Årets bøker

Siden både Fanden og hans oldemor er på kavalkadekjøret, har jeg like godt bestemt meg for å børste støvet av en gammel tradisjon og oppsummere bøkene jeg har lest i løpet av året som har gått.

Jeg klarte å finne mye godt lesestoff i år også, men denne gangen var det én som stakk seg ut over alle de andre: Moby-Dick av Herman Melville, et overflødighetshorn av skumsprøyt og ramsalte røverhistorier. Ga meg lyst til å dra til sjøs.

Ellers har jeg lest:

Life av Keith Richards. Rolling Stones har aldri vært mine favorittmusikere, mer «et helt ok rockeband», men det er ikke å kimse av det heller, og Keith Richards har nok av både røverhistorier og interessante observasjoner å komme med til å fylle en bok. Men den kunne nok vært litt strammere redigert.

The Taqwacores av Michael Muhammad Knight er kjent som boka som ga opphav til muslimsk pønk. Jeg kan ikke nok om denne subkulturen til å vite om det stemmer, men Taqwacores er uansett en interessant roman om et kollektiv av muslimske pønkere, med ulike tolkninger både av pønk og islam. Tenk at pønken fortsatt skulle ha et budskap å komme med.

Aeneiden av Vergil. Iliaden av Homer er en av mine favorittbøker. Hvis Odyseen på en måte er toeren, er Aeneiden treeren (med ny regissør). Storsnutet episk.

Geriljaliv av Rune Berglund Steen. Handler om å være venstreradikal aktivist i Oslo på nittitallet. Det kunne jo være en traurig affære, og det kan denne boka også være.

The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch er en fantasyroman som jeg ikke ble ferdig med. Jeg er ikke egentlig så glad i fantasy.

Få meg på, for faen av Olaug Nilssen var søt.

Skitten snø av Mahomna Khan. Ganske ålreit ungdomskriminalbok.

The People of the Abyss av Jack London. Oppsøkende journalistikk om arbeiderklassens levekår i London, walraffing før Walraff. Ting har forandret seg siden da, men boka føles ikke utdatert. Man kunne gjerne sett mer journalistikk av denne typen i dag.

Twenty Thousand Leagues Under the Sea av Jules Verne. Engelsk oversettelse av den franske originalen. Gjensyn med en gammel favoritt.

Five Weeks in a Balloon av Jules Verne. Ditto.

Travels With My Aunt av Graham Greene. Søt reiseroman.

Our Man In Havana av Graham Greene. Herlig spionsatire fra den kalde krigen som jeg mistenker er nærmere virkeligheten enn man kanskje liker å tenke på.

Naked Lunch av William S. Borroughs. Wooow.

Women av Charles Bukowski. Jeg liker Bukowski. Women synes jeg etter hvert begynte å gjenta seg selv. Men det var kanskje noe av poenget også, hva vet jeg.

Rat Girl av Kristin Hersh. Selvbiografi av vokalisten i Throwing Muses (som jeg fremdeles ikke har hørt), like deler en skildring av å vokse opp fortere enn man hadde tenkt, leve med bipolar lidelse og etablere seg som musiker. Mange fine skildringer.

Skyggeulven av Tone Wasbak Melbye. En slags underlig skrekkroman, som dessuten er inspirert av en rollespillkampanje.

Min Katt, eller Tehusets Den Blå Katts fremgang og forfall, eller Hvordan jeg Sluttet å Bekymre meg og begynte å elske te av Tone Wasbak Melbye. En slags underlig selvbiografisk historie om et tehus utenom det vanlige.

Coltan av Michael Nest. Lettlest bok full av fakta om mineralet som ofte settes i sammenheng med konfliktene i Øst-Kongo. Hovedbudskapet, som Nest argumenterer godt for, er at dets betydning for konflikten er overdrevet.

Zero History av William Gibson. Jeg liker Gibson, men i det siste synes jeg han har begynt å minne mer og mer om et Apple-produkt. Det er ikke et kompliment.

To av mine favorittegneserier, DMZ av Brian Wood og Unknown Soldier av Joshua Dysart, ble avsluttet i løpet av dette året. DMZ er en skildring av en ny amerikansk borgerkrig med tydelige paralleller til Irak. Unknown Soldier tar for seg konflikten i Nord-Uganda og kombinerer cheezy pulp med grundig research og realistiske skildringer av det ugandiske samfunnet.

The Road av Cormac McCarthy. Jeg forstår all kritikken, men likte den likevel.

The Wizard of the Nile: The Hunt for Africa’s Most Wanted av Matthew Green. Grundig og godt skrevet om konflikten i Nord-Uganda, med utgangspunkt i journalistens egne erfaringer, som kulminerer i et møte med Joseph Kony selv. Jeg har vært interessert i denne konflikten en god stund, men lærte mye nytt her, ikke minst synes jeg beskrivelsen av acholifolkets ambivalente forhold til Kony og LRA var interessant.

Indonesian Destinies av Theodore Friend. Grundig gjennomgang av Indonesias nyere historie. Jeg likte måten Friend kombinerte politisk analyse og personlige erfaringer.

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad, lest på nytt mens jeg jobbet med det levende rollespillet Rød oktober. Fremdeles den eneste Solstad-boka jeg virkelig liker.

Mao, min Mao. Historien om AKPs vekst og fall av Hans Petter Sjøli. Den første boka om AKP skrevet av en representant for generasjonen som fulgte etter.

Den store ml-boka av Jon Rognlien og Nik Brandal. Mer AKP-historie, med mange interessante intervjuer med tidligere menige partikadre.

På den himmelske freds plass. Om ml-bevegelsen i Norge av Pål Steigan. Enda mer AKP-historie, denne av en av nøkkelpersonene i bevegelsen.

I år har jeg lest litt færre bøker og mye mindre sakprosa enn jeg pleier. Tradisjonen tro leser jeg en overvekt av hvite, mannlige forfattere, om enn i noe mindre grad enn før. Jeg vet fremdeles ikke hvorfor, det bare blir sånn.

Og så er det mye jeg har glemt. Ikke minst mange fine tegneserier, som jeg ikke helt klarer å finne referansene til her jeg sitter.

Edit:

Terje Vigen av Henrik Ibsen. Tåler å leses på nytt.

Den lille boka om rollespill av Ole Peder Giæver. Råd og inspirasjon til spilledere og spillere, skrevet av noen som både kan skrive og spille. Ligger gratis på nettet.

Play the piano drunk like a percussion instrument until the fingers begin to bleed a bit av Charles Bukowski. Jeg har lest mange av Bukowskis bøker, men har ikke vært borti diktene hans før nå. Det ga mersmak.

Olav H. Hauges samlede dikt. Mye snacks.