Vi snakker ekte kjærlighet

Stabburet blir parodiert av komikerne Bye & Rønning, men synes ikke parodien er morsom. Derfor har de tydeligvis sett seg nødt til å bidra litt komikk på egen regning.

– Dette er mobbing av våre flere hundre ansatte som daglig står på for å lage nordmenns favorittpizza. Det er også mobbing av det norske folk. Dette representerer en stereotypi av den norske Grandiosa-spiseren. Vi vet at 85 prosent av befolkningen spiser Grandiosa, sier kommunikasjonsdirektør Dag Olav Stokken til Kampanje.

Latterlig er det kanskje, men egentlig ikke spesielt morsomt, selv om det er forståelig at Stabburet som alle andre vil være med på krenkethetsgaleien. Er det noen som er ufine mot 85 prosent av befolkningen er det nettopp Stabburet, når de later som om alle som kjøper pizzaen deres samtidig slutter ukritisk opp om Stabburets produkter og virke.

Jeg kjøpte en grandiosa senest for to uker siden. Da betalte jeg for en frossen pappskive med ost og noe som ikke helt er skinke, som jeg så spiste. Stabburets rett til å bruke mitt navn for å fremme sin propaganda var så vidt jeg var klar over ikke en del av avtalen. Der er vi tydeligvis uenige. Det samme Stabburet har tidligere hevdet at de har «solid dekning for å snakke om ekte kjærlighet. Vi selger tross alt 25 millioner Grandiosa i året». Du trodde kanskje at du byttet penger mot mat, men de gjør altså krav på å være med og definere ditt følelsesliv i tillegg.

Jeg antar at det er unødvendig å forklare voksne mennesker hvorfor dette er dumt, men jeg synes det er verdt å bruke noen ord på den bakenforliggende logikken. Den er Stabburet nemlig slett ikke alene om å bruke. Iblant får man høre at markedet er et slags vidunderlig demokrati, der folket fritt kan gi uttrykk for sine preferanser uhindret av forstyrrende reguleringer og politiske forståsegpåere. Men jeg vet ikke helt. Min erfaring som forbruker er at om man forsøker å kritisere noe uten å ha kjøpt produktet, får man høre at man jo bare kan la være å kjøpe om man er misfornøyd. Kjøper man noe, blir man tatt til inntekt for produktets fortreffelighet. Mene noe får man uansett ikke. Stabburet bruker salgstallene sine som et argument i seg selv for at det ikke er noe i veien med produktene de selger — eller med andre ord: de skyver kundene sine foran seg for å unndra seg kritikk. Det er feigt, og respektløst overfor alle som har kjøpt produktene deres. Og det sier en god del om hvilken plass demokratiske verdier har i markedet.

Som en representant for de 85 prosentene som spiser Grandiosa fra tid til annen, ønsker jeg derfor å fremsette følgende erklæring. For ordens skyld og på vegne av vanvittig mange:

at kjærlighet er ikke hat
og Grandiosa ikke mat
det er for tiden alt jeg vet
om grandis og om kjærlighet

Vi er alle gale

Alice: But I don’t want to go among mad people.
The Cat: Oh, you can’t help that. We’re all mad here. I’m mad. You’re mad.
Alice: How do you know I’m mad?
The Cat: You must be. Or you wouldn’t have come here.

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt vil endre kulturen på norske arbeidsplasser. I stedet for at ansatte med psykiske lidelser skal være hjemme, skal de oppfordres til å komme på jobb likevel.

Ministeren mener at dette er bra for de syke, men lar det skinne gjennom at det først og fremst er bra for produktiviteten. Det er nemlig så mange syke, faktisk nesten to og en halv gang så mange som for ti år siden.

- Dette er folk som går på en smell eller møter veggen – helt uskyldige ting som de fleste erfarer på et tidspunkt i livet. Det kan være relatert til livskriser eller belastningsrelatert. For eksempel problemer med å få tidsklemma til å gå opp, sier Arnstein Mykletun, professor i psykologi ved Universitetet i Bergen til VG.

Det er dårlig butikk om de skal gå hjemme og tråkke alle sammen – eller, male bilder eller spille musikk eller gå turer i skogen eller hva de nå gjør. Det blir lite bruttonasjonalprodukt av sånt. Som kjent er det «en myte at alle må være hundre prosent friske for å gå på jobb».

Vi har ellers fått med oss at norsk næringsliv har en lav grad av innovasjon sammenliknet med våre naboer. Gitt at de gale er mer kreative er det kanskje derfor ministeren helst ser at man er mentalt syk i arbeidstida?

Men dette er egentlig en digresjon.

Det jeg egentlig ville si, er at det er interessant hvordan fenomener som «tidsklemma» blir framstilt som om de var en slags naturfenomener, og ikke et resultat av hvordan man, som individ og som samfunn, har valg å organisere tilværelsen*. Å si at man blir syk av tidsklemma er egentlig bare en annen måte å si at man blir syk av livet man lever, eller om man vil, syk av å leve i samfunnet. Dersom samfunnet har utviklet seg dithen at to og en halv gang så mange blir syke av å leve i det nå som for ti år siden, er det kanskje verdt å vurdere om man kan legge opp ting noe annerledes. Jovisst har man ansvar for sitt eget liv. Men hvis man gjør som regjeringa og øvrigheta oppmuntrer til og innretter politikken etter, består det gode liv i å opparbeide seg en anselig studiegjeld, boliglån og pensjonsspareordning, ta en fulltidsjobb for å finansiere dette, samt sette et par-tre unger til verden, som må kjøres til og fra diverse selvrealiseringsopplegg og fôres med sunn mat som ikke hemmer deres muligheter i framtida. Og så trene, da, gjerne ved hjelp av en snasen app på smarttelefonen din som forteller deg at du er flink, imellom postingene av instagrambilder av dine hjemmebakte biodynamiske lavkarbo-raw-food-cupcakes på Facebook. Man kan leve et annet liv, men det innebærer i større eller mindre grad en tilbaketrekning fra samfunnet, at man bevisst unngår å innfri forventningene som stilles til en. Det er dette regjeringa forsøker å unngå.

Er det rart Jeppe knasker lykkepiller?

Løsningen ligger altså i å gå på jobb likevel og satse på at det går over. Det er jo i og for seg ikke så dumt tenkt, med tanke for hva som går for å være mental friskhet nå om dagen. Her ligger det mange spennende muligheter for synergieffekter. Man kan for eksempel se for seg et fruktbart samspill mellom det psykiske helsevernet og næringslivet, litt som post-i-butikk. Forbered deg på den nye, store arbeidslivshelsereformen: mentalsykehus-på-kontor.

Kanskje det de egentlig er redde for, er at noen faktisk skal bli friske?

* Nå ser vi for den retoriske snertens skyld bort fra at naturfenomener i økende grad også er et resultat av hvordan vi har valgt å organisere samfunnet, jfr. global oppvarming.

Dask på lanken

Oj, se der. Forbrukerombudet vil gi Norsk Tipping 150.000 kroner i gebyr for skjult reklame.

– Det bør være et velkjent prinsipp blant alle som driver med markedsføring at skjult reklame er forbudt. Jeg reagerer sterkt på at Norsk Tipping på en så omfattende måte har brutt denne regelen, uttaler forbrukerombud Gry Nergård.

Norsk Tipping/Try/Finn.nos argumentasjon er’e så nøye’a, dem fikk jo tingene sine imponerte altså ikke. Det er bra.

Men jeg nok ikke ville brukt uttrykket «kjempebot», som Dagbladet gjør. Jeg sitter ikke med presise tall for dette, men det vil ikke overraske meg om Norsk Tipping likevel oppsummerer dette som en rimelig god investering.

Prisen for sannheten er en flatskjerm-TV

Dette hadde du kanskje ikke trodd, men Norsk Tipping holder seg faktisk med et sett etiske retningslinjer. Her står det blant annet at «kontakt med eksterne skal være basert på redelighet og åpenhet». Noen har åpenbart funnet ut at en rimelig måte å ivareta disse verdiene på er ved å plante falske annonser der man operer med dekkidentitet og løgnhistorier om en ikke-eksisterende lottogevinst, med hensikt å drive skjult reklame for pengespill.

(Magnhilds Antiblogg har skrevet mer utførlig om dette poenget).

Dere har sikkert fått med dere historien for lenge siden, men i kortversjon: Gjennom annonser på Finn.no har den fiktive lottomillionæren Fredrik gitt bort saker og ting. Finn.no har gått god for at Fredrik finnes i virkeligheten. Det var løgn. Det hele er et reklamestunt kokt opp av Norsk Tipping og Kjetil Try. Forbrukerombudet mener det er ulovlig. Jarle Aabø mener «PR kan være omdømmets største fiende når idioter driver med det». Kort sagt: Norsk Tipping og Finn.no har jugd, i den edle hensikt å selge ting.

Det er imidlertid først når man leser forklaringene til de involverte det virkelig blir festlig. De er nemlig ikke i stand til å vedkjenne seg at det er dette de har gjort.

– Det er trist hvis noen føler seg lurt. Det var ikke meningen. Jeg tror noen har misforstått dette, sier markedsdirektør Janne Jacobsen i Finn.no til Dagbladet.

Sannelig min hatt. «FINN har vært i kontakt med mannen som gir bort alt han eier. Så vidt vi kan se er dette ikke en bløff, derfor godkjenner vi annonsene.», skrev Finn på sin Facebook-side, og så har noen gått hen og misforstått dem dithen at de mener mannen faktisk eksisterer. Det var trist. Da skjønner vi godt at de må beklage «hvis noen føler at de har blitt lurt», som det heter i ikke-beklagelsene man gir nå for tiden.

Norsk Tipping kommer litt nærmere å innrømme at det faktisk er løgn å si noe som ikke er sant, når de uttaler at det de syntes det var «akseptabelt gå på akkord med sannheten noen dager». Kronargumentet for at det er greit å juge til folk, er som følger: Folk har jo fått ting! Fått! Ting! Helt gratis! Og da må det vel være greit. De har jo fått ting, og attpåtil helt gratis. Prisen for sannheten kan da umulig vært mer enn en flatskjerm-TV.

Ingen grunn til panikk, kunne Norsk Tippings kommunikasjonsfyr «Sverre» fortelle meg på Facebook.

«Vår kontakt med eksterne er basert på redelighet og åpenhet. Norsk Tipping tar høyde for at våre kunder vet dette og forstår forskjellen på Norsk Tipping som selskap og en produktkampanje som er et virkemiddel for å reklamere for produktet Lotto.»

(Innlegget fortsetter under bildene)

Nemlig.

Desuten: «Om Lottomillionærene vår [sic] er fiktiv, er Lottomillionær-ånden hans og gjenstandene han ga bort til de som ville ha høyst reell

Jeg er usikker på om Sverre finnes i virkeligheten eller om han også er en av Kjetil Trys Frankenstein-skapninger, men hvis han sender meg en ny TV skal jeg ikke legge meg videre opp i det. Jeg er i grunnen mer opptatt av hva han sier enn hans eksistens. Nå begynner det å gå rundt for meg her, så jeg får prøve å oppsummere: man sier noe som er løgn, og synes det er trist hvis noen føler seg lurt. Man er åpen og redelig, men synes det er greit å gå på akkord med sannheten i noen dager. Man tar høyde for at kundene vet dette og forstår forskjellen og uansett så FÅR DE JO TING. Det skumleste med dette er at jeg ikke tror Kjetil Try eller Sverre eller Janne Jacobsen oppfatter seg som uredelige mennesker. De har jo etiske retningslinjer, og beklager at noen er så dumme at de tror på det de sier. Og så får de jo ting.

Nå har hodet mitt eksplodert. Siste ord blir derfor gitt til Harry Frankfurt og essayet On bullshit:

«It is impossible for someone to lie unless he thinks he knows the truth. Producing bullshit requires no such conviction. A person who lies is thereby responding to the truth, and he is to that extent respectful of it. When an honest man speaks, he says only what he believes to be true; and for the liar, it is correspondingly indispensable that he considers his statements to be false. For the bullshitter, however, all these bets are off: he is neither on the side of the true nor on the side of the false. His eye is not on the facts at all, as the eyes of the honest man and of the liar are, except insofar as they may be pertinent to his interest in getting away with what he says. He does not care whether the things he says describe reality correctly. He just picks them out, or makes them up, to suit his purpose.»

Fra den sekulærprogressive venstresidas parnass

Jeg har anmeldt Hanne Nabintu Herlands satiriske roman «Respekt» i Samora. Anmeldelsen ble plukket opp av Dagbladet, hvilket utløste et svar fra tidligere stortingsrepresentant Hallgrim Berg. Her er svaret på svaret. Om all denne oppramsingen er forvirrende, kan jeg trøste deg med at det ikke var like forvirrende som å lese boka.

Indignasjon i boligmarkedet

Det er merkelig hvor indignerte folk kan bli av at noen gjør andre valg enn dem selv, og attpåtil er så freidige at de trives med det. Slik oppfatter jeg mange av reaksjonene som er kommet på Tone Wasbak Melbyes kronikk i Aftenposten denne uken om tilværelsen som frivillig husløs. I et intervju på podcastshowet Levevei snakker hun mer om dette.

«Retten til å slippe å bo er det sjelden man hører om. Det blir tatt for gitt at alle har rett til og ønske om et sted å bo. (…) Det har så vidt blitt lov å være frivillig barnløs, men frivillig husløs er ikke et konsept de fleste klarer å ta inn over seg.

(…)

Noen klarer likevel å vokse og blomstre bare om de får slå rot. Andre råtner. Det er bare en selv som vet hva slags type en tilhører og i hvilken grad. Men det kan være vanskelig å oppdage i all støyen og maset om husene», skriver hun blant annet. Jeg har blitt overrasket over en del av reaksjonene på dette.

Hva med de som bor på gata?

Gudi Idsø Viken er i sitt innlegg opptatt av at å være husløs sjelden kan reduseres til et frivillig valg. «Bare i Oslo er det over 1500 bostedsløse (…) For dem er det et spørsmål om å overleve. Om å ikke fryse ihjel i løpet av natta. Om å skaffe nok mat til seg selv og sine barn. Om å ikke bli jaget når de endelig har funnet et varmt sted å sove. Det fins ganske mange bostedsløse som bare drømmer om at noen skal plassere dem i et hus et sted», skriver hun. Det er sant. I disse tider, der gjeldskrise, nedskjæringer og arbeidsløshet kjennes hardt på kroppen i mange land, er dette problemer man i høyeste grad skal ta på alvor.

Likevel virker det malplassert å kritisere Melbyes kronikk med utgangspunkt i at det finnes andre uten bolig som ikke liker det. Ja, det gjør det. Skal man av den grunn la være å fortelle om hvordan det er å være frivillig hjemløs?

Samtidig finnes det problemer bostedsløse opplever uavhengig av grunnen til at de er bostedsløse. Det de har til felles er jo nettopp hvilken romslighet som vises for dem som havner utenfor normalen. Jeg har for eksempel vært vitne til at folk har vært nær blitt nektet hjelp hos legevakten fordi de ikke kunne oppgi bostedsadresse. «Alle har en adresse», insisterte damen bak skranken, som om pasienten på den andre siden, som var syk og trengte hjelp, ville finne på å lyve om det for moro skyld. Et hakk mer forståelse ville ha hjulpet alle uten fast bopel, uansett grunnen til at de har det slik.

«[Melbye] framhever en livsstil som bra, hennes rett til å ha den som avgjørende for egen selvutvikling og det at samfunnet tilpasser seg hennes valg som nødvendig», skriver Viken. Vi kan la det ligge at det bare skulle mangle at ikke samfunnet tilpasset seg menneskene som utgjorde det, for det er i grunnen ingen krav om tilpasning å finne i Melbyes kronikk. I høyden kan jeg finne et forsøk hos Melbye på å skape forståelse for at ulike folk gjør ulike valg. Det burde da virkelig ikke være så mye å be om.

De privilegertes problem?

Noen har kalt dette «white girl problems», altså luksusproblemer som privilegerte mennesker i vår del av verden kan ta seg råd til å ha. Det mener jeg er en misforståelse. Jeg skulle tro de privilegerte først og fremst er de som eier bolig, ikke de som mangler fast adresse. Hardkjøret i boligmarkedet rammer først og fremst de som ikke har mye penger, eller en rik slektning til å stille som garantist for huslånet sitt. Boligprisindeksen har ifølge SSB firedoblet seg mellom 1993 og 2010. Dagbladet Magasinet fortalte forrige uke om «boligfesten», der en leilighet på Adamstuen i Oslo har steget 643 prosent i verdi de siste 20 årene – en «eventyrlig prisstigning», som avisen kalte det.

Samtidig har gjennomsnittlig boareal per person økt fra 36 kvadratmeter i 1980 til 56 kvadratmeter i 2008, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. På samme tid har andelen personer som bor «trangt» falt fra 16 til 8 prosent, mens andelen som bor «svært romslig» har økt fra 18 til 31 prosent.

Man bor mer enn før, rett og slett.

Dette er en utvikling som vanskelig kan forklares ut fra enkle fysiologiske behov for å beskytte seg mot vær og vind. Det er ingenting i den menneskelige fysikk som tilsier at man man trenger 56 kvadratmeter, mens 36 kvadratmeter er for lite. I internasjonal sammenheng lever nordmenn svært romslig. Ifølge EUs statistikkbyrå Eurostat befinner Norge seg helt i toppen over antall rom per person (2,0), bare overgått av Belgia.

Overforbruket i vår del av verden, som boligmarkedet er en del av, angår langt flere enn et privilegert mindretall. Husene, som altså vokser, skal varmes opp og fylles med gjenstander. Det legger beslag på energi (som er et globalt knapphetsgode) og bidrar til klimaendringer (riktignok mindre enn transport og industri, men langt høyere enn hva som er forenlig med å være opptatt av rettferdighet).

Prisutviklingen i boligmarkedet, og utstøtingen av de som ikke har råd til å henge med i karusellen, kan neppe ses isolert fra det faktum at de som bor legger beslag på stadig mer boligmasse. På den annen side: dersom noen velger å stille seg utenfor boligmarkedet, bidrar det om noe til redusert etterspørsel og lavere prisvekst. Og kanskje viktigere: at det stilles spørsmål ved om alt dette virkelig er nødvendig.

Likevel er det altså Melbye som blir beskyldt for å ignorere de husløses situasjon, enda hun verken bidrar navneverdig til prispress i markedet eller eier en fritidsbolig som står tom mesteparten av året, slik hundretusenvis av nordmenn gjør. Jeg skjønner heller ikke hva konsekvensen i så fall er – bør hun kjøpe seg leilighet i solidaritet med de som bor på gata? Får de det bedre da?

(Disclaimer: jada, jeg kjenner Tone personlig og er så inhabil at. Og så kjenner jeg Guri litt og.)

22 år på asylmottak

NRK forteller i dag om Yemane Teferi, som har tilbrakt 22 år på ulike asylmottak i Norge og Sverige. Det var vondt å lese.

Jeg intervjuet Yemane for Fagbladet i 2008. Da satt han på mottaket i Lier og ventet på å bli sendt ut av landet, men som «ureturnerbar» har han ikke kunnet reise tilbake til Eritrea, der han opprinnelig kommer fra. Etter brannen på ventemottaket i Lier ble han flyttet til Jølster, og sitter der fortsatt. Det er, om noen skulle lure, ikke greit.

Etter å ha besøkt mottaket på Lier, sett de fengselsliknende forholdene og nedbruttheten til de som bodde der, ble jeg ikke det minste overrasket over at noen brente det ned. Politikerne som blåste seg opp og ble indignerte i avisen (som Heikki Holmås, som nå vil bli leder i SV), burde forsøke å bo på mottak selv.

Her er artikkelen jeg skrev for Fagbladet den gangen: De ulovlige.

På sporet av den tapte tid

For de av oss som både har jobbet noen år i fagbevegelsen og sovet dårlig en del netter etter å ha satt oss inn i hvilke konsekvenser klimaendringer får og kan få, gjørde det kanskje ekstra vondt å lese Roar Flåthens bredside mot klimaforliket i flere medier, et utspill som har fått de mest klimafiendtlige kreftene i norsk politikk til å juble.

Joda, Flåthens jobb er å forsvare sine  medlemmers interesser, og mange av dem (om enn stadig færre) jobber i industrien. Men en omlegging til en mindre karbonintensiv økonomi vil komme uansett. Hvis ikke, kan vi like gjerne grave ned solidaritetsfanene med det samme, sammen med et stort antall av innbyggerne i verden. Spørsmålet er hvor smertefull overgangen skal være, og for Flåthens del om fagbevelsen vil være en del av løsningen eller problemet, om den vil bevare noe av sin innflytelse i samfunnet eller gå til bunns sammen med karbonindustrien.

Dette har store deler av fagbevegelsen skjønt. Faglige aktivister har nemlig sagt og tenkt mye fornuftig om klimapolitikk.

LO selv har en klimastrategisk plan, som ikke er noe stort, visjonært dokument, men som inneholder en anerkjennelse av at «Klimatrusselen er så alvorlig for alt liv på jorda, at det ikke finnes noe alternativ til å ta den på alvor» – et sitat tilskrevet Flåthen selv, som pryder forsida på trykksaken. Fagbevegelsen har både internasjonalt og i Norge vært opptatt av «rettferdig omstilling» – som betyr at nødvendige omlegginger av økonomien skal skje på en måte som tar hensyn til arbeiderne som blir rammet av omleggingene. Vilje til endring, altså, basert på en grunnleggende forståelse av at business as usual verken er ønskelig eller mulig å fortsette med.

Den Internationale Faglige Samorganisasjon, ITUC - «verdens-LO», om man vil – vetok i forbindelse med klimatoppmøtet på Bali i 2007 en resolusjon (gjengitt hos GMCA) som blant annet sier: «argumentet om beskyttelse av arbeidsplasser har ofte blitt brukt, av regjeringer i visse industriland, for å unngå å gjennomføre utslippsreduksjoner. Samtidig kommer det frem flere bevis på at en politikk som streber etter å begrense klimaendringene har ført til positive effekter for sysselsettingen. Fagforeningene mener at klimaendringene representerer en potensiell positiv mulighet til å skape arbeidsplasser, basert på et bærekraftig og rettferdig samfunn.»

(Flåthen i 2011: «Vi trenger nå en mer realistisk tilnærming til hvor stor andel av klimakuttene som skal tas i Norge.»)

ITUCs resolusjon slår også fast at «Fagforeninger er klar over at visse sektorer vil lide under planer som har som mål å begrense klimaendringene» og «aksepterer at endringer i visse sektorer er nødvendige». Flåthen vil derimot kutte mindre i Norske utslipp blant annet fordi amerikanske Alcoa som har fått nei til å etablere et aluminiumsverk i Finnmark, basert på norsk gass, uten rensing av CO2.

Det finnes et poeng her, nemlig at strenge klimakrav i ett land kan føre til karbonlekkasje, altså at utslippene ikke blir borte, men flytter seg over grensen. Eksempelvis vil Aloca bygge i et annet land i stedet. LO er imidlertid ikke redd for å insistere på særnorske krav til lønns- og arbeidsforhold, selv om det sikkert har bidratt til at enkelte bedrifter har valgt å flytte butikken til lavkostland. Erkjennelsen av at internasjonalt samarbeid er nødvendig for å redusere klimagassutslipp effektivt kan med fordel kombineres med erkjennelsen av at den internasjonale utviklingen er ujevn. Dersom de som utgir seg for å ha den mest framskredne klimapolitikken skal bruke sin egen fortreffelighet som argument for å velte utslippsforpliktelser over på andre, kommer man ingen vei.

Flåthen har tidligere uttalt at «Solidaritet og rettferdighet er grunnleggende for fagbevegelsen, også i klimasaken». LO slår fast at «kampen mot klimaendringer» også er «en kamp mot fattigdom og for solidaritet med alle mennesker på jorda». Verden slipper ut mer klimagasser enn noen gang. Norske utslipp er langt høyere enn vi har forpliktet oss til og økende. Dersom vi skal be fattigere land med lavere utslipp gjøre jobben for oss, skylder LO-lederen å forklare oss på hvilken måte dette er solidarisk og rettferdig. Alternativt kan vi jo sette vår lit til de som er rikere og slipper ut mer, altså, men da er vi virkelig i trøbbel.

I mellomtiden bør man forvente at  LO-lederen blir satt på plass av mindre industriblinde krefter i organisasjonen han leder, og at oppegående LO-medlemmer får vedtatt protestresolusjoner mot denne utskeielsen. Hvis ikke vil det bli veldig vanskelig å fortsette å oppfordre folk til å være fagorganisert i LO. Hvorfor skal fornuftige mennesker støtte en organisasjon som arbeider aktivt mot utslippskutt i Norge?

Edit: Se her, ja.Dette var tydeligvis ikke et utspill som var klarert med resten av organisasjonen, selv om Arbeiderpartiet blunker flørtende tilbake.