her verken om tutsier eller muslimer, men bløtdyr.

I avisenes dekning av brunsneglinvasjonen kan det ofte være vanskelig å skille Clinton fra hveten; så her anbefales det å lese med tungen rett i munnen. Omtalen av brunsnegler og tiggende romfolk kan virke til forveksling lik; de ser rare ut, er kjempeskumle og kommer utenfra for å skape ubehag i hjertene til fredselskende nordmenn. Nok en gang for ordens skyld: Når UMB-professor Arild Andersen uttaler til VG: «I tillegg er det det rent estetiske. Folk synes de er ubehagelige og ekle å tråkke på», er det i denne omgang sneglene han tenker på. Tror jeg.

Panta rhei

Ute er det vinterklart postkortvær, men det er ikke lett å få med seg her jeg sitter, ned en trapp, inn ei dør, men ei smal stripe av lys som kikker inn gjennom kjellervinduet. Her inne rår et kreativt kaos. Klær og nips og kjøkkenutstyr har bykset entusiastisk ut av flytteeskene, men ikke riktig funnet ut hvor de skal gjøre av seg ennå. Noe er på plass, da. Se, i bokhylla står bøker og papiresker høysommelig organisert. Rundt dem er strømmen stri. De tomme flytteeskene trenger seg sammen på toppen av kommoden, skipbrudne på et skjær. Jeg driver med sofaen uten seil, med beina brukket opp under meg og den siste whiskeyslanten i handa. Bølgene rundt meg skal ingen steder.

Send meg dine forlatte kreative prosjekter

Undergrunnsfanzinet UFLINK ble nylig sluppet i digitalisert utgave, hvori er samlet et eklektisk knippe tekster og bilder. Fellesnevneren var at de var mislykket, uferdige, forlatt, upublisert, eller på annen måte aldri har sett offentlighetens lys. Hensikten var å lage en hyllest til imperfeksjonen..

Prosjektet ble dessverre mislykket. Problemet var at de innsendte bidragene holdt en såpass høy kvalitet at de vanskelig kan kalles mislykkede eller imperfekte. Bladet ble rett og slett for bra.

Samtidig er det jo helt i UFLINKs ånd at bladet skulle mislykkes med ambisjonene, så kanskje det hele var en suksess likevel. Mens dere grubler over disse paradoksene kan vi herved annonsere:

UFLINK NUMMER TO

Sitter du på uferdige noveller, førstekapittelet til den store romanen du begynte på for fem år siden, svulstige dikt, mislykkede tegninger, snurrige fotografier, kjærlighetsbrev du aldri våget å sende, sangtekster uten melodi eller andre uslepne diamanter? Send dem til meg! Så blir det blad.

UFLINK har ingen dødlinje, men går i trykken når jeg føler jeg har fått inn nok stoff. Kanskje blir det i morgen. Kanskje om et år. Det er fullstendig opp til dere.

 

Karriereråd

- Vær deg selv!

Det måtte komme. Det er i og for seg godt gjort å snakke om jobbsøking og karrierebygging i over en time uten å komme med denne banale formaningen – men han sprakk til slutt, karriererådgiveren. Vi skal være oss selv. Det blir det visst karriere av.

Personlig har jeg aldri helt forstått hvordan det er mulig å være noen annen enn seg selv, enda jeg har sett Being John Malkovich opptil flere ganger. Der finner hovedpersonen en hemmelig dør bak et arkivskap på jobben som leder inn i hodet til skuespilleren John Malkovich. Likevel driver han det aldri lenger enn til å utgi seg for å være ham, for den virkelige Malkovich er jo også i farvannet og ønsker å kontrollere sin egen kropp. Han gjør et ærlig forsøk. Men han ender ikke opp med å være noe annen enn seg selv i forkledning. Å være meg selv skal jeg saktens klare. Problemer er alt det andre man også skal være.

Vi skal selge oss selv, formaner karriererådgiveren. Altså må vi vel være en slags varer. Vi skal være positive, for arbeidsgivere liker ikke surpomper og misantroper. Og på toppen av det hele skal vi forsyne meg være ærlige. Jeg gjorde et forsøk.

Det er min ærlige mening at jeg ikke er spesielt fornøyd med å betrakte meg selv som en vare, fortalte jeg, derfor anser jeg det som en logisk umulighet å være både ærlig, positiv og en vare på en gang. Skal jeg få til noe slikt må jeg nok først gjennomgå en grundig mental reprogrammering. Om så skulle skje, la jeg til som en småfilosofisk digresjon, vil jeg nok fremdeles være meg selv, ettersom jeg umulig kan være en annen, men mitt selv vil nok ha lite til felles med mitt selv per i dag.

- Nå synes jeg du er veldig snever og negativ, sa karriererådgiveren.

Et skritt opp fra undergrunnen

Fanzinet UFLINK, undergrunnens største parentes, er nå tilgjengelig på selveste internettet.

UFLINK har vært planlagt i seks år før det endelig, mot alle odds, faktisk ble noe av. Det er kanskje passende, for UFLINK er en hyllest til imperfeksjonen. Premisset er dette: Alle er så jævla flinke og polerte, leverer i tide og uten kommafeil og har flotte CV-er og sunne interesser. Men ikke her.

UFLINK er stedet for de uforløste artiklene, novellen som aldri riktig fikk noen slutt, portrettegningen som du glemte å tegne nese på, fotografiet som ble overeksponert, diktet med nødrim, ting som av en eller annen grunn ble hengende litt i lufta. Eller kanskje noe du gjorde ferdig, er veldig fornøyd med, men deretter gjemte i en skuff. Og noe av det er kanskje GENIALT. Og mye er dritt.

Første og antakeligvis siste nummer av UFLINK ble gitt ut i høst. Nå er bladet også tilgjengelig som PDF: Her!

Klikk her for å laste det ned.

Arbeidsløs jul

Kryssposting fra Fyllesjuk.no, siden dette er en tekst som helt og holdent handler om meg, i Bukowski/Arne And-stil:

Det var to dager før Kristi fødselsdag, og det hvite dekket fra dagen før var i ferd med å smelte til sildrende slaps. Tilstanden minnet om den i kjøleskapet, som hadde brutt sammen tidligere på dagen slik at julematen var godt i gang med å bederve seg, og trompetistens hjerne, som etter et utstrakt sykeleie kombinert med gårsdagens tilførsel av whisky var i ferd med å oppløse seg til en tyktflytende grøt…

[Les mer på Fyllesjuk.no]

Kontorliv

KRACKA-BOOM! Rett etter at jeg hadde logget meg inn på Facebook begynte edderkoppsansen å kime. Et øyeblikk trodde jeg det var bildene fra julebordet som hadde utløst det og skyndte meg å avtagge dem idet veggen plutselig ble revet i stykker av en voldsom eksplosjon. Kontormøbler og kaffekopper for gjennom luften, og en vill latter skar gjennom smellet og skrikene. Jeg forsto at det var det GRØNNE TROLLET som var på ferde igjen. «Osborn, din rabagast», ropte jeg mens jeg spratt i retning toalettet. «Kunne du ikke ventet med strekene dine? Jeg har en deadline i morgen.» Inne i båsen flerret jeg av meg skjorta, trakk hetta over hodet og hoppet ut igjen. Situasjonen der ute var et salig rot; halve etasjen var sprengt i filler, trollet kaklet manisk og kastet gresskarbomber fra glidebrettet sitt, og den hotte unge studenpraktikanten hang etter én hånd fra en bjelke, femti meter over bakken.

Jeg trakk pusten, knakk fingrene og kastet meg ut i det. Troll eller ikke, sjefen ville bli sur hvis dødlinja ble forsinket.

Og enda var det bare mandag.

Dungeon crawl

Pappaen og Jenta er oppdagelsesreisende. Hulegangene er trange, men strekker seg ti-femten meter til værs. Steinene antar rare formasjoner, en drueklase, en blomkål, en dryppende stalakitt, en ru, langstrakt tingest som har fått navnet «svigermors tunge». Vi går i et galleri. Men når det kunstige lyset blir slått av, ser man ingenting.

Her kunne vi lagd laiv, drømmer Pappaen. Morias miner-laiven.

Også reisen til Szemlö-hegyi-grotten var en oppdagelsesreise, en snirklete odyssé gjennom Budapests kollektivtransportsystem; en buss, en trikk, enda en trikk, et tog og en buss, der en liten feiloppfatning av det uforståelige magyar-språket var alt som skulle til for å sende Pappaen og Jenta ut på en lang heisatur i periferien.

I 40 graders varme blir selv en spasertur på et par kvartaler til en ørkenvandring. Men nede i grotten er det kaldt. Luften er så ren at lokale sykehus gjerne frakter astmapasienter ned hit for å bli bedre.

Jenta stopper. Nede langs veggen ligger noen løse steiner. En av dem er nesten oransje. Om hun bare kunne ta den med! Men hulen og alt som er i den er fredet mot grafsende turistfingre.

Når jenta ser opp, er hulegangen tom. Gaiden og alle turistene er borte. Men Pappaen er der. Han kikker på steiner gjennom kameraet sitt.

Vi får skynde oss etter dem, sier Pappaen. Men gangen deler seg, først én gang, så en gang til. Alle er tomme. Hulen virker enda vakrere og mer majestetisk uten mennesker. Jenta og Pappaen ser seg rundt. De suger til seg skjønnheten og lurer litt på hvordan de skal komme seg ut.

Tror du vi ikke vil finne veien tilbake, spør Jenta.

Kanskje denne hulen blir vår grav, svarer Pappaen med dramatisk pappastemme. Jenta ser litt bekymret ut.

Neida, legger han til. Vi kommer ut. Det verste som kan skje er at vi må vente på neste gruppe, en halvtimes tid eller noe.

Grotteveggene er rå og upolerte. Steinen ligger lag på lag i underlige former. Men stien er flat og menneskebygget; jordens indre er tilgjengelig selv i rullestol.

Mariagrotten likner et kapell; et lite, sakralt kammer med et korsformet hull over inngangen. Pappaen er likevel usikker på om navnet er ment å ha bevisst religiøse konnotasjoner. Szemlö-hegyi-grotten ble utforsket i syttiårene, da marxismen-leninismen fremdeles var den dominerende trosretningen, om enn i en mer avslappet fortolkning enn i nabolandene i øst. Da speleologene fant veien ned hit, var handikaptilgjengeligheten ikke på plass. Korset var den eneste åpningen. Den gangen var det ikke noe kors, men et knappenålshull, slik at bare en av utforskerne, ei tynn flis ved navn Maria Szekula, klarte å klemme seg gjennom. Senere har vi fått brede stier som gjør grotten tilgjengelig også for litt mer tykkfalne turister.

Pappaen og Jenta følger stien tilbake, prøver ut de forskjellige veiene man kan ta. Den siste av dem leder ut, opp i varmen.

Now they’ve got freedom

Tyrannen er død.

Der, klemt inn mellom reklamer for Nutrilett og bærbare datamaskinger på postordre, er et kornet bilde av den nå avdøde diktatoren med renneløkke om halsen, ved siden av en play-knapp. Et museklikk, og galgen forsvinner; først en melding fra sponsoren, en animert vignett fra mobiltelefonselskapet Chess, folkets mobiloperatør.

Så er det tid for action. De norske nettavisene viser ikke full pakke, men det vi ikke ser, kan vi jo alltids lese om. Det har vi saktens gjort i ukevis allerede, under titler som «Skal henrettes innen 30 dager», «Henrettes til helgen?», «Henges i dag eller i morgen»og «Henrettes før klokka fire?». Man kan mene hva man vil om tyrannen, men medietekke har han. Så god forhåndsomtale kan bare Nintendo Wii måle seg med.

Tyrannen fikk ingen sigarett, og fikk ikke gå med slips. Han uttalte at Palestina er arabisk og man kunne høre nakken hans knekke. Vi har også kunnet lese artikler som «Slik var Saddams liv i fengselet», selv om det dessverre ikke ble anledning til noen hjemme hos-reportasje fra cella. Tyrannen takket nei til hette over hodet. Bødlene trekker på skuldrene, samme for oss, tenker de kanskje, men det er ikke godt å si bak de svarte hettene De fikler med renneløkka. Nå skal det skje. Så er filmklippet over, og skjermen fylles av tekst: «SE DET IGJEN!»

De som gjerne skulle hørt nakken knekke med egne ører, eller kanskje hatt det som ringelyd på mobiltelefonen, kan jo betrakte den Chess-sponsede filmen som en trailer for den usensurerte Youtube-varianten (selvfølgelig behørig omtalt i alle medier med respekt for seg selv), og heller glede seg over at noen bryter med Hollywoods tendens til å avsløre alt for mye av handlingen i trailerne sine.

Nå gleder vi oss til «Director’s cut»-utgaven kommer på DVD.