Krig i rutene: DMZ vs. Unknown Soldier

To tegneserier fra Vertigo forsøker på hver sin måte å si noe om krig. Den ene lykkes bedre enn den andre.
Unknown Soldier av Joshua Dysart og Alberto Ponticelli, utgitt på Vertigo, handler om konflikten i Nord-Uganda, der den notorisk hensynsløse opprørsbevegelsen Lord’s Resistance Army gjennom en årrekke har kjempet mot regjeringen – eller mot sivilbefolkningen.  LRA er blant annet kjent for sin kristenfundamentalisme og for å kidnappe barn og bruke dem som soldater eller sexslaver. Konflikten har spilt over grensene til Sudan og Kongo og har ført til at anslagsvis halvannen million mennesker har blitt drevet på flukt, mens resten av verden stort sett har vært opptatt med andre ting. Serien blitt godt mottatt, ikke minst blant ugandiske bloggere, som berømmer serien for å gi en god fremstilling av det ugandiske samfunnet, og gi en ny generasjon kunnskap om konflikten nord i landet.
Samtidig knytter serien an til DC Comcis-karakteren Unknown Soldier, en figur som dukket opp i DCs krigstegneserier på seksti- og syttitallet. Den ukjente soldaten var en hemmelig agent under annen verdenskrig, hvis ansikt var så vansiret at det var fullstendig dekket i bandasjer.
I Dysarts versjon heter den ukjente soldaten Moses Lwanga og er en ugandisk-amerikansk lege, bosatt i New York, som reiser til Uganda for å hjelpe landet han kommer fra. Lwanga er i utgangspunktet pasifist, men blir snart innhentet av brutaliteten som omgir ham i de krigsherjede områdene i nord. I møtet med barnesoldatene utvikler han en psykose, der han hører en stemme som guider ham gjennom livsfarlige situasjoner og lærer ham å bli en effektiv drapsmann. Forferdet forsøker han å bli kvitt stemmen ved å ødelegge sitt eget ansikt. Han drives imidlertid bare lenger inn i psykosen, og innleder snart en enmannskrig mot LRA.
Lwanga er en uhyggelig effektiv kriger. Ikke bare er den tidligere pasifisten ekspert på å drepe, han evner også å legge til side alle menneskelige hensyn som kunne gjøre arbeidet vanskelig. Når han løser en gisselsituasjon ved å ta livet av gisseltakerne, og senere får høre at kunne ha blitt løst ved forhandlinger, tar han det med et skuldertrekk. Likeledes når han konfronteres med at hans enmannskrig innebærer å kjempe mot – og drepe – kidnappede barn, som selv er det kanskje største ofrene i konflikten. «Someone has to sacrifice. Do horrible things. Commit to ending this once and for all by any means necessary.»
DMZ av Brian Wood og Riccardo Burchielli, også Vertigo, utspiller seg i en nær framtid, der USA har kollapset i borgerkrig. Manhattan er nå kjent som DMZ, demilitarized zone, et krigsherjet ingenmannsland midt i frontlinjene mellom USA og opprørsrepublikken «The Free States». Her havner Matty Roth, som i løpet av serien utvikler seg fra en uerfaren journalistpraktikant til en hardbarka reporter og maktfaktor i DMZ.
I War Powers, den syvende boken i serien, er Matty gått lei av journalistrollens begrensninger. Han ønsker å stå for noe positivt, og har sluttet seg til den populistiske politikeren Parco Delgado i hans forsøk på å etablere en selvstendig styresmakt i DMZ, uavhengig av den amerikanske regjeringen. Men om Matty er hardbarka, er han også naiv. Snart erfarer han at politikk er et like skittent spill som journalistikk, der man enten manipulerer eller blir manipulert. Det finnes frustrerende få klare moralske skillelinjer i den demilitariserte sonen. Her er ingen enkelt fiende man kan drepe for å få en slutt på krigen, bare en mengde kyniske, krigstrøtte og skadde mennesker som forsøker å overleve også denne dagen, og i varierende grad ønsker å bevare en viss menneskelig verdighet gjennom det hele. «A fucking news crew? Well, we didn’t ask for a news crew. We don’t want to get caught up on your shit. Like I said, we just live here.» Matty Roth forsøker å gjøre en forskjell. Noen ganger lykkes han. Mesteparten av tiden bare driter han seg ut, blir brukt, manipulert, eller lurer seg selv når ikke andre gjør det for ham.
DMZ forsøker ikke å gjenskape virkelige hendelser, men inspirasjonen fra virkeligheten kjennes i hver rute. I likhet med all god science fiction bruker serien en fiktiv virkelighet som devise for å si noe om sin samtid. Fengselstortur og oransje fangedrakter. Soldater som mister hodet og åpner ild mot fredelige demonstranter. Trustwell inc, et selskap med egne militære styrker som har sikret seg lukrative kontrakter med myndighetene for «gjenoppbygging» av DMZ. Patriotisme på boks fra mediene, the price of freedom is high, but never in the history of this proud country has the price been so important, or held such honor to pay. Wood griper fatt i disse ingrediensene, velkjente fra tusen TV-bider og nyhetsinnslag, og setter dem inn i en tenk om-setting som flytter dem nærmere oss. Hva om det skjedde her. Skjer det her? I bakgrunnen lyder kraftige ekko fra Bagdad.
Unknown Solder er, sier Dysart sier til New York Times, et resultat av en fascinasjon for religiøs fanatisisme som meldte seg etter 11. september 2001. Framstillingen av konflikten og av det ugandiske samfunnet i serien, og bloggpostene Dysart skriver om situasjonen i Uganda, viser at han har satt seg grundig inn i stoffet han bruker.  Tross det pertentlig korrekte bakgrunnsmaterialet sklir Dysart ut likevel i en voldsfantasi hinsides virkelighetens verden, der én mann med Kalasjnikov og machete er det som skal til for å løse en umulig situasjon.
Voldsfantasier er ikke noe nytt for tegneseriemediet. Fiktiv vold kan være morsomt, og trenger nødvendigvis ikke forholde seg til virkeligheten. Like lite som vi forventer at en actiontegneserie satt til USA er realistisk, bør man forvente at en actiontegneserie satt til Uganda er det. Dette er mer av Inglorious Basterds i Afrika. Ingenting galt med det. Unknown Soldier gjør det imidlertid til et selling point at den sier noe vesentlig og viktig om verdenen vi lever i («unafraid to confront some horrific truths about the world we live in (…) a comic that genuinely matters», sier anbefalingen på omslaget, skrevet av, av alle, Garth Ennis). Serien behandler kanskje sitt kildemateriale med større respekt enn de fleste hollywoodske krigsfiksjoner. Likevel føles det som den den gjør krav på en alvorstyngde som ikke riktig følges opp. «I’m going after the leader of the LRA, Joseph Kony. I’ll hunt him in Uganda, Sudan, DRC, wherever I have to. Tell them I’m coming», snerrer Moses Lwanga bak bandasjemasken. Dette er hva Uganda trenger for å komme ut av flere tiår med væpnet konflikt: Rambo.
I seriens innledning, da Lwanga fremdeles har sin pasifistiske overbevisning intakt, ser han med forakt på en vestlig hjelpearbeider som snakker om konflikten i Uganda. «She looks at us and sees only genocide, child soldiers, AIDS and famine. Her altruism borders on fetishism», fnyser han. Replikken kan leses som en selvreflekterende kommentar til Dysarts egen serie: han har reist til Afrika og bringer tilbake drap og barnesoldater. Forfatteren har uttrykt tvil om sitt eget prosjekt. «I witnessed people at the lowest point of their lives, and I came back and turned it into an action-packed war comic», uttalte han ifølge New York Times. «We try our best not to be exploitative, but in my heart I don’t know if this is the right way to do it.» Det vet ikke jeg heller.
DMZ er ren fiksjon. Unknown Soldier er grundig researchet og basert på virkelige hendelser. Likevel kjennes DMZ langt virkeligere enn Unknown Soldier. DMZ bruker fantasi som et virkemiddel for å si noe meningsfullt om vårt eget samfunn. Unknown Soldier tar utgangspunkt i virkeligheten, men flykter inn i voldsfantasier. Resultatet er en godt laget actionserie som forsøker å selge seg som litt mer enn den er.
Unknown Soldier: Haunted House
Joshua Dysart (tekst) og Alberto Ponticelli (tegning)
Vertigo / DC Comics 2009
DMZ #7: War Powers
Brian Wood (tekst) Kristian Donaldson og Riccardo Burchielli (tegning)
Vertigo / DC Comics 2009
Hele første utgave av DMZ (PDF): http://www.brianwood.com/downloads/dmz_1.pdf

To tegneserier fra Vertigo forsøker på hver sin måte å si noe om krig. Den ene lykkes bedre enn den andre.

Unknown Soldier av Joshua Dysart og Alberto Ponticelli, utgitt på Vertigo, handler om konflikten i Nord-Uganda, der den notorisk hensynsløse opprørsbevegelsen Lord’s Resistance Army gjennom en årrekke har kjempet mot regjeringen.  LRA er blant annet kjent for sin kristenfundamentalisme og for å kidnappe barn og bruke dem som soldater eller sexslaver. Konflikten har spilt over grensene til Sudan og Kongo og har ført til at anslagsvis halvannen million mennesker har blitt drevet på flukt, mens resten av verden stort sett har vært opptatt med andre ting. Serien blitt godt mottatt, ikke minst blant ugandiske bloggere, som berømmer serien for å gi en god fremstilling av det ugandiske samfunnet, og gi en ny generasjon kunnskap om konflikten nord i landet.

Samtidig knytter serien an til DC Comcis-karakteren Unknown Soldier, en figur som dukket opp i DCs krigstegneserier på seksti- og syttitallet. Den ukjente soldaten var en hemmelig agent under annen verdenskrig, hvis ansikt var så vansiret at det var fullstendig dekket i bandasjer.

I Dysarts versjon heter den ukjente soldaten Moses Lwanga og er en ugandisk-amerikansk lege, bosatt i New York, som reiser til Uganda for å hjelpe landet han kommer fra. Lwanga er i utgangspunktet pasifist, men blir snart innhentet av brutaliteten som omgir ham i de krigsherjede områdene i nord. I møtet med barnesoldatene utvikler han en psykose, der han hører en stemme som guider ham gjennom livsfarlige situasjoner og lærer ham å bli en effektiv drapsmann. Forferdet forsøker han å bli kvitt stemmen ved å ødelegge sitt eget ansikt. Han drives imidlertid bare lenger inn i psykosen, og innleder snart en enmannskrig mot LRA.

Lwanga er en uhyggelig effektiv kriger. Ikke bare er den tidligere pasifisten ekspert på å drepe, han evner også å legge til side alle menneskelige hensyn som kunne gjøre arbeidet vanskelig. Når han løser en gisselsituasjon ved å ta livet av gisseltakerne, og senere får høre at kunne ha blitt løst ved forhandlinger, tar han det med et skuldertrekk. Likeledes når han konfronteres med at fienden også er ofre, at hans enmannskrig innebærer å kjempe mot – og drepe – kidnappede barn: «Someone has to sacrifice. Do horrible things. Commit to ending this once and for all by any means necessary.»

DMZ av Brian Wood og Riccardo Burchielli, også Vertigo, utspiller seg i en nær framtid, der USA har kollapset i borgerkrig. Manhattan er nå kjent som DMZ, demilitarized zone, et krigsherjet ingenmannsland midt i frontlinjene mellom USA og opprørsrepublikken «The Free States». Her havner Matty Roth, som i løpet av serien utvikler seg fra en uerfaren journalistpraktikant til en hardbarka reporter og maktfaktor i DMZ.

I War Powers, den syvende boken i serien, er Matty gått lei av journalistrollens begrensninger. Han ønsker å stå for noe positivt, og har sluttet seg til den populistiske politikeren Parco Delgado i hans forsøk på å etablere en selvstendig styresmakt i DMZ, uavhengig av den amerikanske regjeringen. Men om Matty er hardbarka, er han også naiv. Snart erfarer han at politikk er et like skittent spill som journalistikk, der man enten manipulerer eller blir manipulert. Det finnes frustrerende få klare moralske skillelinjer i den demilitariserte sonen. Her er ingen enkelt fiende man kan drepe for å få en slutt på krigen, bare en mengde kyniske, krigstrøtte og skadde mennesker som forsøker å overleve også denne dagen, og i varierende grad ønsker å bevare en viss menneskelig verdighet gjennom det hele. «A fucking news crew? Well, we didn’t ask for a news crew. We don’t want to get caught up on your shit. Like I said, we just live here.» Matty Roth forsøker å gjøre en forskjell. Noen ganger lykkes han. Mesteparten av tiden bare driter han seg ut, blir brukt, manipulert, eller lurer seg selv når ikke andre gjør det for ham.

DMZ forsøker ikke å gjenskape virkelige hendelser, men inspirasjonen fra virkeligheten kjennes i hver rute. Forfatteren har, synes jeg, lykkes i å balansere mellom kontinuitet, fornyelse og utvikling av sine karakterer, slik at serien etter syv bind fremdeles ikke føles som den går på tomgang. I likhet med all god science fiction bruker DMZ en fiktiv virkelighet som devise for å si noe om sin samtid. Fengselstortur og oransje fangedrakter. Soldater som åpner ild mot fredelige demonstranter. Trustwell inc, et selskap med egne militære styrker som har sikret seg lukrative kontrakter med myndighetene for «gjenoppbygging» av DMZ. Patriotisme på boks fra mediene, the price of freedom is high, but never in the history of this proud country has the price been so important, or held such honor to pay. Wood griper fatt i disse ingrediensene, velkjente fra tusen TV-bider og nyhetsinnslag, og setter dem inn i en tenk om-setting som flytter dem nærmere oss. Hva om det skjedde her. Skjer det her? I bakgrunnen lyder kraftige ekko fra Bagdad.

Unknown Solder er, sier Dysart sier til New York Times, et resultat av en fascinasjon for religiøs fanatisisme som meldte seg etter 11. september 2001. Framstillingen av konflikten og av det ugandiske samfunnet i serien, og bloggpostene Dysart skriver om situasjonen i Uganda, viser at han har satt seg grundig inn i stoffet han bruker.  Tross det pertentlig korrekte bakgrunnsmaterialet sklir Dysart ut likevel i en voldsfantasi hinsides virkelighetens verden, der én mann med Kalasjnikov og machete er det som skal til for å løse en umulig situasjon.

Voldsfantasier er ikke noe nytt for tegneseriemediet. Fiktiv vold kan være morsomt, og trenger nødvendigvis ikke forholde seg til virkeligheten. Like lite som vi forventer at en actiontegneserie satt til USA er realistisk, bør man forvente at en actiontegneserie satt til Uganda er det. Dette smaker mer av Inglorious Basterds i Afrika. Ingenting galt med det. Unknown Soldier gjør det imidlertid til et selling point at den sier noe vesentlig og viktig om verdenen vi lever i («unafraid to confront some horrific truths about the world we live in (…) a comic that genuinely matters», sier anbefalingen på omslaget, skrevet av, av alle, Garth Ennis). Serien behandler kanskje sitt kildemateriale med større respekt enn de fleste hollywoodske krigsfiksjoner. Likevel føles det som den den gjør krav på en alvorstyngde som ikke riktig følges opp. «I’m going after the leader of the LRA, Joseph Kony. I’ll hunt him in Uganda, Sudan, DRC, wherever I have to. Tell them I’m coming», snerrer Moses Lwanga bak bandasjemasken. Dette er hva Uganda trenger for å komme ut av flere tiår med væpnet konflikt: Rambo.

I seriens innledning, da Lwanga fremdeles har sin pasifistiske overbevisning intakt, ser han med forakt på en vestlig hjelpearbeider som snakker om konflikten i Uganda. «She looks at us and sees only genocide, child soldiers, AIDS and famine. Her altruism borders on fetishism», fnyser han. Replikken kan leses som en selvreflekterende kommentar til Dysarts egen serie: han har reist til Afrika og bringer tilbake drap og barnesoldater. Forfatteren har uttrykt tvil om sitt eget prosjekt. «I witnessed people at the lowest point of their lives, and I came back and turned it into an action-packed war comic», uttalte han ifølge New York Times. «We try our best not to be exploitative, but in my heart I don’t know if this is the right way to do it.» Det vet ikke jeg heller.

DMZ er ren fiksjon. Unknown Soldier er grundig researchet og basert på virkelige hendelser. Likevel kjennes DMZ langt virkeligere enn Unknown Soldier. DMZ bruker fantasi som et virkemiddel for å si noe meningsfullt om vårt eget samfunn. Unknown Soldier tar utgangspunkt i virkeligheten, men flykter inn i voldsfantasier. Resultatet er en godt laget actionserie som forsøker å selge seg som litt mer enn den er.

Dette er en utvidet versjon av en artikkel som sto på trykk i Verdensmagasinet X 5-2009.

Unknown Soldier: Haunted House
Joshua Dysart (tekst) og Alberto Ponticelli (tegning)
Vertigo / DC Comics 2009
Utdrag i PDF

DMZ #7: War Powers
Brian Wood (tekst) Kristian Donaldson og Riccardo Burchielli (tegning)
Vertigo / DC Comics 2009
Hele første utgave i PDF