Et utdatert sivilisasjonsbilde

Orangutang i Sentral-Kalimantan, Indonesia. Bygger vi et sagbruk her, kan vi øke produksjonen med to enheter tømmer i runden.

(Advarsel: Lang, nerdete rant.)

For to uker siden sendte jeg avgårde en ekspedisjon til Alpha Centauri. Dette markerte høydepunktet for en sivilisasjon som hadde bygget seg møysommelig opp gjennom flere tusen år, fra en gjeng barbarer rundt et leirbål til et høyteknologisk, verdensomspennende imperium. Jeg hadde dessuten skapt historiens eneste vellykkede kommunistiske samfunn.

Jeg sikter som dere skjønner til det meget vanedannende Civilization V. Denne lille perlen av et dataspill er engasjerende, detaljrikt og byr på en ny opplevelse hver gang det spilles. Men spillet har også viktige mangler som gjør det mer utdatert og mindre interessant enn det hadde trengt å være.

Denne posten er skrevet under en jobbreise til Sentral-Kalimantan, Indonesia, der et norskstøttet initiativ for regnskogsbevaring er i ferd med å settes i gang. Sentral-Kalimantan har blant de største urørte skogsområdene i Indonesia, men det vil ikke vare så veldig lenge dersom utviklingen fortsetter som i dag. Derfor vil den indonesiske regjeringen utstede et moratorium på utdeling av nye lisenser til skogsdrift. Ingen flere arbeidere til skogen, altså. Villmark for milliarder av kroner skal bli stående urørt.

Også andre steder tenkes slike tanker. I Equador forsøker regjeringen å få kompensasjon for å la oljeforekomster under nasjonalparkområder stå uført. I Canada møter utvinningen av tjæresand (som blant annet Statoil er involvert i) sterk motstand. Og i Norge er det stadige kontroverser rundt oljeleting i Lofoten og Barentshavet.

Slike spørsmål har forlengt sluttet å være forbeholdt sentimentale treehuggers. De har flyttet seg til toppen av den internasjonale politiske agendaen. Det har ikke skjedd på grunn av sentimental konservatisme. Flere begynner derimot å mene at det er fornuftig ressursforvaltning ikke å hogge ned, kverne opp og raffinere alt som er av trær, jord og sjø.

- Da vi hugget ned trærne på 60- og 70-tallet ble vi heiet fram av IMF, Verdensbanken og det internasjonale samfunnet, fortalte Bungaran Saragih meg i løpet av indonesiaturen. Som tidligere landbruksminister i Indonesia var han ansvarlig for en dobling av landets palmeoljeproduksjon. Nå regnes palmeoljeindustrien som en av de største truslene mot skogen, og Saragih jobber med å redde orangutanger fra bransjen han selv satte fart i.

- Å hugge ned trær var synonymt med utvikling, sa Saragih.

- Men på 90-tallet snudde det. Da begynte alle å snakke om bærekraft. Nå er det utvikling ikke å hugge ned trærne.

Civilization V later derimot til å være fanget i utdaterte utviklingspolitiske paradigmer fra 1950-tallet. Veien til en vellykket sivilisasjon ligger i å konvertere hele verden til kulturlandskap. Oljebrønnene og gruvene går aldri tomme. Overfiske og rovhugst finnes ikke. Fabrikkene øker produktiviteten uten negative bivirkninger. Heller ikke klima eller naturkatastrofer finnes. Naturen eksisterer utelukkende som en innsatsfaktor i produktiv virksomhet. Spillet kan vinnes på flere måter, men alle er variasjoner over å produsere mest mulig.

Egentlig er ikke dette så ulikt tankesettet som styrer de fleste avgjørelsene i den internasjonale politikken i dag. Eksemplene på det motsatte jeg nevner over er motstrøms. Økonomisk vekst er i seg selv blitt en målestokk på vellykkethet, ikke et middel for å oppnå et bedre liv. Denne tanken brytes imidlertid mot en erkjennelse av at verden har finitte ressurser, og at en levedyktig økonomisk utvikling må finne sted innenfor rammene av disse. Noe er i ferd med å bevege seg.

Civilisation V gjør ingenting for å bidra til denne forståelsen. Dermed tjener ikke spillet bare en ideologisk propagandafunksjon – det blir også mindre interessant som spill, fordi det ikke forholder seg til de virkelige utfordringene sivilisasjonen står overfor i dag.

Dette slo også inn på min opplevelse av spillet. Mens min sivilisasjon måtte kjempe en hobbesiansk kamp mot barbarer og fiendtlige sivilisasjoner de første par tusen årene, var spillet allerede så godt som avgjort da jeg nærmet meg industrialiseringen. Jeg var sterkest, og resten var plankekjøring. Kampen mot meg selv uteble. De siste århundrene var forutsigbare og kjedelige. Edit: Litt radioaktiv fallout finnes riktignok fremdeles, men smog fra fabrikker og smelting av polene mangler.

Det var ikke alltid slik. I forgjengeren Civilization II spilte jeg et regime som kunne vært hentet ut av en våt drøm hos Kim Jong Il. Jeg skaffet meg verdensherredømme ved å utvikle atomvåpen og bombe alle andre sivilisasjoner tilbake til steinalderen. Først etterpå merket jeg at spillet hadde en temmelig sofistikert mekanisme for forurensing. Jeg hadde ødelagt jorden. Byggingen av en ekspedisjon til Alpha Centauri føltes dermed som et desperat forsøk på unnslippe en ødelagt planet, før økosystemet knakk til de grader sammen at det ikke lenger ville være mulig.

Hvorfor Civ sluttet med denne mekanismen vet jeg ikke, men resultatet er et kjedeligere og mindre relevant spill.

På vei mot verdensherredømme.

En ny lekeplass

(Foto: Petter Karlsson. Brukt uten tillatelse. Mohaha.)

Jeg kom meg ikke på Knudepunkt. I stedet kom jeg meg til Sentral-Kalimantan i Indonesia, der jeg så på ambassadører og orangutanger i skogen. Det hadde vært fint å gjøre være på Knudepunkt også, men sånn kan det gå.

Der lanserte vi nemlig Playground Magazine, et nytt, engelskspråklig blad om rollespill som har jeg arbeidet med den siste tiden. Bak magasinet står en gjeng kreative og ambisiøse folk i Norge, Finland, Sverige og Danmark, som skriver om både levende rollespill, eksperimentelle bordrollespill, virkelighetsspill, dataspill og what have you. Med den pretensiøse hatten på er vi den nye bølgen innen rollespill. I skrivende stund har jeg ikke sett det fysiske produktet ennå, men på skjerm ser det fabelaktig ut.

Jeg er redaktør, men det er en helt haug redaktører, så det er ikke noe å briske seg så veldig mye med. Et videointervju med ansvarlig redaktør Matthijs Holter er her.

Murphy goes travelling & the Anderssons are fucked

Speakers bleating calls for planes, people milling around me in fast forward, stomach fighting last day’s abuse from dodgy airplane food. The man beside me on the airport cafe couch downs vodka shots half the size of a normal kitchen glass without flinching. I am repairing the after-effects of last night with a pastic bottle of cheap airplane Chardonnay, halfway through a five-hour waiting session at Riga Airport, destination Almaty.

Last night I attended Laivfabrikken‘s performance of The Family Andersson / Prayers on a porcelain altar, two short larps (here‘s for those of you who are unsure what a larp is), held in a cottage in the woods outside of Oslo. The Family Andersson was a one-hour game about five siblings slugging it out over their parents’ inheritance, a discussion that turned out to be quite mean. The artsy trick of the larp was that every character was played by two players, switching between themselves somewhat like tag team wrestlers. I played the bitter and sarcastic wheelchair-bound youngest son, heaping abuse on my siblings and enjoying myself immensely. The Anderssons, however, are going to have one rotten piece of shit Christmas. I had to leave early for the airport, skipping Prayers from a porcelain altar Les videre